Vi ses! :)

Det e med vedmodig hjerte og bittersøte følelsa at vi nu avslutta vårres eventyrseilas til Middelhavet. For et år det har vært! Eller rettere sagt, for nån 15 måneda det har vært, men det klinga berre ikke like bra...

Vi kjør litt statistikk først, før dokker bi lei av å les;) Vi har altså lagt bak oss ganske nøyaktig 5571 nautiske mil fra vi forlot Fauske og til vi ankom traktorn som løfta Kaspara opp. Ja, traktor ja...Vi har vært innom 11 ulike nasjona, 13 hvis du tell med Korsika og Sardinia som har selvstyre og selvfølgelig eget flagg. Vi har fått bryna oss på ulike fortøyningsmetoda i 133 havna rundt om i Europa, og har logge for anker i utallige koselige bukte. Vi har kjørt endel motor, selvfølgelig i kanalan, men også i Middelhavet, der været vis sæ å ofte vær litt for snill mot en stakkars seiler som ikke krev meir enn bris til seilet sitt.

Men for ett vær vi har fått seilt i! Liten storm på dag 3: Matrosen va så redd for å ødelegg seilan at ho bei forbanna på de når de ikke ville rull inn, som teorien i boka skreiv at de sku. Og at kaptein kjefta høyere enn vinden ult, hjalp jo ikke i situasjonen. Men vi har lært, og vi har bidd trygg på oss sjøl. Stiv kuling i den engelske kanal med 5 knops motstrøm. Joda, vi va vel trygg på oss sjøl, men når vi har planlagt en seilas på 9 tima hadde vi nødvendigvis ikke med oss mat til 24 tima, som jo seilasen faktisk bei på. Det va den gangen matrosen trudd Kaspara sku knuses i bølgan, og det va den gangen både matrosen og kaptein lært kor mye juling båten vårres faktisk tål! Vi har også fått vårres tordenstorma, som nesten e obligatorisk når man seila i Middelhavet utenfor sesong. Den første møtt vi  nord for Agropoli i Italia i desember ifjor, og vi søkte nødhavn der. Den siste hilsa på sørøst for Crotone, også Italia, i mai i år. Den sto vi av, og vi kosa oss på havet når det va over! Selv om pannekaken kaptein hadde laga til frokost en time før stormen overraska oss, holdt på å kom opp igjen.

Og vi har møtt så mange folk! Så mange herlige menneska som bor i båta rundt omkring eller på andre måta lev livet sitt på havet. Vi har ikke oversikt over kor mange fiskera vi spurte til råds i Norge når vi sku over de berykta havstrekken Folla, Hustavika og Sletta. Og vi har møtt glade danska, svenska med gode råd, skravlete franskmenn som vi ikke heilt forsto, ivrige utlendinga sånn som oss sjøl, behjelpelige belgera, avslappa grekera, romantiske og plagsomme italienera (bra med folk som passa stereotypen sin) og koselige albanera (også bra med folk som ikke passa stereotypen sin).
Vi har fått nyerverva språkkunnskapa, og e faktisk ganske flink til å forklar med hender og dyrelyda ka vi vil spis til middag, eller enda viktigere, ka vi ikke har løst på til middag. Kaptein e en kløpper på å forklar båtterminologi med bare hendern og "brum-brum" lyda, og som regel får vi både det vi vil spis og riktig hjelp til båten.

Det e jo ikke til å legg skjul på at vi va nån skikkelige landkrabbe, som kanskje ikke heilt vest ka vi hadde gitt oss ut på når vi hadd kjøpt ho Kaspara. Matrosen for sin del va 100 % blank, og den eineste fordelen hennes va at ho va uredd og ikke lett bei sjøsyk. Kaptein hadd en liten fordel med at han kun skru litt motor, og hadd fått et 3-timers seilkurs i Bodøfjorden før vi for, men der stoppa også hannes fordela. Så da va det jo berre å sett sæ ned med bøkern vi hadde kjøpt, og bynj å les om sjakla, bidevind, tampa, genoa, slør, aktenfor tvers, salingshorn, vanta, fokk, akterstag, spring, kryssholdt, jibb, pullpit osv osv. Det va mildt sagt mange uttrykk å lær sæ, og enda værre..forstå ka de ulike uttrykkan betydde og korti vi sku bruk de. Ka meinte kaptein når han ba matrosen om å fortøy en baugspring. Va det for å hold baugen inn mot kaia, eller va det for å hinder båten i å gå frem, eller va det ingen av delan. Og viste kaptein ka han ba om når han ga beskjed til matrosen om å fortøy en baugspring. Vi har hatt nån av disse probleman på turen! Men vi kan med stolthet si at vi forstår hvertfall 50 % av ordan som nu blir brukt ombord en båt;) Og at matrosen tvihold på soverom istede for lugar, stue istede for salong, kjøkken istede for bysse og gulv istede for dørk, det e bare for å få det meir hjemmekoselig:) For det e jo akkurat det Kaspara har vært. Hjemmet vårres.

Og nu står ho parkert, på land, ilag med ca 950 andre båta. Her, i Port Saint Louis dû Rhone, skal ho stå til vintern e over og våren kommer frem. Da tar kaptein med sæ en kompis eller to og sakte, men sikkert, frakta hjemmet vårres heim. Og matrosen gleda sæ!

Før vi for på turen va det mange som heia oss frem, og skrøyt av at vi va modig. Vi så det ikke på samme måte, for oss va det bare ett eventyr som venta, med mange utfordringe, men ingen problema. I ettertid e det nån av vårres nærmeste som har kommet frem og sagt at de ikke heilt hadde trua på at vi kom til å klar denne turen, og vi skjønna jo godt det. Vi vist jo knapt styrbord fra babord. Men disse personan har også sagt at de e imponert, og kanskje litt misunnelig, på opplevelsan vi har fått. Og som seg hør og bør i en avsluttende blogg, har vi laga vårres 10-på-topp-liste for året. Den e ikke rangert i en spesiell rekkefølge, og kaptein og matrosen e veldig enig om punktan.

• Innseilinga til Paris
• Kanalan i Nederland
• Delfinan i baugen fra Sicilia til Sardinia
• Snorkling ved Lipariøyene
• Den italienske øya Ponza
• Seiling rundt greske øyer
• Sicilias mange bya og landsbya
• Sardinske strender og bukte
• Overraskelsen Albania
• Første havseilasen, Skagerak

Og vi kan nevn 100 punkta til, men det gjør vi ikke. Istede takka vi alle som ønska oss lykke til når vi for, som sa hadet i Fauske havn, alle leseran på bloggen som har kommentert og lest med iver. Det hadd ikke vært like artig å skriv uten dokker! Og en spesiell takk til alle som tok sæ tida til å kom på besøk til oss i båten, og gjor seilasen ekstra koselig. Dokk va et krydder i hverdagen vårres:)

Nu ser vi frem mot høsten hjemme på Fauske, vi har jo et bryllup å planlegg, og ikke minst gjennomfør;) Det ska bi godt å slipp å tenk på fendera, fortøyningstau og sjekk været kvær gang vi har løst å ta oss en tur ut. Det bi kanskje rart at huset ikke svaia når vinden blås som værst, men det ska vi nok venn oss til. Det ska bi godt å kun gå på do uten å mått se på ka vi har lagt i fra oss i doskåla mens vi skylla ned, og det ska bi godt å slepp å våkn midt på natta fordi man innbild sæ at ankeret har løsna.

Takk for at akkurat du har tatt dæ tid til å følg med på "På eventyr med S/Y Kaspara." Husk at turen ikke e heilt over. Til våren fer kaptein, dessverre uten matrosen, å henta båten.
Og som vi lært av en medseiler: Man sir aldri farvel til en seiler. Det betyr ulykke. Såe...

Vi ses! :)

 

Fra Korsika til fastlandet

Utsikt fra skyteskottet på fortet.

Det blei en heftig og kjip start på turen til de to gjestematrosan vårres, Christian og Lars Jøran. Vi hadd fortøyd Kaspara i enden av ei flytebrygge i Ajaccio for å fyll vann på tanken da en 65 fots Princess lystbåt mista kontrollen i vinden å kjørt rett i oss! Og en så stor båt e det ikke berre å dytt vekk heller. Flaksen va at vi hadde en fender i nærheten av der han traff oss og tok vekk litt av trykket. Men vi hørt knaking og kaptein så at skutesida bula innover. Men det bei ingen synlige skada utenpå, UTRULIG nok! Vi utveksla navn og forsikringsopplysninge, så bynt kaptein og Christian å skru ned inventaret innvendig for å se kordan det sto til der. Men det va vaskelig å se nåkka. Det kan se ut som glassfibern har fått sæ en smell, og nåkka av inventaret har flytta sæ litt og fått nån sprekke, men vi må få nån profesjonelle til å se på det. Uansett en veldig kjip opplevelse.

Vel, vi forlot Ajaccio dagen etter uhellet, og la i vei mot Girolata, ei typisk milliardærbukt. Vi bada og snorkla, og guttan for i land for å se på et fort, men til sin store skuffelse va det privat. Men de fant hvertfall godt brød hos bakern så frokosten va redda:) Videre dro ferden til Calvi, en utrulig koselig by inne i et gammelt fort. Vi testa ut vinen fra distriket, møtte en finske som bodde i Calvi og snakka flytanes norsk, og spiste god mat på kvelden. Calvi e også en by på Korsika som vi gjerne anbefal andre å besøk. Det e masse plass der for de har laga til et ordentlig bøyesystem, som vi også mått bruk.

Tidlig onsdag ettermiddag la vi kursen mot fastlandet Frankrike. Det blei litt motorkjøring de første timan, men når matrosen tok første nattevakt og de tre andre gikk å la sæ, kom vinden. Da bei seilan heist og vi holdt 5,5 til 6 knops fart. Det roa sæ litt til kaptein kom på vakt, men seilan holdt fremgang. Christian fikk også prøvd sæ på ei aleinavakt i soloppgangen, og det gikk kjempefint :) Vi la oss i havn i bukta innafor St.Tropez, og der møtte vi fire unge seilera fra Norge. De hadde leid båt i ei uke og kosa sæ langs rivieraen. Det bei en tur inn til St. Tropez, som viste sæ å ha meir å tilby en jetsetliv. Mange koselige gate med hyggelige folk og kafèa.

Igår kom vi oss litt seint opp av senga, så etter frokosten va konsumert va klokka allerede 13.00, og vi la ruta mot Porqerolles. Vi har jo ikke sett fastland sida vi va i Hellas, så en dag på fastlandet va nok. Øyen sør for rivieraen frista meir, og vi ankra opp i ei bukt utfor Porqerolles. Dagen idag starta med ett mårrabad for matrosen, mens guttan va litt feig og holdt sæ tørr. Matrosen kan meld om deilig, varmt badevann fremdeles:)

Nu har vi vært på fort-vandring, og har satt oss på en koselig restaurant i landsbyen. Her fikk Christian og matrosen sæ en ordentlig matoverraskelse. Vi spurte ka nåkka på menyen betydde, og kelnern svara reke. Men han svara tydeligvis bare ka det eine ordet som bei peika på betydde. For det kom sannelig en liten overraskelse på lunsjfatet. Fint dantert i et martiniglass hengte reken fast, aioli lå i ei lita skål og så va det ei stor skål med kokte snegle! Matrosen har jo prøvd snegle en gang på Malta og konkludert med at dette ikke trengtes å prøves igjen, mens Christian aldri har smakt det før. Det ska sies at sneglen va bedre her, men de va STOR! Vi klart likevel og spis over halve skåla kvær, og sa oss fornøyd med det:)

Ikveld e det tilbake til fastlandet igjen, og håpa vi får plass i Toulon. På mandag sir vi farvel til vårres siste båtbesøk dette året.

Snorkling, bading og seiling :)

Bonifacio

Huden e skrukkat, nesa fylt med saltvann og leppen e solbrendt. Vi har bada, snorkla og seila ei uke i strekk!

