Middelhavet!

For 4,5 mnd sia forlot vi Fauske. To forholdsvis unge menneska, uten erfaring fra seilerlivet, eller båtlivet forøvrig. Vi hadde store ambisjona, med tanke på at vi ikke heilt vest ka vi holdt på med. Vi kjøpt oss nemlig båten Kaspara for å seil til Middelhavet og hjem igjen, uten å ha seilt fra før av... Nu, etter utallige prøvelsa, feil, banning og kjefting, latter og ekstasehyl, grunnstøtinge, nestenkollisjon, mye vin og øl, litt blod, mange blåmerka og fantastiske opplevelsa, kan vi med stolthet si at Kaspara ligg å duppa i Middelhavet. Vi kom frem!

Siden sist har vi kjempa oss gjennom de 120 slusen vi hadde igjen før Middelhavet va ett faktum. Og for de som trur at å seil de franske vannveian istede for Biscaya, e en lettere variant, så kan æ utforder en kvær seiler om å kom sæ gjennom ruta vi tok, uten å mist motet med jevne mellomrom, og uten å bannlys en kvær franskmann for sin elendige arbeidsmoral! Æ har ikke tall på kor mange tima i fortvilelse og frustrasjon vi har leita etter diesel, fordi det enten ikke eksisterte fyllestasjona, eller fyllestasjonan va i ustand, eller det ikke gikk å betal med kort og åpningstiden va nån få tima midt på dagen. Vi har bært diesel fra bensinstasjona og vi har sykla med dieselkanne på bærern, vi har nesten gått tom for diesel og vi har lært at veldig mange franskmenn passa inn i stereotypen som meget arrogante folk. Men vi har selvfølgelig møtt utrulig mange hjelpsomme franskmenn, og forståelsesfulle franskmenn som prøva med sin beste engelsk å forklar oss det vi ikke skjønna i det heile tatt på fransk. Vi har ofte møttes på halvveien over VHF'en der æ prata gebrokken fransk til dem og de gebrokken engelsk tilbake. Da klart vi hværtfall å forstå kværandre. Vi har storkosa oss med den franske livsstilen med vin og baguetta, latmannsliv i sola, og vi har vinka til alle ungan langs kanalan som febrilsk prøvd å få kontakt med den norske båten:) Og vi har møtt andre menneska i båt som virka enda meir håplaus enn oss. Blandt anna møtt vi en brite her for nån daga sia. Ho va aleina i en liten seilbåt, ho va døv, nesten blind og kun ikke kom sæ ut av båten. Og kordan ho i det heile tatt hadd kommet sæ dit ho va, e litt av ett mysterium. Dan Håkon hjalp ho en dag å fortøy sammen med 3 (!) andre menn, selvfølgelig fordi ho ikke klart det sjøl. Husk at ho verken ser, hør eller går...I slusen fløyt ho bare fritt og dulta borti vegga og andre båta. Altså, all ære til folk med fysiske utfordringe som legg ut på en kanalferie i seilbåt, men kanskje det kun ha vært en ide å vær en person til ombord, bare så man hvertfall ikke ødela andre sine båta på turen...

