For 4,5 mnd sia forlot vi Fauske. To forholdsvis unge menneska, uten erfaring fra seilerlivet, eller båtlivet forøvrig. Vi hadde store ambisjona, med tanke på at vi ikke heilt vest ka vi holdt på med. Vi kjøpt oss nemlig båten Kaspara for å seil til Middelhavet og hjem igjen, uten å ha seilt fra før av... Nu, etter utallige prøvelsa, feil, banning og kjefting, latter og ekstasehyl, grunnstøtinge, nestenkollisjon, mye vin og øl, litt blod, mange blåmerka og fantastiske opplevelsa, kan vi med stolthet si at Kaspara ligg å duppa i Middelhavet. Vi kom frem!
Siden sist har vi kjempa oss gjennom de 120 slusen vi hadde igjen før Middelhavet va ett faktum. Og for de som trur at å seil de franske vannveian istede for Biscaya, e en lettere variant, så kan æ utforder en kvær seiler om å kom sæ gjennom ruta vi tok, uten å mist motet med jevne mellomrom, og uten å bannlys en kvær franskmann for sin elendige arbeidsmoral! Æ har ikke tall på kor mange tima i fortvilelse og frustrasjon vi har leita etter diesel, fordi det enten ikke eksisterte fyllestasjona, eller fyllestasjonan va i ustand, eller det ikke gikk å betal med kort og åpningstiden va nån få tima midt på dagen. Vi har bært diesel fra bensinstasjona og vi har sykla med dieselkanne på bærern, vi har nesten gått tom for diesel og vi har lært at veldig mange franskmenn passa inn i stereotypen som meget arrogante folk. Men vi har selvfølgelig møtt utrulig mange hjelpsomme franskmenn, og forståelsesfulle franskmenn som prøva med sin beste engelsk å forklar oss det vi ikke skjønna i det heile tatt på fransk. Vi har ofte møttes på halvveien over VHF'en der æ prata gebrokken fransk til dem og de gebrokken engelsk tilbake. Da klart vi hværtfall å forstå kværandre. Vi har storkosa oss med den franske livsstilen med vin og baguetta, latmannsliv i sola, og vi har vinka til alle ungan langs kanalan som febrilsk prøvd å få kontakt med den norske båten:) Og vi har møtt andre menneska i båt som virka enda meir håplaus enn oss. Blandt anna møtt vi en brite her for nån daga sia. Ho va aleina i en liten seilbåt, ho va døv, nesten blind og kun ikke kom sæ ut av båten. Og kordan ho i det heile tatt hadd kommet sæ dit ho va, e litt av ett mysterium. Dan Håkon hjalp ho en dag å fortøy sammen med 3 (!) andre menn, selvfølgelig fordi ho ikke klart det sjøl. Husk at ho verken ser, hør eller går...I slusen fløyt ho bare fritt og dulta borti vegga og andre båta. Altså, all ære til folk med fysiske utfordringe som legg ut på en kanalferie i seilbåt, men kanskje det kun ha vært en ide å vær en person til ombord, bare så man hvertfall ikke ødela andre sine båta på turen...
Vi har også, siden sist, passert en av verdens lengste båttunnella, på 4832 meter. Når vi kom ut av denne tunnellen begynt slusinga ned mot havoverflata igjen. Ett stykke på vei møtt vi en svær fraktebåt, og det va ikke så bredt i kanalen, så det bei vanskelig å vik. Dan Håkon prøvd å legg sæ litt ut mot sia, men det bei raskt grundt. Fraktebåten vist ingen intensjona om å prøv å legg sæ litt ut, han bare dosa ivei mot oss. Så skjedd det værst tenkelige. Vi satt oss fast i gjørmebunnen. Baugen av båten bynt sakte å trekk sæ mot midten av kanalen, og fraktebåten kom rett i mot oss. Dan Håkon va sjanselaus på å prøv å redd oss ut av situasjonen, for det va ingen plassa for oss å flykt. Fraktebåten kom nærmere og nærmere, og vårres båt la sæ meir og meir på tværs av kanalen. Der og da va æ sikker på at nu går det til hælvete! Dette e slutten på turen vårres, og æ håpa kun båten bi ødelagt, og at vi ikke bi skada i sammenstøtet. Men med adrenalinet i kroppen prøvd æ en siste utvei, uten heilt på tenk på ka æ gjor, og sett i ettertid kun æ sikkert ha skada mæ kraftig vist det hadd gått bare litt feil. Ide fraktebåten kommer på sia av oss, og den breie delen av båten e 15 cm unna baugen vårres, spring æ frem i baugen og hoppa halveis ut av vårres båt, mens æ hold hendern i rekkverket vårres, og spenna med all min kraft mot rekkverket demmers. Ett siste håp om å klar å skyv båten vårres langt nok vekk til å unngå sammenstøtet vi veit kommer. Og av en eller anne merkelig grunn klart æ nu å forflytt baugen vårres kanskje 20 cm sidelengs, sånn at fraktebåten bare så vidt sneia fenderan på sia og plutselig va han forbi oss. Det gikk bra....Det tok nån minutta før pulsen sank til normalt nivå.