Det heile starta da kaptein kom ombord igjen, og gjestematros Eirik og Lill mønstra på i Arbatax. Vi kasta loss fra havna utpå neste ettermiddag, og ankra opp atme ei lita øy "Del Ogliastra." Der va det frem med snorkel og badetøy og vi plaska rundt i timesvis og studert artige fiska. Dagen etter tøffa vi inn igjen til Arbatax for å få skrapa Kaspara av en dykker. Ho hadde nemlig grodd veldig de uken vi hadd logge i ro. Det la vi først merke til når vi begynt å kjør. Dette va likevel gjort på ett par tima, så vi seila videre etterpå. Vi stoppa ved Cala Goloritze, som hadde ett ubeskrivelig badevann. Kaptein hadde kanskje den beste forklaringa. "Det e som å snorkel i ett akvarium!" Dagen endte i Cala Gonone, i den lille havna demmers. Det va litt knoting å få fortøyd der, for det va egentlig ikke plass til oss, men etter litt fenderknuffing og bytting av fortøyningstau og fortøyningspunkt klart vi å klem oss inn på plassen vi hadd fått tildelt. Vi spiste middag ute, og jentan dansa en runde på dansegulvet, men fikk ikke guttan til å vrikk hoften til salsamusikk.

Dagen etter spist vi frokost ute og gjor storinnhandel på en matbutikk. Når vi kom tilbake til båten hadde vi fått nån stygge merka i skroget etter en påhengsmotor til en gummibåt som lå på sida av oss. Det va jo selvfølgelig veldig irriteranes, men det va ikke så mye vi fikk gjort med det. Men vi sa nu fra til havnevakta og fikk pengan tilbake og en oppriktig beklagelse. Så får vi heller fix det når vi får båten heim.
Vi seila videre til ei ny strand og bada og snorkla heile dagen. Så fortøyd vi båten i ei luxushavn som heit Ottiona. Båtan her va større enn ei familieleilighet i Oslo, og vi tusla litt rundt omkring og fantasert om rikdom. Men vi bei ikke heilt enig med oss sjøl om vi faktisk ønska oss ett sånt liv...:P Plassen va hyggelig nok, men tilsynelatende kun bygd opp av rik turisme.

Seilasen for videre til Smaragdkysten der vi ankra opp rett atme verdens 9. største luksusyacht. Den heite Serene, e eid av en russisk vodkakonge, e 134 meter lang og har ett mannskap på 52 menneska. Vi følte oss littegrann liten atme den, men konkludert med at vi hadde det mye koseligere i cockpiten vårres med ei vinflaske til svimlende 5 Euro, i motsetning til Serenes eiera som sikkert bada i champagnebassenget demmers ;) Det bei selvfølgelig bading også her, og dagen etter våkna vi til sterk vind og søkte ly i ei anna bukt der vi kun snorkel videre. Vi overnatta så i en koselig havneby La Maddalena, og påfølgende natt i ei koselig bukt. Bading og snorkling, og svømming og bading og snorkling dagen lang.

Så kom mårran vi sku over til Korsika. Vi hadde tenkt å ta en lang seilas, men det blåste liten til stiv kuling over stredet og vi va sliten og småsulten etter å ha fløge i bølgan i nån tima. Vi bestemt oss derfor for å gå inn i Bonifacio, som e den første marinaen man kommer til på vestsia av øya. Og glad e vi for det! Ei magisk perle av en plass!
Innseilinga i sæ sjøl e veldig spesiell, med kalkstein som e vaska ut av havet og har danna de mest fantastiske formasjona, og på toppen av stupet står det en gammel landsby som ser ut til å havn på havets dyp i nærmeste framtid. Den klamra sæ til fjellveggen, mens bølgan slikka sæ opp og prøv å riv den ned.

Denne byen vist sæ å vær veldig populær og det va derfor litt kaos i den idylliske innseilinga. Vi va omringa av seilbåta, motorbåta, gummibåta og luksusyachta. Og oppi alt dette kom det ei ferge i full fart. Ho tuta vilt for at de andre båtan sku fløtt sæ unna, men det va jo ikke berre lett når alle va i veien for alle. Og la oss minn dokk på at det blåste liten kuling. Og toppen av kransekaka va at det ikke va plass inne i havna til oss, så vi mått snu og fortøy i en fjellvegg i nærheten der de hadde lagt til rette med anker og fortøyningsringa. Men siden det va så mye folk som kom inn på samme tid fikk vi ikke hjelp med det første og vi skjønt ikke systemet for fortøyning i det heile tatt. Men en gamme franskmann forbarma sæ over oss, og vi fikk fortøyd inntil hannes båt til vi hadde klart og ordna med fjellveggen. Så kom en havne vakt og hjalp oss med ett anker som vi fikk i baugen. Men vi kun ikke vær fortøyd til franskmannen, så når ankeret va festa va det matrosen som va nødt å ta tautampen i handa og hopp i havet og svøm i land. Det va nemlig for grundt til at man nådd inn til fjellveggen der fortøyningsringan va, så matrosen svømte inn 3 lengda tau. Og når vi nu endelig va fortøyd tok vi han Arne og kjørt inn til byen med den. Folk flira nu av oss der vi kom, fire støkka, i den lille båten med festklærn på. Og denne byen e vel verd ett besøk, med sin unike beliggenhet og koselige gate.

Igår seilt vi opp til Ajaccio, der gjestan sku flyg fra. Vi fikk ikke plass i havna men fikk beskjed om å kontakt dem litt seinere på ettermiddagen for det kun hend det bei nå ledig da, så vi tøffa til nærmeste strand og bada en time for å få tida til å gå. Men det bei ikke ledig i havna, men det va laga til ett område utfor havna med mange blåse og vi va heldig og fikk ei sånn som vi fortøyd i.

Nu har gjestematros Eirik og Lill dratt, og vi takka så mye for ett kjempekoselig besøk! Og gleda oss til andre tura ilag :) Og mens to matrosa mønstra av kommer to nye på. Vi venta Christian og Lars Jøran (bror til kaptein) på besøk ikveld. De ska værme oss til fastlandet :)

Ut på tur i Ogliastra/Sardinia

Når vi kom med båten til Arbatax fortalt vi nabobåten at vi sku vær her i 3 uke. Mannen holdt på å snubbel i tauan å dett i havet i oppriktig sjokk over å sku vær så lenge her. Og på grunn av hannes reaksjon bei æ jo litt nervøs for at dette va en utrulig kjip plass å sku få venna på besøk. Kanskje va det ingenting å finn på og ingen fine strender....

Vel, det va da ingen grunn til bekymring! Og æ kan gjerne anbefal 3 uke i Ogliastra, som e regionen Arbatax og Tortoli ligg i. Denne uka har æ hatt besøk av Jonas, en kamerat fra Tromsø. Og, nok engang, med god hjelp fra turistkontoret, fant vi mye å aktiviser oss med. Det bei selvfølgelig ett par daga på stranda. Lido di Orri e ei nydelig strand med glassklart vann som ligg ca 7-8 km sykkeltur unna Arbatax. Og ingenting e bedre enn å spring ut i det vannet etter den varme turen på setet. Vi tok oss også en sykkeltur til Santa Maria di Navarese, ca 20 km fra Arbatax. Herfra gikk vi en skogssti, i ei fjellside ca 100 meter over havet, til Pedra Longa (en spesiell steinformasjon som va kjennetegn til sjømenn før i tida). Det tok ca 1 time og 45 min å gå denne stien, og vi endte opp ved en koselig restaurant der vi spiste lunsj og tusla ned til havet og bada ved nettopp denne steinformasjonen. Deilig!

I området rundt Arbatax e det nån fine områda å snorkel. Vi tok derfor med oss svømmeføtter og snorkelutstyr og brukte en heil dag i havet å leita etter artige fisk. Vi fant nån :) Så inviterte Geoffrey, fra turistkontoret, oss på en cubansk festival på stranda ved byen Tertenia. Vi sa selvfølgelig ja til det, og slappa av på ett pledd ved en bar med en veldig sterk mojito i handa med cubanske rytmer på scena. Det bei seint i seng og opp tidlig neste dag. En tur med Geoffrey sto på timeplanen. Vi kjørte ett stykke ut i ingenting og begynte å gå opp i fjellet. Vi leita etter ei naturlig vannkilde som han sku dokumenter for turistkontoret. Det va dessverre litt lengre å gå enn han trudde, så vi rakk aldri fram til denne kilden, før han måtte tilbake på jobb. Men det bei likevel en fin tur i naturen :) Vel tilbake i Arbatax tok matrosen sæ en liten blund på øye, mens Jonas-Gjest tok med sæ snorkeln og tok sæ en svømmetur.

Igår leide vi scootera og kjørte rundt omkring i heile området på jakt etter en fin fjelltopp med utsikt. Vi kjørte oss nesten litt vill på en skogsvei, og etter å ha klamra sæ fast til bremsa i 30 min i en bratt, nedgående grusbakke, kom vi oss endelig ut til sivilisasjonen igjen :) Vi fant enda en steinformasjon som kjennetegn området vi e i, fikk fin utsikt derfra og kun kjør tilbake til byen å spis is :)

Imårrest tok vi gummibåten Arne ut på tur til stranda på andre sida av havna. To ganga tidligere har æ vært der med samme transport, og dette va ett tips vi fikk fra andre seilera i havna når vi kom. Likevel bei dagen idag litt meir interessant. Det va lite folk på stranda, men joda, menneska under parasolla va det jo. Sakte glei vi inn mot strandkanten når ei italiensk dame i vannet ropte til oss på italiensk at det va ulovlig å kjør med motor der. Æ fortelte at æ ikke forsto ka ho sa, for va jo tross alt fremme og hadde jo vært der før, som mange andre. Jaja, vi drog båten godt opp på stranda, og gikk ut i vannet. Da svømte ei av disse damerne bort til oss og fortalte oss på engelsk at det va forbudt, så æ beklaga høflig å sa æ ikke viste det (for det gjor æ jo ikke), men at vi skulle ro ut fra stranda når vi for. Så la vi oss på hånddukan vårres for å tørk litt. Etter ca 30 min kom det en mann fra kystvakta og en mann fra politiet kom bort til oss. Begge med pilotbrillan på (som æ trur e en obligatorisk del av uniformen demmers), og med si kule holdning fortelt de oss at det ikke va lov å kjør med motor her. Altså hadde jo nån varsla disse überkule mennern om disse farlige lovforbryteran. Æ forklarte dem at æ hadde fått tipset om å kjør hit fra nån andre i havna, og at æ ikke viste at det ikke va lov å bruk motoren. Men æ forsikra dem om at vi sku bruk åran når vi for, heilt til vi hadde kommet 200 meter vekk fra strandlinja. Det va greit for dem, og de tusla vekk. Så gikk det max 1 minutt, så kom de tilbake. De hadde funne ut at vi ikke kunne ha gummibåten ligganes på stranda. Det måtte nemlig vær 5 meter med klar bane fra vannkanten og opp mot stranda. Så vi bei bedd om å ta båten ut 200 meter å anker der og svøm inn. Javel? Altså, vårres båt e liten. Veldig liten. Så vi spurte om vi heller bare kun flytt den 2 meter lengre opp, for den lå ca 3 meter fra vannkanten. Vi har jo ikke anker på den lille saken, og tenkt det uansett bei litt vanskelig å svøm 200 meter med sekken over hodet som innehold håndduk, solkrem og vannflaske. Men det fikk vi ikke lov til. Så det endte med at vi mått pakk sammen sakern vårres og fer. Og de to mennern sto å følgt med at vi faktisk for. Men når lokalbefolkninga så at vi bei jaga vekk pga gummibåten bynt de å bland sæ inn å diskuter med politiet. Det va blandt anna en gammel mann og ett eldre ektepar som va tydelig oppgitt over at vi mått fer. Og det va jo hyggelig å se da, at ikke alle italienera e rare dyr...Så tusen takk for støtten fra disse hyggelige folkan. Jo, selvfølgelig ska man følg reglan, men nu va vi jo allerede kommet, vi hadde ikke vært i veien for nån, gummibåten tar ikke meir plass enn ett par strandmadrassa som det vrimla av der, vi lå på det området det va minst folk, og de som va i nærheten va jo de som faktisk støtta oss. Vel vel, de passa nu på at vi rodde avgårde...

Nu har siste besøk satt sæ på bussen til flyplassen, og æ bi aleina i båten til torsdags ettermiddag. Da kommer en etterlengta kaptein tilbake til båten, og med sæ har han en av sine beste kompisa og dama hannes:) Æ ser utrulig frem til å få alle mann ombord!