Vi har også, siden sist, passert en av verdens lengste båttunnella, på 4832 meter. Når vi kom ut av denne tunnellen begynt slusinga ned mot havoverflata igjen. Ett stykke på vei møtt vi en svær fraktebåt, og det va ikke så bredt i kanalen, så det bei vanskelig å vik. Dan Håkon prøvd å legg sæ litt ut mot sia, men det bei raskt grundt. Fraktebåten vist ingen intensjona om å prøv å legg sæ litt ut, han bare dosa ivei mot oss. Så skjedd det værst tenkelige. Vi satt oss fast i gjørmebunnen. Baugen av båten bynt sakte å trekk sæ mot midten av kanalen, og fraktebåten kom rett i mot oss. Dan Håkon va sjanselaus på å prøv å redd oss ut av situasjonen, for det va ingen plassa for oss å flykt. Fraktebåten kom nærmere og nærmere, og vårres båt la sæ meir og meir på tværs av kanalen. Der og da va æ sikker på at nu går det til hælvete! Dette e slutten på turen vårres, og æ håpa kun båten bi ødelagt, og at vi ikke bi skada i sammenstøtet. Men med adrenalinet i kroppen prøvd æ en siste utvei, uten heilt på tenk på ka æ gjor, og sett i ettertid kun æ sikkert ha skada mæ kraftig vist det hadd gått bare litt feil. Ide fraktebåten kommer på sia av oss, og den breie delen av båten e 15 cm unna baugen vårres, spring æ frem i baugen og hoppa halveis ut av vårres båt, mens æ hold hendern i rekkverket vårres, og spenna med all min kraft mot rekkverket demmers. Ett siste håp om å klar å skyv båten vårres langt nok vekk til å unngå sammenstøtet vi veit kommer. Og av en eller anne merkelig grunn klart æ nu å forflytt baugen vårres kanskje 20 cm sidelengs, sånn at fraktebåten bare så vidt sneia fenderan på sia og plutselig va han forbi oss. Det gikk bra....Det tok nån minutta før pulsen sank til normalt nivå.

De siste dagan harderimot gått begivenhetsløst for sæ. Vi har hatt dårligere tid enn vi trudd, og fikk derfor ikke stoppa på ett par av de landsbyan vi hadde løst å se. Dan Håkon hadd fly fra Marseilles, og det va enklest for han om vi kom oss frem til havet t han sku fer. Da bi ting lettere når han kommer tilbake også. Det har også resultert i nån morgena med ringeklokka på 04.45. Ett umennesklig tidspunkt for to B-menneska. Og det har vært iskaldt om mårran. Tåka har logge tjukk over elva og vi har hatt på oss fleece og ullgenser. Vi har varma oss på kaffe og lengta etter soloppgangen som e rundt kl 07.00 i dette strøket. Sakte men sikkert ut over formiddagen har vi fjerna plagg for plagg mens tåka har forsvunne, og sola har bynt å varm. Og rundt kl 11.30 va det berre badetøy igjen på kroppen. Det har vært nån fantastisk, flotte daga på elva! Men vi har mista motet ett par ganga. Vi har følt at vi berre forflytta oss heile tida, uten å ha tid til å se oss rundt. Men når en av oss har fått en Bondevik har den andre vært veldig behjelpelig med å få humøret og gnisten tilbake:)

Og nu, venna og kjente og fremmede lesera, e vi så stolt at vi veit ikke heilt kordan vi ska feir for at det bi verdig følelsen vi har i kroppen! Med oddsen imot oss, har vi kommet frem. Vi har prøvd å vær forsiktig, vi har lytta på råd fra erfarne ( med mindre de va veldig pessimistisk, da valgt vi å overhør rådan), vi har lest og studert og vi har virkelig prøvd å lær. Og æ trur vi kan si at vi fremdeles e forholdsvis ung, men kanskje ikke like uerfaren som vi va i begynnelsen av mai. Vi har masse meir å lær, men nu har vi en grunnmur å bygg videre på, og det skal nok gjør ting lettere for oss. Kaptein har vemodig forlatt skuta uten å få tid til ett dukk i Middelhavet, og æ trur han bi ekstra savna denne gangen. Port Saint Louis du- Rhône e nemlig ikke veldig stor, men de har 3 badestrender æ gjerne skulle opplevd ilag med Dan Håkon. Men men, nån må jo jobb for å forsørg oss på denne turen, og han meldt sæ jo frivillig;) Vi ser med stor iver frem til å få masta tilbake på båten, få vind i seilan og gli stødig gjennom bølgan mot Italia og Malta.

Franske vannveia

Det kjempes med nebb og klør for å kom sæ gjennom store og små sluse, med fendera overalt og tauverk på kvær en pullert. Vi e beredt for å takkel de 120 slusen vi har igjen får vi når Middelhavet. Ja, du lest rett, 120 (!) sluse....Vi har allerede beseira ca 40, og det har som regel gått bra.