Og mens æ har plaska rundt i havet, kjørt scooter, drukke vin med Kari i stormen, testa ut 10 nye is-smaka, kjørt gummibåt, gått i fjell og skog og slappa av på ett berg i sola, så har kaptein for det meste vært på jobb. Likevel har han hatt sæ en liten weekendferie i Norge. For 21. juli va det bryllup for kapteinens storebror i Lofoten, og heile familien storkosa sæ i vakre nord. Kaptein tok helikopter, fly og bil for å få med sæ festlighetan, og holdt en "takk for maten tale" etter forespørsel fra brudeparet. Gratulere så masse med dagen dokkers! Vi ønska dokker ett ekteskap fylt med latter og fantestreka! ;)

Ogliastra på scooter

På toppen av Monte Idolo

Kaptein si venninne, Kari, mønstra på skuta på torsdagen. Det lå an til å bi ei herlig uke med masse sol, bading og utforsking :) Som sagt kjent vi ikke hverandre nå særlig fra før, så første kvelden bei brukt til mat og vin i båten og bli-kjent-prating. Æ bei fort lei av munndiareen hennes så æ unnskyldt mæ med at æ va trøtt å la mæ tidlig...NEIDA! :P Vi storkosa oss i kværandres selskap:)

Først må det sies at Tortoli har det beste turistkontoret æ nån gang har vært på! Æ gikk innom der for å få nån tips om ka æ kun ta Kari med på når ho va her, og kordan strender som va verd ett besøk. For det første va de utrulig koselig, og for det andre hadde de svar på alle mine spørsmål. Og siden de syntes æ hadde ett ærlig ansikt, ga de mæ kameraet demmers så æ kun ta nån fine bilda av stranda æ va på vei til. Og trur de va fornøyd med bildan for de har havna på nettsia demmers :) Når æ leverte kameraet fikk æ ett lite syltetøyglass med rødvin, gratis, for å smak om æ likte den og evt ville kjøp meir. Familien til ho eine som dreiv turistkontoret har nemlig egen vingård og produser også olivenolje.

Ikke nok med det, men turistkontoret sa sæ også villig til å hent Kari på busstasjonen og kjør ho i havna. Æ fortalte Kari dette, og ho bei kjempeglad! Vel fremme i Tortoli va det nån hyggelige folk som tilbydde ho skyss til Arbatax, og ho gikk utfra at dette va de fra turistkontoret, og hoppa i bilen. Problemet va at det va det ikke. Turistmannen satt i skyggen under ett tre å venta på ho i 30 min, og bei tilslutt så bekymra for ho at han spora opp båten vårres for å prat med mæ. Og kem finn han der? Jo, to fnisende jente som smaka på vinen æ hadde fått hos han tidligere. Det vist sæ at det tilfeldigvis va en koselig familie som hadde tilbydd Kari skyss så kjapt at han ikke hadde sett ho. Vi betalte han litt ekstra for ventetida og bekymringsrynken hannes.

Ett par daga bei brukt på ulike strender der vi bare bada og sola oss. Vi spiste frukt og drakk vann som hesta! Så bar turen tilbake til turistkontoret for å få leid oss scootera. De hjalp oss med det, og henviste oss til en koselig italiener uten noen form for engelskkunnskapa. Men matrosens italiensk-kunnskapa og ett forrykende vokabular i kroppsspråk fra oss begge gjor at vi fikk oss scootera.

Morgenen etter scooterleie gjor vi oss klar for innlandstur. Men så fikk ikke æ start på min. Vi prøvde alt. Ja gutta, vi prøvde alt! Og til slutt fant vi en scootermann i havna og spurte han om hjelp. Etter 10 minutt fastslo han at det va "problema electrico." Så vi fikk tak i scooterutleiern som kom i havna og så på den. Og da starta den med en gang. Han flira til oss og sa på fin italiensk "Damer og scootera funka ikke." Vel vel...vi kom oss hvertfall på tur:)

Vi kjørte på fine landeveia, kyr og store oksa lå i veien, geiter hoppa rundt omkring og villhesta beita i grøftekanten. Vi kjørte opp på en fjelltopp " Monte Idolo," og det va reine rallyturen. Veldig bratt og mye grus gjor at vi va utslitt når vi nådde toppen på 1241 meter med tidenes beste utsikt som gevinst:) Vi spiste en liten medbrakt lunsj der før vi kjørte videre. Og ingen andre steda enn i Italia blir man vel invitert på ett glass vin på en rasteplass. Vi kom kjøranes sakte forbi en rasteplass fordi det va nån villsvin vi ville se nærmere på. Da ropte en familie på oss at vi måtte kom å del ei flaske vin med dem. Vi flira og ropte nei takk. Æ mein, vi va jo kjøranes!Vi kom oss akkurat tilbake til Tortoli før Kari bei fri for bensin og det bynt å regn.

Så kom stormen som vara i 2 daga. Den siste dagen av Karis besøk bei tilbragt inne i båten mens det blåste 45 knop ute og regne fossa ned fra himmelen. Så den snorklinga som vi hadde planlagt bei det ingenting av...Men det va uansett fantastisk artig å ha dæ på besøk! Tusen takk for at du spurte om å få kom. Æ kan vel drist mæ til å si æ har fått ei ny venninne ;)

Om en halvtimes tid kommer neste besøk. En kompis fra Tromsø mønstra på for ei ukes tid. Det ser ut til at stormen har forsvunne, men også han kan regn med en dag med litt ruskevær. For min del syns æ det berre e herlig at gradestokken kryp ned på 24 grader nån tima :)

Krystallklare Sardinia

Isak på tur opp stigen mens matrosen plaska og kaptein tar bilde:)

Endelig kom besøket vårres! :) Pappan til matrosen og Isak (tanteungen til Jeanette) kom til Cagliari forrige onsdag. Og siden vi lå i ei heilt fantastisk havn der, fikk vi lov å lei en bil til 10 Euro for å hent dem :) Og berre for å ha det sagt med en gang...Vest dokk nån gang seila til Cagliari så e Marina del Sole absolutt å anbefal! Det e så vidt brygga heng sammen, men den e godt beskytta, har en falleferdig bar som alle benytta sæ av, en veldig avslappa arbeidsgjeng som hjelp dæ med det meste. Man kan lei en bil for å kjør på butikken for å gjør storhandel eller for å fer å hent familien på flyplassen, og alt ser ut til å vær tilrettelagt for overvintring. Men, vær tidlig ute isåfall, for vinteran har de fullt opp!

Vi og gjestematrosan kosa oss i Cagliari onsdagkveld og torsdags formiddag. Etter en treretters lunsj med vin til de voksne og uante mengda iste til Isak, la vi på vei med vårres første seilas. Turen gikk til Villisimius. På veien fant vi verdens fineste badevann og strand! Vi storkosa oss, og Isak turt til og med å hopp fra båten!. Vannet va klart som i ett nyskrubba badekar, og vi plaska rundt i timesvis før vi forsatte etappen vårres. Dagen etter bei det tur til Porto Corallo. Det va ikke så veldig mye som skjedde der, og mye ustabil vind gjor at vi ikke fikk ankra opp til nå strand, men vi fikk bada i ei lita bukt når vi kom fram. På lørdag la vi på vei mot Arbatax. Det bei en veldig fin seilas med god vind, men også litt bølga. Minstemann bei litt bleik, men sovna i cockpiten, og va i fin form til vi va fremme.

Etter vi ankom Arbatax har det gått mye tid til utforsking av ulike strender. Vi har bada MASSE! Vi leide også bil, og fikk lufta oss i Cala Gologne/ Golf di Orosei, nord for båten. Dessverre måtte kaptein på jobb igjen, og tirsdag kjørte alle sammen han til flyplassen og tok en avskjedskaffe der. Etterpå for matrosen med gjestematrosan til Smaragdkysten nord for Olbia. Vi lot oss fasiner av folk med ALTFOR mye penga! Båta med helikopterplattform og båta med mindre båta inni sæ, og svære mannskap osv osv osv. Etter at fasinasjon hadd lagt sæ litt fant vi oss ei ny strand og bada og leka oss, før vi kjørt tilbake til båten for en siste kosekveld i båten.

Imårrest kl 0615 va det ny tur til flyplassen. Gjestematrosan sku heim til Norge igjen. Litt solbrendt og sliten, men forhåtentligvis med masse gode minna, forlot æ dem i sikkerhetskontrollen på Olbia flyplass. Tusen hjertelig takk for besøket! Vi har storkosa oss, og håpa dokker har gjort det samme :)

Imårra kommer Kari på besøk. Ho e ei venninne av kaptein, men kaptein e ikke her, så ho besøk mæ istede ;) Så vest alt går bra har æ vel ei ny venninne snart :P Men besøkan slutta ikke der. Vi har 3-4 besøk til før vi legg i fra oss båten. En dato som nærma sæ faretruende raskt.....

En siste kommentar: Reis til Sardinia vest du e badenymfe, for bedre bi det ikke!

Fra Marettimo til Sardinia



Borgen bei bygd i 1140 av vikingan.
Til venstre ser man Kaspara for anker.

Etter vårres besøk i Favignana slapp vi fortøyningen til fiskebåten, og satt kursen mot naboøya Marettimo. Etter ca 3 tima hadd vi funne ei koselig, lita bukt å anker i. Havtemperaturen her va ett par grader kaldere enn rundt de Lipariske øyer, så kaptein nøla litt når han sku hopp. Men når havet e nesten 30 grader, e det ikke nån mulighet for å nøl, så matrosen hjalp han litt med ett lite puff i ryggen:) Resten av dagen brukt vi til bading og kos i sola. Når kvelden nærma sæ gikk det an å ta sæ en tur på øya, så vi tok frem Arne og kjørt til land og fortøyd i en stein. Så tok vi turen opp til en gammel borg for utsikta sin del.

Når mårran kom tok vi på ny turen til land og gikk opp fjellet på motsatt side av borgen. Vi va svett og kokvarm når vi kom ned og da passa det sæ veldig bra med en dukkert! Frokosten bei selvfølgelig nydt i sola før vi la i vei mot Sardinia.

Og for en kjedelig seilas! Medvind, og lite av det, gjor at det bei mye motorseiling. Vi så nesten ingen båta, og mista landkjenning etter ett par tima. Så der satt vi da, uten så mye å ta oss til. Men takk til naturen for dens egne underholdera! :) Heile tre ganga fikk vi besøk av en flokk delfina, som gjerne svømt i baugen vårres og hadde skikkelig oppvisning med ulike hopp. Og det virka nesten som de vist at vi prøvd å ta bilde av dem, for kvær gang vi prøvd, va det en anna delfin som gjor en unnamanøver, så vi bei opptatt av den og ikke den vi va klar for å fotografer. Og da hoppa jo selvfølgelig den andre delfinen igjen. Herregud som vi kosa oss der fremme i båten!

Når natta kom va det så rolig på havet at vi faktisk kun se en film, så det gjor vi. Og på VHF'en va det mye action fra selveste US Navy. Til stadighet va det ett krigsskip som kalte opp ett anna skip. Og vi må jo innrøm at det va litt artig å hør på radioen vårres: "this is US navy warship. Can you read me?" Som sagt, når man kjeda sæ bi det meste underholdanes...;)

Vi sov på 3-timers skift som vanlig, fikk seilt litt på natta, og sto opp til nok en solskinnsdag. Vi ankom Cagliari på ettermiddagen igår, etter 31 tima på havet. Idag har vi brukt dagen til klesvask, oljeskift og shining av båten til vi får besøk. I skrivende stund sitt vi på en koselig utekafe/bar og nyt den svale kvelden.

Ruta videre går opp østsida av Sardinia:)

Mafiaens hjemby, Palermo

Vi heiste anker etter ett par avslappanes daga i Cefalo. Veien gikk mot Palermo, en seks timers seilas i fint vær. Litt småsyk va alle ombord pga en litt fuktig bytur kvelden i forveien. Men det meste kan kureres med ett hopp i havet og høyt inntak av kaldt vann. Selve turen til Palermo va lite begivenhetsrik...

Så nærma vi oss havna, og i skumringa ser vi en mørk bil parkert ved havet. Utfor hør vi diskutering og jamring. Så ser vi to mørkkledde menn som kasta en mann i havet. Føttern sitt fast i ei bøtte med betong....

Vel, riktig sånn va det vel ikke...men vi e altså kommet frem til Mafiaens hjemby. En hyggelig fyr tok i mot oss i havna, og hjalp oss med fortøyningen. Vi tok en etterlengta dusj etter fire netter på svai, så la vi ivei mot byen. Og det ska sies. Palermo e slettes ingen fin by. Men den har en skjult sjarm som du ser hvis du e litt "open minded." Vi havna i ulike pussige strøk, det meste så virkelig falleferdig ut. Men plutselig kom man over en koselig liten trattoria (spisested) eller en liten vinbar. Hyggelige folk fantes det overalt. En mann vaska klærn sine i ei fontene, nån gutta brukte husveggan til å spill fotballen mot, gangstera, hipstera, kunstnera og moteløve virka alle som de kosa sæ ilag. Nei, her e det ikke fint...men det e verd ett besøk, og kanskje du ,som oss, sett pris på den litt spesielle glansen til byen.

Vi holdt oss i Palermo ett par daga. Igår forlot Hanne Grethe båten og vendte hjem til Norge. Tusen takk for kjempekoselig besøk! Vi spekulert på kor vi sku la ruta gå. Vi hadde vurdert å seil rett til Sardinia fra Palermo, men en liten tur på ei fotoutstilling i Palermo gjor at vi endra plana. Det va så mange fine bilda fra Trapina på nord-vest sia av Sicilia, og det va jo i riktig retning. Men så bynt vi å se på kartet, og da la vi merke til den lille øykjeden Egadiske øyer. Kanskje det va nå? Vi kom i snakk med en italiener i nabobåten, som meint at disse øyen va vel verd ett besøk! Så da bei det sånn..

Klokka 08.00 imårrest la vi ivei. Begge to stuptrøtt etter ei elendig natt. Fuktig klima og ekstremt mye mygg gjor at ingen av oss sov nå særlig. Når vi hadd fått vind i seilan rulert vi på en lunsjkvil med skygge og frisk bris mot en klam kropp. Etter ca 11,5 tima va vi endelig fremme i Favignana. Og her sett vi med vin og øl og nyt den svale kveldslufta, med ett yrende uteliv rundt oss. Imårra bi det tur til naboøya før vi sett kursen mot Sardinia. Der ska vi plukk opp matrosens pappa og nevø! Og som vi gleda oss :D

Med ønske om ei god helg til alle sammen!

De Lipariske øyer :)

Nord for Sicilia ligg det 7 flotte øye som på norsk kalles de Lipariske øyer. På engelsk aeolian islands om du vil:) Disse har oppstått av vulkanutbrudd fra fortida, og har nån skikkelig fine badeplassa og snorklingmuligheta! Og på ett par av de øyen har vi nu vært på besøk :)
Den mest kjente steinklossen i øykjeda e nok Stromboli, som fremdeles e aktiv og spruta ut lava kontinuerlig...Den ligg langt nord og derfor valgt vi å ikke besøk den denne gangen. Men vi tok turen til Lipari og Vulcano. Vulcano har den andre aktive vulkanen i denne kjeden, og vi har vært oppe og sett ned i den!

Vi kom til Lipari på fredagen etter vi hadde plukka opp Hanne Grethe i Messina. Hanne Grethe e søstra til kaptein og har vært med oss en gang før. Det tok oss ca 6 tima å motorseil til livlige Lipari. Øya har ett heilt greit koselig sentrum, og mange italienera ferier her. Men øya har ett fantastisk område for bading, og vi seilte dit og slapp ankeret. Og med engang vi va sikker på at ankeret holdt hoppa vi uti det "forfriskende" vannet! Det va nemlig nesten like varmt som kroppen, og vi kjent knapt at vi va i havet bortsett fra oppdrifta og den våte følelsen. Vi plaska rundt i ett par tima, kosa oss med lunsj og seilt videre til Vulcano. Der slapp vi ankeret i ei nydelig lita bukt, og skyndta oss ut i havet igjen, denne gangen med snorkelutstyr. Det va fisk over alt! Og nån utrulige klippeformasjona under vann som vulkanen en gang har skapt. Vi svømt rundt i timesvis, og tok kun pausa for å drikk vann og spis frukt.

Seinere ankra vi opp i ei anna bukt ved Vulcano, og overnatta der etter en tur på den svarte lavastranda! Vi spiste gelato, drakk vin og øl og sov godt vel tilbake i båten. På mårran va vi svett og klam etter ei varm natt, og ka e vel bedre da enn å berre kryp ut av vinduet i lugaren, tussel frem på baugen og hopp i havet? Vi har svaret...Ingenting e bedre! ;) Etter ei våt oppvåkning va det frokost i sola før vi tok opp ankeret og for til ei bukt og bada og snorkla enda meir! På ettermiddagen va det tilbake igjen til samme bukt for å anker på nytt til ei siste natt. Vi tok turen opp til krateret til vulkanoen. Det tok i underkant av 1 time opp, men va veldig tungt for sola steika og vi gikk på laus grus. Vel oppe på 385 m stinka det råtne egg av svovelgassan som siva ut av fjellformasjonen, vi kika ned i krateret, tok nån bilda og kom oss vekk derfra før vi bei dårlig av gassen. Men det mest utrulige med denne turen, va at litt oppe i stia i fjellet va det ett billettkontor! Vi mått betal 3 euro pr person for å gå opp fjellsia...Nei det e ikke mye penga..men se for dæ at vi bynt å ta betalt for å gå til Prekestolen i Norge?!?

Nede på havnivå, full av støv fra turen, hoppa vi i Arne (gummibåten) og kjørt ut til Kaspara. Vi hoppa uti havet og fikk kjøla oss litt ned, før vi tok en dusj på badeplattformen og kjørt Arne tilbake til stranda. Det bei vin og mat ute :)

Idag starta dagen med å kryp ut av luka i lugaren og hopp i havet, akkurat som igår. Så la vi turen mot Sicilia igjen, til byen Cefalo. Og på veien dit fikk vi oss fleire koselige overraskelsa! Delfinan kom på besøk! Denne gangen va de å svømt fremme i baguen ilag med oss, og det va så stas! :D De va fleire ganga å hilsa på før de forsvant i horisonten.

Fremme i Cefalu fant vi stranda der fleire seilbåta hadde ankra opp for natta så vi gjor det samme. Matrosen slapp ankeret ut, men kaptein bakka aldri...Æ snudd mæ og spurt ka som skjedde, og fikk te svar at han ikke fikk den i revers. Så prøvd han igjen, og heile båten rista. Vi hadd fått nå i propellen. Men ka gjør vel det, når vi e på ei strand med turkis, varmt hav. Det va jo berre å ta på sæ dykkermaske og ta med kniven. Og det vist sæ å vær en svært søppelpose som hadd sugd sæ inn i propellen vårres. Vi fikk den lett laus, og fikk ankeret fast.

Her bi vi en dag eller to, så seila vi videre til Palermo. Så bi det mot Sardinia etterkvært :) Vi storkosa oss!

Svinkjøring i Sicilia!

Så kom endelig dagen kaptein kom på plass igjen! Rundt kl 09.00 på fredag kom han tuslanes med den lille kofferten sin, med svetteperla i panna. (Merk: han va vel advart!) Æ rakk nesten ikke få en klem før han fikk skifta til shorts og barisen (Sør-Norginga: dette betyr bar overkropp;).
Vi fikk likevel ikke gjort så mye denne dagen. Dan Håkon va trøtt etter å ha gått nattskift i 14 daga, så vi tusla en tur gjennom byen på ettermiddagen, og spiste en bedre kebab på ett hjørne.

På lørdag hadd vi leid bil. Det tok oss ca 1 time å finn Hertz, og vi overtok en Fiat Punto, prikk lik den vi nettopp har kjøpt i Norge...Men det va egentlig ikke så dumt å ha en bil man e kjent med i siciliansk trafikk. Vi kasta inn tingan vårres, ordna oss frukt og vann for dagen å la på vei mot Etna. Dan Håkon hadd nemlig funne en vingård på nettet, som han ville ta mæ med på lunsj til. Og det kan æ anbefal til alle og enhver der ute!

Vingården Murgo har både B&B, utsalg og restaurant. For 26 euro pr person fikk vi til forrett: grilla grønnsaker, brød, krydra salamipølse og sterk ost, til førsterett: pasta med pesto og pasta med squash og ricotta, til andrerett: salat, grilla kyllingspyd, grilla kyllinglår, grilla pølse og grilla sicilianske karbonada, til dessert: ei slags napoleons kake, til avslutning: frukt. Som drikke fikk vi vann, ett glass sjampis som apertiff og ei flaske hvitvin til lunsjen! For å si det sånn...vi klart ikke å spis opp alt...
Men utrulig koselig, veldig god mat, vindruen hang over hodet vårres mens vi spist, og før vi for va vi innom tapperiet og kjøpt med oss ett par ekstra flaske av godsakerne ;)

Vi fikk med oss et siciliansk bryllup, vi kjørt gjennom koselige landsbya opp mot vulkanen Etna. Der fikk æ borra føttern ned i varm "lavasand" og vi fikk nån fine utsikte både mot krateran og mot landskapet nedenfor. Så vendt vi snuten heim til båten.
Dagen etter va det på ny tur med bilen. Da for vi innom fleire små og store bya. Ragusa, som e klistra opp langs ei fjellside, Piazza Armerina med sine museum for eldgammel mosaikk, Villa Romana del Casale med mosaikk fra fjerde århundre og Enna, en stor by med flott utsikt, gamle borga og koselige gate. Kvelden bei avslutta på en restaurant i ett lite smug på nån sin gårdsplass. Ja, det va så idyllisk som det høres ut! ;)

Siste dag med bil gikk til charterplassen av alle charterplassa på Sicilia. Taormina...En, før i tida, veldig sjarmerende by på toppen av ett lite fjell. Dessverre heilt ødelagt av masseturisme. Vi kunne like gjerne gått i en korsen som helst by i verden...Men, den har ett heilt fantastisk gresk teater i rimelig god stand, med utsikt mot Middelhavet. Ett besøk vel verd! Og de bruka det stadig til festivala og konserta. Vi slappa av ett par tima på stranda i idylliske omgivelsa, dog litt for mange folk, og brukte de siste timan med bilen til praktiske gjøremål som å fyll opp båten med mat og drikkevann.

Men det må sies...Ikke kjør bil på Sicilia med svakt hjerte, angst eller andre sinnsproblema. Matrosen satt fint planta på passasjersia med hjertet i halsen og høy puls. Kaptein navigert som best han kunne i en trafikk der ingen følg de nedskrevne trafikkreglan, men alle følg de sicilianske reglan som vi selvfølgelig ikke kan. Men det inngår veldig høy fart, trange smug, bråbremsing, av og til høyreregel, nån gang venstreregel, nån gang først til mølla i krysset, lite tuting (utrulig nok!) og scootera på begge siden av bilen i trange gate. Til og med på autostradaen følg de ikke nedskrevne regla, men kjør sitt eget løp, og på ett eller anna vis kun vi lever tilbake en bil uten skada. Æ kan ikke beskriv følelsen vi hadd ned en bakke vi ikke trudd det va meininga man sku kjør ned, før vi så nån lokale som gjor det. Den va så bratt at vi bei holdt fast i setet av setebeltet, veien va bygd av glatte brostein og endte i ett smug....Ja, vi va redd!

Nu legg vi ruta mot nord, første stopp Riposto, så Messina der søstra til kaptein mønstra på. Videre legg vi ruta til vulkanøyen nord for Sicilia, og meininga e å kom sæ til Sardinia første uka i juli, der vi plukka opp pappan og nevøen til matrosen!Tunisia bei lagt på hylla pga uroligheter og vårres tidskjema...turen e faktisk over etter sommern....Så det gjeld og kos sæ mens vi kan! Derav søtsaker fra Catania til mellommåltid ;)

Hendelse: igår kveld kjørt vi inn til Catania by. Matrosen la merke til at to gutta på scooter kika inn i sidevinduet på bilen vårres og studert kordan vi så ut og ka vi hadde i baksetet, men matrosen tenkt ikke meir over det. Nån minutta seinere kjørt de samme to personan forbi oss igjen, ganske nært oss og matrosen tenkte: Idiota! Så går det 15 minutt, så sir kaptein: du..det følg to gutta etter oss på motorsykkel, og det har de gjort ei stund. Da spurte matrosen om den eine hadde rød skjorte, og det hadde han. Vi va altså forfulgt av nån som skjønte vi va turista. De hadde sett at vi kjørte leiebil og hadde baggasje i baksetet, og hadde nok tenkt å bryt sæ inn i bilen når vi fant oss en parkeringsplass. Vi kontrollert at de fulgt etter oss. Vi svingt plutselig av veien, og da kom de etter, eller vi kjørt inn en sidevei og da stoppa de på en bensinstasjon å venta på oss. Tilslutt bei kaptein forbanna og demonstrert at vi visste at de fulgt etter oss...men likevel ga de sæ ikke. Det endt med at vi ikke turt å parker i byen for vi hadde mye verdia i bilen akkurat da, og kjørte heller tilbake til båten.