For å få en oversikt, har vi altså reist gjennom Seinen, gått over til elva Marne, og blei idag ferdig med kanalen Lateral Marne. Imårra starta vi på "sjampis-kanalen" og har etterfølgende Rhône elva ned til Middelhavet igjen, før vi takka for samarbeidet med slusevakten. Men, det e heilt klart at det e ett par slusevakta vi ikke e interessert i å møt igjen, og de traff vi idag. Vi delt nemlig kanalen idag med en anna svær husbåt, og vi va begge inneforstått med at vi ikke vilt vær i slusa samtidig, så de la sæ ett godt stykke bak oss, så vi kun fer først. Men når vi kommer inn i slusa, nekta slusevakta å la oss ta den aleina, og vi bi tvinga heilt frem i slusa, og det e ingen hyggelig plass å vær. Strømmen e veldig sterk der når de slepp inn vannet, og det e en rein styrkeprøvelse å hold båten i ro. Den store husbåten blei nærmest beordra inn med oss, og kapteinen der ombord va ikke heilt komfortabel med det. Altså va det plutselig 4 ting vi mått pass veldig godt på for å behold båten i fin form. Den mått ikke slå inn i veggen med baugen eller akter ( det e umulig å fender heile sia godt), den mått ikke gå bakover i strømmen for da ville Kaspara bi knust av husbåten bak, og vi mått ikke mist kontrollen over baugen så den slo inn i sluseveggen på motsatt side. Vi va passelig irritert heile gjengen, men fikk nu slusa oss ett par meter opp. Men det som skjer når sluseveggan åpnes e att det skapes ett slags vakum fremme i slusa (og vi bruk aldri å vær der, så va ikke forberedt på det), så båten får fart fremover og det e det ikke plass t. Æ sto i båten og prøvd å hold kontrollen, og Dan Håkon va på land. Han klart på ett vis å unngå å skad båten, men endt sjøl opp med sår og store blåflekka, halveis henganes på ripa i bergningsforsøket. Og de idiotan av nån slusevakte sto berre å så på at dette skjedde uten å rør en finger! %&##%!! Det endt med at husbåten fortøyd rett etter slusa og lot oss fer, så vi va sekker på å ikke bi tvinga inn i lag i neste sluse og.

Vel, la mæ videre få presenter de ulike måtan å manøvrer slusa på. I starten va det kun kontakt på VHF og lyssignal som gjor at vi kun kommuniser ønskan vårres. Problemet her va jo at så og si ingen prata ett ord engelsk, og æ kan stotter nån ord på fransk. En typisk samtale med dem (oversatt til norsk) kun høres sånn ut:
- "navn på sluse" dette er Kaspara
- Goddag
- Goddag, snakker De engelsk?
- Nei
- Eeeeh, vi utenfor sluse. Ok komme inn?
- (masse uforståelig språk) ok?
- Eeeeh, jeg kanskje forstå. Vente her?
- Ja
- Takk
Det gikk faktisk greit alle gangan, og vi kom alltid gjennom, selv med nåkka problema av og til...Så videre til neste måte å bruk slusa. Vi fikk utlevert en fjernkontroll i ei sluse, med ei bruksanvisning (på engelsk!). Det va ei super løsning. Ingen behov for gebrokken fransk, vi ordna oss sjøl med å trykk på en knapp på kontrollen når vi nærma oss slusa, og den åpna sæ for oss. Inne i slusa va det ei metallstang som man trykka opp, og da lukka slusa sæ og fylt sæ med vann. Fantastisk enkelt! Men så, 7 sluse seinere tok de i fra oss fjernkontrollen. Ei ny løsning dukka opp. Nån hundre meter før slusa heng det lange plastrør ut i kanalen, og den må man ta tak i og vri rundt for å kommuniser med slusa. Den åpna sæ, så e det samme prosedyre med metallstanga inni, for å fyll den med vann. Og det kan se ut som det e sistnevnte metode som e på de fleste slusen. Det funka fint det altså:) Men det skjer jo av og til at ei sluse har gått i lås, og da må man ring ei hyggelig dame på VNF-kontoret, som kun snakka fransk, og stotter litt til ho. Og til nu ser det ut som ho forstår, for det har alltid kommet en reperatør og ordna slusa for oss:)