Catania

Varme svetteperla renn ned langs ryggraden. Panna dugga. Konsentrasjonen svikta. Arbeidslysten forsvinn. Sola svir. Æ e i Catania....

Og vest du ikke skjønt det...Her e det varmt! Og sånn går det når man har lengta etter den deilige varmen heile vintern, at man tar sæ i å ønsk at det va 7 grader kaldere. Heile uka æ har vært her har graderstokken vist 35 grader. Og det har ikke vært så mye som ett vindpust for å kjøl ned svetten som ligg som ett tynt lag over heile kroppen. Den eineste måten å slepp unna e det kalde, deilige vannet i dusjen! Åh du Kalde Vann, jeg elsker deg <3

Catania ligg i foten av den berømte vulkanen Etna. Europas største, aktive vulkan! Ved solnedgang kan man se røyken som kontinuerlig kommer ut av jordas indre, og æ tar mæ i å legg fluktplan vest den sku bryt ut. Kast fortøyningen, kjør ut av brygga og kom sæ i ei h....vetes fart vekk fra øya. Vel, Kaspara kan jo max gi 6 knop, men e æ berre kjapp nok ska det nok gå;) Men, sannsynligheta for at dette skjer e veldig liten. Lavaen e nemlig ei skikkelig sinke på denne vulkanen. Man kan vestnok berre gå vekk vest lavaen sku kom, for den størkna før den når dæ...Likevel e det ingen god ide å vær ved krateran, og nettopp derfor har dette bidd forbudt.

Byen, Catania, har ca 300 000 innbyggera, og stappfull av festglade studenta! Mange bra restauranta, bara og uteplassa finn man her, og det e alltid liv. Og når sola har gått ned kan man faktisk gå ute uten å selvantenn. Æ har bidd fortalt at alt i Catania skjer om kvelden, for på dagen burde man berre sløv i skyggen. Må si æ lika filosofien. Æ har også lagt merke til at sjefen i havna til stadighet e i dusjn å berre skylla sæ litt i kaldt vann før han sett sæ ned med en espresso. Og han har lagt merke til at æ e mye ute å går og har fortalt mæ at æ burde sitt meir i skyggen å slapp av;)

Ei litt interessant fakta e at byen har bidd begravd av Etnas lava heile 7 ganga gjennom historien! Og det ska finnes en bar her som ligg ca 20 meter under bakken, i ei lavagrotte. Æ satsa på at kaptein har løst å værme å sjekk trøkket der imårrakveld ;)

For selv om kaptein har møtt på litt problemer på nedoverturen ser det ut til at han kommer til planlagt tid imårra. Først va det nemlig tåke på Ekofisk, som gjor han forsinka hjem fra jobb med en dag, så va flyet forsinka i Savanger til Køben, men flaksa gjor at Køben-flyet også va forsinka..Og alt dette har gjort at han på ett vis e i rute :)

Så nu ser æ frem til ei helg på Etna. Vi har leid bil og ska kos oss med fjelltur, vinsmaking og ett litt kjøligere klima;) Livet e herlig!

Ensom eller berre aleina?

Etter nån herlige daga hjemme i Nord-Norge, va det på tide å vend snuten ned mot båten igjen. Det blei nån daga ekstra hjemme pga av flystreik, og dyre helgebilletta, men aldri så galt at det ikke e godt for nå. Fikk nån herlige daga med de minste tanteungan og en tur på hytta med gode venninne :)

Men ett spørsmål æ stadig får e: "Ka gjør du egentlig når du e aleina på båten?" Og med oppfølgingsspørsmål: " Bi du ikke ensom?" "Føl du dæ ikke aleina?" "Bi det ikke kjedelig?" Og, "E det ikke skummelt å vær aleina i havne rundt omkring?"

Og heilt ærlig, æ kan svar ja på alle disse spørsmålan. Æ føl mæ både ensom og aleina, æ kjeda mæ og en gang har æ vært oppriktig redd. Men heldigvis hør dette til den uhyrlige sjeldenheta!

Æ har til nu vært ca 2,5 uke aleina i henholdsvis Kristiansund, Kiel, Le Havre, Port St. Louis, Roma, Malta, Korfu og nu ei uke i Catania. Dette e tilsammen ca 4 mnd, og ka i all verden har æ egentlig gjort all denne tida?

For det første: Herregud som æ har kosa mæ! :D Kaptein har meir enn en gang vært misunnelig på mine daga aleina på båten, der æ berre kan gjør som æ vil. Drikk hvitvin til lunsjen min mens æ prøva å les ei fransk avis, gå på oppdagelsesferd og bruk så lang tid æ berre vil, bruk en heil dag på å ta bilda med det fancye speilreflekskameraet for å prøv å bi flinkere, les ei bok på stranda, del røverhistoria med andre seilara, bi sjekka opp av sjarmerende italienera (bra for selvtilliten å vær blond i denne delen av verden), fått besøk av venninne og storkosa mæ med dem osv osv osv! :)
Men før jul studert æ også, og det tok en del av tida mi. Og siden vi ska gift oss i november har æ hatt god tid på å planlegg bryllup, og lagt min flid i hjemmelaga invitasjona.

Men tilbake til disse spørsmålan da...Ovenfor ser dokker en liten bit av hverdagslivet. Dette med å kjed sæ. Det gjør æ selvfølgelig nån daga. Det e spesielt når kaptein har vært borte ei uke. For da har æ hatt tid til å gjør alle de nevnte tingan ovenfor, og ka ska æ da finn på resten av aleina-perioden min? Forhåpentligvis har æ truffe nån æ har bidd kjent med og kan spis middag med dem, nån ganga har æ laga norsk middag og invitert seilera til båten min, og nån ganga har æ ikke prata med folk på ei uke. Da bi det sett en film hver eineste kveld, æ saumfar internettet og spesielt youtube, og øret til kaptein bi både rødt og svett etter telefonsamtala med mæ, der æ må kvitt mæ med skravlebehovet som har bygd sæ opp gjennom en heil dag! :) Og når det gjeld å kjed sæ..Gjør ikke dokker der hjemme det nån daga? Æ kjeda mæ hvertfall på en ny plass, med masse god vin som ska smaktestes og nye matretta som ska prøves, og æ syns ikke synd på mæ sjøl, og det gjør sikkert ikke leseran heller ;)

Ensom eller berre aleina? Vi kan vel vær enig i at det en en forskjell på de to ordan. For æ e jo aleina i litt over 2 uke hver gang kaptein fer på jobb, men æ kan tell på amputerte fingra kor mange ganga æ har følt mæ ensom. Det va engang i Port St. Louis i Sør-Frankrike. En by med 8000 innbyggera og med mindre liv en ei knøttlita bygd i Nord-Norge. Æ møtt kun 2 andre menneska å kommuniser med i denne perioden, doen i båten va tett, og det va langt å gå til doen på land, det va varmt og det tok 40 min å sykkel til stranda, og det va kun internett tilgjengelig nån tima om dagen. Æ følt mæ veldig aleina, og ensom! Æ klaga til kaptein, og ga han ufortjent dårlig samvittighet, for æ va jo tross alt en av de heldigste jenten i verden! Og den følelsen av ensomhet vara i ca 1 heil dag...Så va det over, og æ skreiv en lang glad-mail til min kjære på jobb om kor herlig æ hadde det, og gjentok gang på gang at æ faktisk va og E verdens heldigste jente ;) Han bei glad av at æ va glad:)

Den andre og siste gangen æ følt mæ ensom va igår....Og det va nok fordi det bei ett kjempeantiklimaks å kom ned til båten der æ ikke kjent nån, når æ nettopp hadd vært heime å vært suuuupersosial for å nå å besøk alle sammen!Æ fikk ett kjempemigreneanfall (sikkert pga av varmen), og syns skikkelig synd i mæ sjøl. Æ fikk klaga mæ litt til kaptein som prøvd å kom m forslag til ka æ kun gjør, men æ vilt ikke hør. Æ va ensom og vilt ikke vær aleina på båten. Etter æ hadd lagt på telefon gikk det ca en halvtime så va æ blid igjen. Migrena bynt å forsvinn og og æ syns ikke like synd i mæ sjøl...Så æ skreiv ei meldig til kaptein at han sku berre ring på nytt, så fikk han prata med den glade dama si, myye koseligere det ;) Så joda, ensom har æ vært disse to gangan. Altså ingen krise ;)

Så det siste spørsmålet, og for ivrige lesera så veit dokk nok om den eine gangen æ har vært redd. Og det va i Roma, der en havnevakt ikke vilt la mæ vær ifred etter han skjønt at æ va aleina ombord. Det va nok ikke nå ondt i han, han va berre ekstremt innpåslitanes, men han gjor at æ følt mæ utrygg. Ei natt va æ sikker på at han va ombord for å se gjennom vinduan, så æ sto med hjerte i halsen i ett mørkt hjørne der æ vest det va umulig å se mæ, med telefon i handa, allerede tasta inn 113 (politi i Italia), det va berre å trøkk på grønn telefon så svara de, og tenkt over kor det va smartast å lås sæ inne vest han klart å bryt sæ inn i båten, samtidig som æ lurt på kordan æ kun forklar politiet kor æ va på italiensk, ifall de ikke snakka engelsk. Men æ slapp heldigvis å ring, og etter ca 5 min (føltes som en time) va lydan borte, og æ så ikke meir til denne vakta. Før og etter denne hendelsen har æ følt mæ like trygg som hjemme i huset i Norge en soldag i mai :)

Og nu nyt æ dagan i Catania, aleina. Ikke ensom, ikke redd og æ kjeda mæ ikke. Det bi en film til kvelds, men dagan brukes til sightseeing i denne interessante byen, og det bi nok ett par tura til stranda. Her kan man velg mellom sandstrand og rullesteinstrand, så for variasjon bi nok begge testa ut ;) Og æ les bøker, masse bøker! Sakte, så de vara lengre ;)

Konklusjon til alle familiemedlemma og venna som bekymra sæ for mæ: Folkens! Æ bor i en fantastisk båt i Middelhavet, aldri på samme plass, nye opplevelsa hver eineste dag, fint vær, god mat, herlige folk, æ lev livet mange drøm om! Så "Don't worry!"

Æ e VERDENS heldigste jente ;)

P.S: Meir om Catania i neste post :)

Paxos-Sicilia-Fauske

For ei uke sia kom vi tilbake til vakre Sicilia. Det va 260 mil å seil fra Paxos i Hellas, og vi brukt 54 tima på turen. Og som alltid va værgudan en anna plass når vi sku på langtur. Av disse 54 timan fikk vi kanskje seilt 10....Havet va BLANKT! Ikke så mye som en liten kurving på vannet...Vi va forberedt på lite vind, men det hadde meldt 10 knop, og det kunne vi seilt på. Vindmålern vist for øvrig 1,3 knop mesteparten av tida. Den første natta bar preg av mye lyn på land. Vi va jo midt på havet og så langt unna at vi ikke hørt tordenet, men de kraftige lynnedslagan fargela heile himmeln i timesvis. På mårrakvisten våkna æ av lukta av pannekake, og når æ kom ut av lugarn sto kaptein med ett tårn av nystekte pannekake som han hadd ordna til frokost!:)

Når frokosten va lagt vekk forandra været sæ fra sol og vindstille, til regn og litt vind. Vi studert skylaget rundt oss og innså at tordenværet som hadde vært på land heile natta hadde nådd oss igjen på havet. Vi ordna seilan så vi hadd nok seil å seil bra på, og lite nok til å ikke gjør det vanskelig når tordenværet va over oss. Og plutselig va det der. Striregn, lyn, torden og rundt 30-35 knops vind. Det vara ett par tima, så stilna det av igjen, og vinden holdt sæ rundt 10 knop nån tima før den forsvant igjen. Sola kom tilbake og vi kosa oss resten av dagen.

Ei ny, rolig natt forsvant sakte i soloppgangen, og vi kun se Sicilia i det fjerne. Og når vi nærma oss land så vi bevegelsa i det speilblanke vannet. Hjertet mitt stoppa litt....Va det delfina igjen? JAAA! Dette e ett syn æ aldri bi lei, og kaptein e rimelig enig. Vakrere skapninga ska man leit lenge etter. De svømt heilt bort til båten vårres, hoppa med heile kroppen over havoverflata, og forsvant under båten vårres og opp på andre sia. En fantastisk opplevelse!

Vi la til i Catania etter en dag i Riposto, og utforska den fine studentbyen. Men det bei ikke mye tid til sightseeing for vi sku hjem å gift vekk 2 av våre beste venna. Det bei en liten tur på stranda med volleyball og solkrem før vi klargjor båten til å bi forlatt i varmen i ei lang uke...

Vel hjemme på Fauske va det 2 grader, og savnet til klimaet og båten kom med det samme. Men så fikk vi sett oss rundt igjen, og innså at man finn ikke vakrere land enn Norge ;) Lørdagen bei årets vakreste dag med sol og blå himmel. Brudeparret va nydelig, matrosen gråtkvalt og kaptein overgitt over matrosens væsketap gjennom tårekanalan. Vi storkosa oss med herlig mat, fantastiske folk og ei uforglemmelig stemning! Med såre danseføtter fant vi senga på morgenkvisten igår...Gratulere så masse til Maren og Hans-Erik Vasskog! Dokker e enestående <3

De nærmeste dagan bi brukt videre på Fauske. Matrosen ska få ordna nån detalja til sitt og kapteins bryllup, og kaptein prøv å finn ut kordan han ska kom sæ på jobb i disse streiketider. Så ser vi med glede frem til å bruk meir tid på Sicilia, og kanskje seila vi innom Tunisia i slutten av mnd hvis været e bra ;)

P.S. Vi fikk besøk av en liten småfugl som landa på boka mi mens æ satt å lest i den midt mellom Hellas og Sicilia...Det va koselig det ;)

Personlig hygiene ombord...

Det e ikke til å legg skjul på at hardbarka seilera e skitten...De har skitten kropp og skitne klær, som følge av mangel på vann i vanntanken...Men vi må berre ærlig innrøm at ikke fullt så hardbarka seilera også e skitten og har skitne klær. Seilera sånn som oss...

I begynnelsen va ikke dette når stort problem. De fleste plassa i Norge får man tak i vann for å fyll opp tanken, og nesten overalt kan man finn en dusj...Problemet kom liksom jo lengre sør vi kom...Og jo lengre sør jo sjeldnere dusj og klesvasking.

Men man blir kreativ på vaskemetodan av denne type reising. I de franske kanalan gikk vi tom for vann men seilte forbi en liten utendørs vask som tilhørte nån toalett. Vi fortøyde båten langs vannkanten og så oss rundt. Når vi va sikker på at det ikke va folk i nærheten kasta vi klærn og såpa oss inn i deilig duftende såpeskum, og skylla oss ved hjelp av vannet fra springen. En riktig idyllisk vask foran en maisåker i ettermiddagssola. Lengre nede i de samme vannveian mått vi berre hopp i vannet, gå opp i båten å såp oss inn for så å hopp i vannet igjen...dette bei gjort med badebukse og bikini på, siden det alltid va nån fiskera som fikk med sæ dette. Vi har vaska oss ved hjelp av havet nån ganga, men effekten av saltvann og ferskvann e ikke det samme, og det legg sæ ett lag med salt i sengtøyet som vi ikke har mulighet til å vask. Så når det da dukka opp en dusj, spælla det ingen rolle at det e mugg på veggan, maur på gulvet og hår i sluken. Vi skrubba oss i varmt, rennende, ferskvann og kosa oss! Og da e det trygt å ligg tett inntil kverandre den kvelden;) E vi ekstra heldig har vi funne ett vaskeri som vi får vaska klær, sengetøy og handduka hos.

Personlig hygiene blir ikke like viktig som i det vanlige samfunnet. For vi seilera e på lik linje. Ingen reager på at man tusla rundt i samme klær som man har brukt i 1 mnd uten vask (her ser vi bort fra undertøy som det e viktig å ha veldig mange eksemplar av). Det e gitt at vi ska lukt litt svette og ha salt på kroppen. Man kan lett se det på en kaptein eller en matros at de har vært heldig å få sæ en ordentlig dusj. Håret reflekter sola istede for å glins av fett, skjegget e barbert eller hvertfall trimma og det lukta såpe lang vei.

I Hellas har det ikke vært for mye tilgang vann, og det e nok her vi har vært på vårt mest barskeste. Det kan gå ei uke uten dusj, og en lett kattevask på de viktigste områdan e alt man shina før en kveld på byen. Sengtøyet har vi ikke fått vaska så det har vi bare snudd på vranga, så e det jo like reint! Eller?

I skrivende stund sitt vi i Gaios på Paxos-øya i det nordlige Hellas. Vi har ikke sett en dusj siden en vennlig mann i Vasiliki tok 3 Euro for en dusj på motellet han dreiv. Målern på vanntanken vårres går sakte nedover, men idag har vi trua på at vi kan få fylt opp. Vi har sett vann kom ut av vannkranen på brygga her, og vest vi får fylt opp ska vi begge ta oss en lengselsfull dusj i båten med varmt vann og masse såpeskum!

Vi tenk å legg over til Sicilia i løpet av helga, og det e alltid stas å vær rein når man ska ut på lang reise. Vi regna med å brukt i overkant av 50 tima på denne seilasen, og vanntankan må vær full til mat og oppvask :)

Flinke sjømenn!

På svai i Nidri

Joda, flinke sjømenn har vi bidd! Meeen, det kommer jo selvfølgelig litt ann på kem du sammenlikna oss med...Så  la oss sammenlikn oss sjøl nu med oss sjøl for ett år sia ;)

På torsdag ramla vi inn på en pub i Vasiliki, etter inntak av en god, gresk middag. Vi bestilt oss nåkka godt i glasset og prata skit. Og det e vel kanskje denne sjømannsegenskapen vi va best på før vi dro avgårde. Det bei stadig fylt på med rom og gin, og pengan bytta eier. Stemninga steig paralellt med promillen, og vi hoppa av stolan og dansa sjømannsvals i timesvis. Og vi va i godt selskap med andre sjømenn og sjødyr. Fleire seilera og surfera fylt opp baren utover kvelden. Utpå natta fulgte kaptein matros Jeanette galant hjem i båten, mens gjestematros Ole bei igjen. Han va bidd godvenna med romflaska og ett par søte surfejente....

Men som sagt, dette e sjømannsegenskapa vi hadde fra før. Nåkka vi har bidd god på i det siste (som vi aldri har gjort før) e ankring. Dette har lenge stått på lista vårres over ting å mestre, men vi har egentlig ikke hatt store behovet for det før vi kom til Hellas. Men her e det veldig vanlig å bakk inntil brygga og kast anker fra baugen, og det e utrulig mange idylliske plassa å ligg på svai, så vi bei nødt å lær til slutt! Og vi må innrøm at vi har grua oss litt...For internettet kan vær både ett hjelpsomt redskap og ett farlig dyr...Vi hadd lest så mange blogga om folk som sleit med å få ankeret til å sett, og der de brukte timesvis på å få det til, og folk som satt fast ankeret og mått kapp det av osv osv...Og denne informasjonen gjor oss vel kanskje meir nervøs enn nødvendig. Samtidig e det jo fra nettet vi har funne ut kordan vi best får til å anker, tips om kor mye kjetting man har ute i forhold til kordan ankerbunn det e. For det e forskjell på gjørme og sand! Det har vi også fått personlig erfaring med.

Første gang vi prøvd å anker va på Malta, men det va endel vind og bukta vi va i va ganske smal, så vi prøvd berre engang, fikk det ikke til og for derfra. Neste gang bei ei bukt i Hellas, der vi va heilt aleina, og for faste blogglesera veit dokker  at vi fikk det til på første forsøk. Og etter dette har det vært så og si plankekjøring. I Vasiliki ankra vi i sandbunn for første gang, og da satt ikke ankeret på første forsøk. Men en ire som satt å følgt med oss tipsa oss om å legg ut mye meir kjetting nettopp fordi det va sandbunn. Vi hørt på han og fikk det til på andre forsøk. Også i Paleros mått vi gjør det to ganga. Vi fikk det til å sitt på første forsøk, men en charterbåt-kaptein hadde fulgt med oss, og tipsa oss om å gjør det på nytt med meir kjetting, for han va godt kjent i havna og kun fortell at det kun bygg sæ opp svell på natta som lett kun løsn ankeret. Vi hørte på han og bynt å ta inn ankeret igjen. Det vist sæ at ankeret vårres satt veeeldig godt fast! Etter mye om og menn fikk vi ankeret vårres opp, og på vårres anker satt det det anna anker fast! Heldigvis va det ingen båta sitt anker, det va berre fortøyd i kaia.

Men nok om ankerferdighetan vårres;) Ole forlot oss i Paleros. Med taxi, 2 bussa, overnatting i Athen, 3 fly og en times biltur va han vel hjemme på Fauske. Tusen takk for besøket! Vi har storkosa oss! :D
Nu har vi seilt videre til Preveza. En rimelig stor havneby på fastlandet. Vi ska beveg oss sakte nordover til Parga og Paxos-øyen før vi legg over til Sicilia igjen. Men vi lar det ikke skje for fort, for vi storkosa oss i Hellas! :)

Stormfulle høyder!

Hentet fra magnus-tara.blogspot.com

På vei tilbake fra Lefkas by fikk Kaptein hør fra taxisjåføren at det kom til å kom en storm om natta. Og e det nå vi har lært på turen, så e det å hør på lokalbefolkninga! Siden vi lå for anker i bukta i Nidri satsa vi på innekveld i båten, tok frem øl, aquevit, wiskey og anna godt og slo ut brettspillet TP. Og det sku vis sæ at taxisjåføren vest ka han snakka om...

Utpå kvelden fossa regnet fra himmelen, og lynet spælla vilt i skyan! Det va ett panorama av elektrisk lys, og tordenbrølan hørtes i det fjerne. Den sterke vinden tok tak i Kaspara og sendte ho rundt og rundt på ankeret sitt, og for hver gang vi så ut av vinduet hadd utsikta endra sæ. Regnet roa sæ litt og kaptein gikk ut for å sjekk at alt så bra ut, og så smalt det så kaptein nesten fløyg inn luka igjen. Lynet slo ned rett ved oss og tordenet hørtes ut som raketta i cockpiten. Æ og gjestematros Ole fikk jo med oss manøvern til Dan Håkon og flira godt der vi sto trygt inne i båten. Etter nån runda med TP-spælling hørt vi plutselig ett lite smell i båten, og vi sprang ut. En yacht, som hadde kommet for nån tima sia og lagt sæ for anker litt for nært oss, hadde kræsja inn i oss. Kaptein, som til vanlig e en rolig og blid sjel, fikk brukt nån stygge, engelske glosa til malteseran i den andre båten. De tok poenget, heisa ankeret sitt og slapp det ut på nytt laaaaangt borte fra oss. Vi undersøkt båten og så at vi hadd fått ei stygg, dyp, lita ripe i skroget.

Dagen etterpå hadd været forbedra sæ kraftig og malteseran hadd stukke av. Kaptein hadd egentlig lyst til å beklag at han bei så forbanna for han va jo egentlig berre redd for at vi hadd fått en skikkelig skade, men det fikk vi ikke mulighet t nu. Og vi bei jo samtidig litt irritert for at de berre stakk av uten å prat med oss når de vest at det va mulig vi hadd fått en skade pga dem. Vel vel...