Igår møtt vi ei hyggelig britisk dame, og en spansk mann som hadde masse nyttige tips både om kanalan videre og Middelhavet. Ho hadd seila i 10 år aleina, og han i 11 år, også aleina! Bei bei nån flaske vin ombord i båten hennes, og masse røverhistorie:)

Nu e det berre avslapping resten av kvelden, før vi må opp å gå laus på slusen igjen. Berre 120 igjen...kun 120...ikke meir enn 120 sluse...nei, det går ikke an å underdriv antallet på nå vis. Huff, det e seriøst 120 igjen!! :S

Paris

Guttan heiv sæ rundt med å klargjør masta til nedrigging. Æ hjalp til så godt æ kunne, og ingen av oss vest vel heilt ka vi holdt på med. Vi fikk kobla av ledningen til diverse ting i masta, hekta av alle tau fra alle sjakla, skrudd av vaiera med hjelp fra rigger-teamet og fjerna bommen. Riggeran heisa masta med forseil av båten og la den i ei slags krybbe. Svetten rant av alle mann. Det va nærmere 30 grader, solsteik og ikke-eksisterende vind. Vi tok oss ei øl før vi tok ryddejobben som krevdes etter at masta va trilla inn på lageret. Der ligg den nu, og bare venta på å bi frakta ned til Middelhavet. Vi kunne ha frakta den sjøl, men syns det bei litt tungvint med alle slusen vi ska gjennom. Masta vei vel rundt 150 kg, så greit at den ikke e så my i veien.

Da va vi på vei mot Paris! :D Vi overnatta i nån flotte bya, og en veldig koselig landsby på veien. Vi vandra gatelangs og lot oss forfør av idyllisk lyssetting, små og gamle, franske hus. Ingenting va åpent, eller hadde åpningstide. Det sto bare ett skilt: åpent på ettermiddagen. Vi laga suppe og pannekake i båten, og nån liter øl forsvant på kvelden.

På tirsdagen nærma vi oss verdensmetropolen Paris. Vi mått gjennom 3 sluse den dagen, og gjestematrosen Ole hadd fått godt teken på slusearbeide, og va til god hjelp. Totalt hadde vi steget med 26 meter fra vi forlot Le Havre og til vi ankom Paris. Selve ankomsten va magisk. Sola hadd akkurat gått ned og lyset forsvant meir og meir. Stemninga langs Seinen va utenomjordisk. Det va dansekurs i både salsa og sving langs elvebredden. Forelska par hadde romantiske møta, og studentan satt å pilsa. Gamle menn lest avisa på parkbenken, og folk på turistbåtan smila og vinka til oss. Og der, kom Eiffeltårent frem. Nydelig opplyst med lys bei det ett verdig møte med byggverket. Litt lengre ned i elva seilt vi forbi Notre Dame. Vi glei sakte forbi forskjellige attraksjona og under gammeldagse brue. Havna vi sku bo i lå rett ved Bastille, altså midt i sentrum av alt. Vi mått gjennom ei sluse for å kom inn der, så vi tilkalt havna på VHF. Og æ e så takknemlig for det året med skolefransk! Vi hadde ikke kommet oss gjennom elva uten den. Nesten ingen kan snakk engelsk i de ulike vaktbuen, nåkka vi synes e merkelig i ei så internasjonalt traffikert havn. Men vi fikk nu gjort oss forstått at vi ville inn i slusa. Porten blei åpna, og det knirka som i en gammel skrekkfilm. Man kun få inntrykk av at slusa bei åpna med handkraft, men det va nok bare en illusjon. Det e den minste slusa vi har vært i, og absolutt den med mest sjel. Vi kosa oss mens vannstanden steig.