Vi bestemt oss for å utforsk en anna del av det Ioniske hav, og Rohan fra New Zealand (som vi bei kjent med på Korfu) anbefalt oss en bra bar i Frikes/Ithaka. Og vi tenkt jo vi hadde løst på en fest så vi la over havet. Det blåst liten kuling heile veien og vi fikk oss en skikkelig 3-timers seilas, med rev i seilan og sjøsprøyt i ansiktet. Vel fremme i Frikes fortøyd vi i en anna båt, siden det va passelig fullt i havna. Frikes vist sæ å vær en bitteliten plass med nån taverna, ett lite supermarket og den her baren som vi hadd seila til. Vi hadd ikke nå særlig med penga på oss så vi gikk ut for å finn en minibank. Men det hadde de ikke her! Ops, ka gjør vi da....Jaja, alle tre hadde hvertfall 10 euro på sæ, så vi tusla inn på berykta Fiorendinos bar og kjøpte en runde med øl, og der hadde 11 euro gått...Vi spurt om vi kun betal med kort, men det gikk ikke, så eiern tilbydd sæ å kjør oss til neste by som hadde minibank, og vi angra fremdeles på at vi takka nei til det ;) Det bynt å fylles med folk og stemninga steig, vi gjor oss klar for neste runde, og Dan Håkon ska ta frem sin 10-euro...Berre at den vist sæ å vær en norsk 100-lapp! Skitt! Der røyk den runden med drinka...I mangel-på-penga-til-alkohol-panikk, gikk æ raske skritt tilbake til båten og endevendt den for småpenga. Nån euro fant æ i fleire av shortsan til Dan Håkon, nån euro i jakkan mine, nån cent på gulvet, nån cent i vinhylla og etter 5 minutt intens søk, hadde æ skrapa sammen 19 euro! Jippi, tilbake til baren og nye runda bei kjøpt!:)

Og baren levde til sitt rykte den...ei dame hoppa opp på baren og bynt å stripp litt, men beholdt klærn delvis på, guttan i baren kasta skjorten sine, en mann i passelig mye promille fant også veien til toppen av baren for en liten striptease, men hadd ikke heilt balansen og fløyg med nesa først ned bak baren. Bartenderan mykna fallet hannes litt og hjalp han ut på rett side av serveringa, og stemninga bei berre bedre. Men så skjedde det uungåelige..vi hadde gått tom for penga...men vi underholdt oss nu med å se på alle gærningan i lokalet, og plutselig kom bartendern med 3 shotta heimbrendt til oss...den reiv godt i nesa og vi spratt ut på dansegulvet ilag med resten av gjengen, før vi til slutt tusla hjem til båten...Vi konkludert med at det va verd seilasen hit;)

Dagen etter seila vi tilbake til Lefkada øy, til ett lite windsurfer-paradis kalt Vasiliki. Og her e vi litt værfast. 17.mai-feiringa vårres bi nok ikke heilt det store på dagen hvertfall...Kaptein fixa god frokost til oss imårrest, men nu står han og Ole å passa på at ankeret ikke ska slepp sandbunden, og båten ikke slår i brygga, for vinden e sterk!

Med ønske om ei fantastisk 17.mai-feiring til alle sammen!

Vi feira 1-årsdag!

Endelig va kaptein på plass!

Han kom torsdags ettermiddag i selskap med Ole. Det va rundt 25 grader ute så æ va snar å fisk opp øl fra kjøla til alle sammen. Vi kosa oss i solsteiken før vi tusla inn til byen for mat og meir kald drikke. Turistan har ikke slått heilt rot i Hellas enda, så det tar ikke av på uteplassa foreløpig, men vi kosa oss!

På fredag feira vi ett heilt år på havet. Dette året har vært fylt med så mange opplevelsa! For å nevn nån: uendelige utfordringe, mange hyggelige menneska, pissregn, kuling, liten storm, solsteik, hopping fra båten, rundt 200 sluse, tordenstorma, godt øl, god vin, GRUNNSTØT, motorproblema, overraskelsa, venna, studia, jobb, jul hjemme, arkitektur, kultur, kultursjokk, optimisme, realisme, litt pessimisme, vannlekkasje, solkrem, aloe vera på brendte skuldra, solbrilla, regntøy, tre lag ullundertøy, irritasjon, GLEDE, delfina, skilpadde, historie, kunnskap, haggel, romantikk, gelato, skitne klær, svette, latter, båtutstyrsbutikka, skrubbing og gnikking, høyt pengeforbruk, familie, flytura, overnatting på flyplassa, roadtrip, hotellovernatting, drømma, fasinasjon, høy læringskurve, hval i solnedgang, gråt, LYKKE, utallige tannlegebesøk, festing, bøker, tauverk og knuta, ubeskrivelige soloppganga, eventyrlige solnedganga, bilda, god kaffe, skikkelig dårlig kaffe, øyhopping, bikini, badeshorts, musikk, religion, savn, kjedsomhet, quiz, komikk, BLOD, myggstikk, hjelpsomme menneska, mestring, havkryssing, tåke, nesten kollisjon, grytidlige morgena, seine kvelda, tett do, fjelluft, sjøluft, skogsluft, språkproblema, venstrekjøring, blogging, klemma, redsel, trygghet, tillit og så masse masse meir!

Med andre ord: Dette har vært ett år vi aldri ville vært foruten!

Og alt dette bei feira med brask og bram i Lefkas. På lørdagen la vi kursen mot Nidri, lengre sør på Lefkada øy, og ankra opp i ei bukt på motsatt side av byen. Og der lå en anna norsk båt på svai, som vi møtte for nån uke sia i Lefkas. Det va så varmt i båten at så snart ankeret va på plass hoppa vi ut i vannet og svømt bort til den andre båten der vi bei invitert på en ankerdram. Og, bare for å ha det sagt, det e første gang vi nån gang har svømt på besøk til nån andre. Dryppende våt nøyt vi en ouzo før vi hoppa i havet igjen og svømt heim. Det bei middag i båten, og guttan satt sæ i verk med ett problem vi hadd med påhengsmotoren. Det vist sæ at den lekk bensin, og siden Ole e mekaniker bei han satt i arbeid. Gårdagen bei stort sett brukt i vannet. Vi fant oss ett basseng og plaska fornøyd rundt i vannet og drakk øl. Så va det tilbake til båten og der bei det utallige hopp og stup. Deilig varmt i havet!

Problemet med påhengsmotoren lot sæ dessverre ikke reparer for det va ei pakning som va gåen, som vi må ha ny. Den har de ikke her i Nidri, så guttan hoppa på bussen idag tilbake til Lefkas med forgassern i handa, på jakt etter rett pakning. En grei dag for å gjør sånne ting siden det e gråe skya på himmeln og rykte om mye regn i ettermiddag. I tillegg får kroppan en pause fra grillen på himmeln:)

Vel hjemme igjen

Etter to uke i Norge va det herlig å kom hjem igjen til Kaspara!

For å gi ei kort oppdatering av ka som blei gjort i Norge, så va det ei uke på kurs i Tjøme i regi av Røde Kors. Ett veldig informativt kurs, men om all infoen kommer til å sitt veit æ ikke heilt. Så va det ett par daga i Oslo der æ fikk litt kvalitetstid med både venna og familie, før æ la på tur nordover i ny bil. Det bei en tur til Steigen for å fær i begravelse til min herlige, fantastiske bestefar Oskar, som va sprek, oppegående, smart og humoristisk til sin siste dag. Han va ett par mnd unna 99 år.Tusen takk for alle historien æ kan fortell om dæ!Du blir alltid savna...

Så va det til Fauske for litt tid med resten av familien der, og litt vennekos. Lørdagen drakk æ ut ei av mine beste venninne som ska stå brud om knapt 4 uke:) Og kor va kaptein oppi alt dette? På jobb, selvfølgelig;)

På søndag va det på tide å legg reisa tilbake til båten, og med ei overnatting på flyplassen i Paris og en 6 timers busstur fra Athen til Lefkada, så va æ mildt sagt sliten når æ kom fram. Men æ bei møtt med en mjuk, varm vind når æ kom fram og har konkludert med at varmen endelig har kommet til Middelhavet :)

Kaptein e forventa her torsdagskveld og med sæ tar han Ole Viborg, som engang tidligere har vært ombord på Kaspara :)

En meir spennende blogg kommer når vi har fått seilt litt igjen :)

Athen

Klokka 05.45 på onsdag ringte alarmen på telefonen. Det kjentes på kroppen at dette e tidspunkt vi ikke e vant med å stå opp på...Matrosen kom sæ likevel for en gangs skyld først ut av senga, og mixa sammen en kjapp frokost, så gjor vi oss klar til å forlat Lefkada til fordel for hovedstaden. Ute piska regnet og vinden hyla. Ikke mye som minna om Middelhavsvarme der vi gikk i allværsjakke og ønska vi hadde tatt på oss hue (lue for dokker som ikke e fra nord).

Bussen gikk på slaget 07.00 og tok ca 5 tima og 20 minutt. Vel fremme i Athen tok vi frem kartet og fant riktig bybuss retning hotellet vårres. Vi kom oss av, og fant hotellet rimelig greit. Vi hadde booka Hotel Aristoteles til den nette sum av 360 kr for dobbeltrom i 2 netter med frokost :) Altså billigere enn herbergan som matrosen vanligvis sverga til! Og selv om matrosen fleire enn en gang dislokert dørhåndtaket fra døra etter å ha låst, så va jo ikke det nå stress. Blei jo berre enda vanskeligere for folk å bryt sæ inn på rommet;) Bortsett fra det va hotellet heilt greit. Stor seng, reint og hyggelig service, men savna grønnsaker til frokostbordet, men ka kan man forvent....

Vi vandra smågaten til Athen, spiste en herlig lunsj på en liten taverna i ett veikryss, kjøpte oss litt reint undertøy (det gikk litt skeis med klesvasken før vi forlot båten) og fant oss et skikkelig bra kebabhjørne til middag:) Dagen etter va det sightseeing, og selvfølgelig va Akropolis prioritert! Og selv om æ stadig lar mæ fasiner av ka folk fikk til før i tida, bynj ulike ruina å gli litt inn i hverandre...Resten av dagen bei brukt til å nyt god mat og herlig vin! Og kommer dokk nån gang til Hellas, prøv aubergine-pureen! NAM!

Det va nok hardt for kaptein også å kom sæ ut av senga i dag, da klokka ringte 05.00! Matrosen glippa litt med øyan, ga ett kyss og en klem og sa nån elskelige ord til avskjed, og slokna igjen så snart han lukka døra etter sæ...for æ kun nemlig sov nån tima til sia æ har ett seinere fly. Ikke spørr koffør vi ikke flyg ilag, for det hør faktisk til sjeldenheta :P

Seinere på formiddagen satt æ aleina på metroen til flyplassen og hørt på musikk, da æ bei omringa av gatemusikantera. Av den typen som har trekkspill og samla inn penga fra de villige. Det va en gjeng på rundt 8-9 stk og alle hadde kvær sitt trekkspill unntatt de to minste jenten på rundt 6-7 år. De andre va vel mellom 12 og 20 år. Og det bei en kjempekoselig tur! De spurt kor æ va fra og sånn bei vi kjent:) Æ lånte dem høretelefonan mine og de fikk hør musikken min, som gikk i Rihanna, Red Hot Chilli Peppers og Pink, og de va sjokkert over kor høyt æ hadde det, hehehe :) Dette bei kjempepopulært, så vi satt-dansa litt..du veit når du sitt på en stol og hør på musikk men likevel dansa med heile kroppen...:) Og da det va demmers stopp fikk æ kyss på kinnet av alle mann (på samme måte som i Frankrike, det gjør de altså i resten av denne europeiske verdensdelen), og de ropa hadet på gresk og engelsk og nån andre språk, mulig rumensk, men kem veit. Det va hvertfall en veldig koselig tur ut til flyplassen, og æ tar gjerne en musikkrunde med dem igjen engang, vest æ sku vær så heldig å møt på dem :)

Så, da gjør æ mæ klar for ei uke på Røde Kors kurs, som starta imårra. Kaptein har tenkt å ta ei festarhelg, en dag på Raufoss og en dag i Stavanger. Også send vi gode tanka til Kaspara som litt forlatt for ei ukes tid...

Kræsj, bom, BANG!!!

Så la vi på vei mot Lefkada. Vi hadde reservert plass der for en mnd i forbindelse med at vi begge ska heim en tur nu. Dan Håkon ska på jobb og æ ska på kurs med Røde Kors i forbindelse med ny jobb.

Vi hadde seilt ett par tima da vi hørt et dunk i båten. Vi gikk begge utfra at vi sikkert hadd kjørt på en tømmerstokk, for det skjer nu fra tid til anna, så lyden va velkjent. Men når kaptein knekk sammen i latter nån sekund seinere e det jo verd å kom å se ka han flira av. Og det resultert i høy latter fra matrosen også! For dette va ikke nå tømmerstokk. Dette va en mørk grønn skapning med både svømmeføtter og solid skall, også kaldt ei skilpadde! Vi veit ikke ka oddsen e for dette, men artig va det nu uansett!

Seinere fikk vi ett gledelig besøk av delfina! Og de e fremdeles nån av mine favorittskapninga:)

Så nærma vi oss den nordlige sida av Lefkas-kanalen, og kjørte sakte mot den. Men når vi kjørt inn syns vi den va mistenkelig grunn...Dybdemålern vist 2 meter, altså samme som båten, og det så ut til å bli grunnere. Det va også veldig smalt, så vi bei usikker og bakka ut derfra. Så prøvd vi å få kontakt med de som operer brua der, men fikk ikke svar. Så prøvd vi Lefkada marina, men fikk ikke svar hos dem heller, verken på radio eller telefon. Vi ville berre spørr om kor dyp kanalen faktisk va. I pilotboka vårres sto det at den sku vær mellom 5 og 8 meter dyp, og det va den jo tydeligvis ikke. Vi regna med den hadde sildra igjen over vinteren. Siden vi ikke fikk nå svar tenkt vi at vi berre prøva igjen...og da gikk det galt!

Vi kjørt sakte inn i kanalen igjen. Æ sto fremme i baugen, lent over ripa, for å se om det bei grunnere, men det va umulig for vannet va skittent. Så smalt det! Heldigvis holdt æ mæ fast ellers hadd æ bidd kasta ut i vannet. Lyden skjært sæ inn i marg og bein. Æ gikk tilbake i cockpiten for å spørr kaptein om han skjønt ka så skjedd. Han bakka ut av kanalen, så smalt det igjen! Vi satt fast, og vi skjønt ikke ka vi satt fast i. Dybdemålern vist nu 2,7 meter, men det va det jo tydeligvis ikke der kjølen sett. Kaptein prøvd alle mulige vinkla for å kom oss ut. Og det smalt igjen, og igjen og igjen! Min første tanke va at vi satt fast i ett båtvrak, for kjølen va omringa ett eller anna, og det hørtes og kjentes ut som dette gikk til h...! Etter ei stund klart kaptein å få oss vekk derfra, og vi kjørt vekk fra kanalen med hjerte i halsen. Ka i f....va det der?!?!

Dan Håkon gikk ned i båten og bynt å søk på Lefkas-kanalen på nettet. Og der fant han også svaret. Det va svære betongklossa vi hadde kjørt på! Fleire ganga hvert år sett båta sæ fast her, og må slepes vekk, og berre i juni i fjor va det 4 båta som ødela kjølen sin. Det vis sæ at betongklossan som bøyen i kanalen sitt fast til ikke ligg på riktig sted, og har ikke gjort det på nån år...Og ikke veit vi koffør dette ikke bli gjort nå med! Men nu va uhellet ute, vi hadde grunnstøtt, og spekulert på ka vi sku gjør. Vi prøvd på nytt å få kontakt med marinaen, men ga opp. Vi bestemt oss for å seil rundt øya..Altså 8 tima ekstra seilas, men vi bei så skvetten av grunnstøtinga, og hadd ikke løst å sett oss fast der...

Vi gikk inn i Lefkas-kanalen på sørsia ved soloppgang neste dag, og fikk oss plass i havna. Så søv vi ut nån tima før vi gikk til kontoret og meldt vårres ankomst. Der forklart vi ka som hadde skjedd, og fikk avtalt å ta opp båten for kontroll av kjølen.

Og idag fikk vi det gjort. Forsikringa vårres gir gratis inspeksjon ved grunnstøting, og dette va nok riktig tidspunkt. Vi kjørt til heisen og grekeran løfta Kaspara opp. En inspektør tok en gjennomgang av kjølen, og ho bei friskmeldt! Hipp hurra! Nån ripa bei det naturligvis, men ingenting alvorlig. Glad og lykkelig fikk vi båten i vann igjen, og kan nu fortsett seilasen vårres med trygg kjøl.

Så imårra tar vi bussen til Athen og kosa oss der nån daga før vi begge flyr til Norge for hvert sitt oppdrag. På returen kommer Ole, en kompis som va med i de franske kanalan, på besøk. Og da ska vi nyt øyen i det ioniske hav! Gleda oss allerede, og håpa sommern har begynt for fullt da!

Papirmølla Hellas!

Værgudan ville ikke at vi sku få se meir av Albania denne gangen...

Vi hadd vært 3 daga i Saranda og hadde planer om å seil opp til Vlora som e ca 60 mil nord, men så sjekka vi værmeldinga å innså at det bare va å legg baugen mot Hellas igjen.

Problemet va at i Saranda va det ikke nå beskyttelse mot sterk vind, og det va meldt stiv kuling daga fremover, så da va alternativet å seil opp til Vlora der det e en ordentlig marina, men turen opp dit ville ikke ha vært nå koselig med stiv kuling rett mot oss, pissregn og tordenbygera. Så vi seilte rett og slett tilbake til Gouvia på Korfu, der vi allerede har vært i all evighet (1mnd)! Vi bei tatt godt imot av venner og bekjente og gjor det klart at vi ikke hadde tenkt å vær der lenge :) Planen va å sjekk inn i Hellas igjen hos havnepolitiet og så seil videre dagen etterpå. Men neida, fullt så enkelt sku det ikke bi...

Hos havnepolitiet fortelt vi at vi va en norsk båt som kom fra Albania, og at vi trengt å sjekk inn i landet igjen. Havnepolitiet tok 15 euro i skatta for innkomsten og ga oss ett papir som vi mått få stempla hos tollen og i passkontrollen siden vi kom fra Albania. Vi tusla de 500 meteran til neste kontor og fikk beskjed om å vent i 5 minutt til toll-mannen kom. Etter 3 kvarter kom han og fortelt oss at det va stengt og vi mått kom tilbake imårra å få gjort papirarbeidet...lettere irritert tusla vi ut derfra og innså at dette kun ta tid. Men klokka 08.00 neste mårran kom vi tilbake til kontoret og venta ikke meir enn 10 minutt, så slapp han oss inn på kontoret sitt. Der mått vi skriv på en masse papair, og han skreiv mange detalja inn i fleire bøker, og så ga han oss en transit log. Da stussa vi litt, for sist fikk vi jo beskjed om at vi ikke trengt det siden vi va under 10 meter. Men det va vest heilt feil, for vi va ikke i EU, og måtte da ha denne loggen. Jaja, så bei det feil sist, for det va jo havnepolitiet som fortelt oss at vi ikke trengt den. Så spurt vi tolleren om stempel på papiret hannes, men det ville han ikke. Vi sku berre si til havnepolitiet at det ikke va nødvendig. Javel, så va det videre til passkontrollen. Der mått vi først vent på at 100 cruise-passasjera sku gjennom kontrollen før vi slapp til.

Passkontrolløren spurt korti vi kom til Hellas, og vi svara søndag kveld. Så ser han dumt på oss: "og så kommer dokker til passkontroll på tirsdag?!?" Eeeh, stotra vi litt usikkert. Så forklart vi hadde vært her igår men hadd fått beskjed om at det va stengt og mått kom tilbake neste dag. Da va beskjeden fra kontrolløren: " Tell them they are stupid!!" Javel, det ska vi bring videre det...:) Kan du nu gi oss ett stempel på dette arket vårres. Men på lik linje med tolleren ville heller ikke han stempel det. Derfor tusla vi tilbake til havenpolitiet for å få stempel i transit loggen og bi "sluppet inn" i landet igjen. Der forsto de ikke koffør vi hadde fått transit-log. Og når disse byråkratan og politimyndighetan ikke skjønna kverandre, kordan i all verden e det meininga at nån stakkars seilera fra nord ska skjønn ka som e rett og galt!? Og ikke vilt de stempel transit-loggen, for vi hadde jo ikke fått stempel på det andre hersens papiret! Og nei, det gikk ikke an å ring kverandre og bli enig over telefon. Vi mått berre gå tilbake til tollen og passkontrolløren og krev stempel...

Vel tilbake på det andre kontoret 500 lengre ned i havna, va svaret det samme. Ingen stempel på oss! Men i all vide verden da?! Ka e det snakk om, tenkt vi...e det så vanskelig å la oss få lov å seil lovlig i dette landet. Og vi va ikke berre litt frista til å fortell dem at de hadd en ting eller to å lær fra Albania, men grekeran e litt hårsår på det området, og siden ingen ville ta ansvar for å få oss lovlig i landet, va det best å stryk hunden med håran...Så tok passkontrolløren litt kontroll, og ringte havnepolitiet og forklart koffør han nekta å stempel dette papiret vårres. Det va en 10 minutters samtale på hissig gresk som han da oversatte til oss på 30 sekunders vennlig engelsk. Alt i alt betydde dette kompliserte stempelet at han godkjente oss som europeiske statsborgera, og det va ikke hannes plass, for vi va jo fra Norge! Så mye ett stakkars stempel kan bety....men jo, vi va jo enig med han...riktig nok ikke i EU, men europeisk e  vi nu! Og tollern gadd ikke å kom å møt oss på nytt en gang. Beskjeden va klar over telefon..ingen stempel fra han heller, men det gadd han ikke forklar for havnepolitiet. Vel tilbake på havnepolitiets kontor hadde de godkjent å ikke få stempel fra passkontrolløren, men de MÅTTE ha fra tollen. Og da bynt vi faktisk å mist tålmodigheta. Kaptein hadde nok allerede mista den for ei stund sia, men matrosen prøvd å spre til oppmuntrende glede...men nu bynt det å bi nok for en stakkars matros også. Etter 1 time hos havnepolitiet hadde endelig nån tatt en telefon og fått avklart ka de sku gjør med de hersens nordmennern som gikk ned kontordøren demmers. Vi fikk tilslutt stempel i transit loggen, som vi ikke hadde trengt sist vi va her, og vi va endelig ansett som både europeiske statsborgera og lovlig tilbake i Hellas. Jippi! La oss kom oss vekk fra Korfu nu :)

Vi skyndta oss tilbake til seilbåten, kasta loss og la kursen mot ei lita bukt på fastlandet. På tide å øv på å anker! :) Vi har altså vært å seila i 11 mnd nu, men det har ikke vært behov for ankeret, men i sommer satsa vi på å anker masse og da må man øv litt...Vel fremme i bukta, mens sola enda steika, gikk matrosen frem til ankeret, kopla på fjernkontrollen og venta på beskjed fra kaptein om å slipp ankeret. Matrosen fira og fira ned anker, og da vi trudd det va nok bakka kaptein sakte tilbake. Og sannelig festa ankeret sæ med en gang! Nesten for godt til å vær sant. Men joda, det satt bom fast...va det virkelig så enkelt :) Vi hadde ankervakt-app på nettbrettet, som gir alarm hvis vi bynj å driv, og satt oss ned og slappa av i bukta vårres. Vi va heilt aleina, og vi fikk en nydelig stjernehimmel på natta. Vi sov faktisk veldig godt også. Kaptein hadd nok venta å vær meir nervøs for at ankeret sku slepp, men han sov som en snorkende baby. Tidlig imårres sto vi opp, og til vårres glede va vi akkurat der vi sku vær. Nu va det berre å kjør opp ankeret å legg ut på dagens etappe. Æ tusla frem og bynt forsiktig å kjør ankeret inn med fjernkontrollen. Så va det stopp. Ingenting skjedde...hmm...det første som slo oss va at vi va fri for strøm så vi lot motoren stå på ca 30 minutt før vi prøvd på nytt, men ingenting skjedde. Tilslutt mått kaptein berre dra opp ankeret for hånd og legg det i kjettingkassa vårres. Joda, det va for enkelt til å vær sant at vårres første gang på svai sku gå knirkefritt...mest sannsynlig e det sikringa til ankeret som e gått, og vi hadde jo ingen ekstra i båten. Av den grunn bei det ingen ny natt på svai, men vanlig fortøyning i ei lita havn på fastlandet.