I Paris har det bidd mye mat,vin og øl ute. Vi har vært i Eiffeltårnet, Notre Dame og Louvre. Vi besøkt en katakombe med fleire milliona lik i. Skjelettbita og hodeskalla va stabla oppå kværandre i en 2 km lang underjordisk gang, datert tilbake til 1700 og 1800- tallet. Vi har festa og dansa med de lokale på en brasiliank nattklubb og konsumert en god mengde baguetta.

Imårra skal vi inn i Marne kanalen, og vi håpa alt går bra. Vi har allerede hatt ei grunnstøting i de franske kanalan, men satsa på å ikke få fleire. Ole takka for sæ kommende lørdag og reis hjem til Norge igjen. Han har vært en fortreffelig gjestematros å ha ombord, selv om vi mistenk at han ikke har lest boka han fikk første kvelden " Kompetent mannskap." ;)

Farvel Atlanterhavet

Ei kjapp oppsummering siden sist:
Mari og Veronica kom på besøk forrige torsdag, og det bei ost og vin kvær en kveld, med sightseeing på dagtid, og ett par kulinariske shoppingrunda innimellom. Været va dessverre ikke optimalt, men heldigvis va besøket ikke kresen på det, og vi utnytta dagan maksimalt. Det va så herlig med litt jentesladder! Og sannelig blei vi ikke spurt om å frakt ett fransk TV-team til nabohavna. Vi satt passelig bakfull i cockpiten og slikka litt etterlengta sol, da ei fransk dame med tursekk på ryggen, kom slentranes mot oss med ett par kameramenn bak sæ. De dreiv å laga ett program om Frankrike der de sku gå fra den belgiske grensa mot sør. Men æ svara dem med ett nei. Og det av mange grunna. Det va siste dagen t jenten, og denne turen ville tatt 6 tima tur retur, vi va alle bakfull, og jenten hadd aldri vært ombord en seilbåt før. Og ikke minst, æ hadde ikke mye løst at jomfruturen som kaptein på Kaspara, sku foreviges på fransk TV;) Mandags mårran forlot Mari og Veronica Le Havre, og tøffa mot Paris. Tusen takk for ei herlig langhelg! :D
Så, tilbake til disse planan vårres, som vi har store problema med å hold for tida...Siste innlegg handla om å mått kryss Biscaya likevel, men den gang ei kjære lesera! Kaptein ga ikke opp forsøket om å passer Frankrike gjennom kanalan, og vi fikk endelig bekrefta av de franske vannvei-sjæfan at det va berre å legg i vei. Det va berre viktig å ta Marne-kanalen, for å vær sikker på at det va dypt nok. Herlig!
Æ kontakta folk i Le Havre som kun ta ned masta vårres, men de hadde ikke tid før 6. september, og det gadd vi jo ikke vent på. Men vi fikk ett telefonnummer til Rouen, litt inn i elva Seine. Æ kontakta dem, og avtalt at de kun hjelp oss med masta imårra.
Og igår kveld ankom en etterlengta kaptein hjem til skuta vårres. Med sæ hadd han en ekstra matros, Ole, som ska værme oss i 10 daga. Det bei en helaften ute igår før vi køya, og vi sto opp ganske mårrafrisk kl 07.00 idag.
Dagens etappe va veldig viktig å planlegg i forhold til tidevann. Seinen har kraftig strøm, og det va avgjøranes at vi seila på riktig tidspunkt for å nå frem til Rouen. Store dela av dagen har vi derfor hatt mellom 4 og 5 knops medstrøm, og Kaspara har rast avgårde i 11 knop! Det e rekorden det! :)
Nu e vi veldig klar for litt fransk sjarme, og gleda oss over nok en kanaltur. Masta skal taes ned i mårra, og så fer turen videre til Paris, før vi beveg oss sørover mot Middelhavet.