De siste dagan harderimot gått begivenhetsløst for sæ. Vi har hatt dårligere tid enn vi trudd, og fikk derfor ikke stoppa på ett par av de landsbyan vi hadde løst å se. Dan Håkon hadd fly fra Marseilles, og det va enklest for han om vi kom oss frem til havet t han sku fer. Da bi ting lettere når han kommer tilbake også. Det har også resultert i nån morgena med ringeklokka på 04.45. Ett umennesklig tidspunkt for to B-menneska. Og det har vært iskaldt om mårran. Tåka har logge tjukk over elva og vi har hatt på oss fleece og ullgenser. Vi har varma oss på kaffe og lengta etter soloppgangen som e rundt kl 07.00 i dette strøket. Sakte men sikkert ut over formiddagen har vi fjerna plagg for plagg mens tåka har forsvunne, og sola har bynt å varm. Og rundt kl 11.30 va det berre badetøy igjen på kroppen. Det har vært nån fantastisk, flotte daga på elva! Men vi har mista motet ett par ganga. Vi har følt at vi berre forflytta oss heile tida, uten å ha tid til å se oss rundt. Men når en av oss har fått en Bondevik har den andre vært veldig behjelpelig med å få humøret og gnisten tilbake:)
Og nu, venna og kjente og fremmede lesera, e vi så stolt at vi veit ikke heilt kordan vi ska feir for at det bi verdig følelsen vi har i kroppen! Med oddsen imot oss, har vi kommet frem. Vi har prøvd å vær forsiktig, vi har lytta på råd fra erfarne ( med mindre de va veldig pessimistisk, da valgt vi å overhør rådan), vi har lest og studert og vi har virkelig prøvd å lær. Og æ trur vi kan si at vi fremdeles e forholdsvis ung, men kanskje ikke like uerfaren som vi va i begynnelsen av mai. Vi har masse meir å lær, men nu har vi en grunnmur å bygg videre på, og det skal nok gjør ting lettere for oss. Kaptein har vemodig forlatt skuta uten å få tid til ett dukk i Middelhavet, og æ trur han bi ekstra savna denne gangen. Port Saint Louis du- Rhône e nemlig ikke veldig stor, men de har 3 badestrender æ gjerne skulle opplevd ilag med Dan Håkon. Men men, nån må jo jobb for å forsørg oss på denne turen, og han meldt sæ jo frivillig;) Vi ser med stor iver frem til å få masta tilbake på båten, få vind i seilan og gli stødig gjennom bølgan mot Italia og Malta.
Siden sist har vi kjempa oss gjennom de 120 slusen vi hadde igjen før Middelhavet va ett faktum. Og for de som trur at å seil de franske vannveian istede for Biscaya, e en lettere variant, så kan æ utforder en kvær seiler om å kom sæ gjennom ruta vi tok, uten å mist motet med jevne mellomrom, og uten å bannlys en kvær franskmann for sin elendige arbeidsmoral! Æ har ikke tall på kor mange tima i fortvilelse og frustrasjon vi har leita etter diesel, fordi det enten ikke eksisterte fyllestasjona, eller fyllestasjonan va i ustand, eller det ikke gikk å betal med kort og åpningstiden va nån få tima midt på dagen. Vi har bært diesel fra bensinstasjona og vi har sykla med dieselkanne på bærern, vi har nesten gått tom for diesel og vi har lært at veldig mange franskmenn passa inn i stereotypen som meget arrogante folk. Men vi har selvfølgelig møtt utrulig mange hjelpsomme franskmenn, og forståelsesfulle franskmenn som prøva med sin beste engelsk å forklar oss det vi ikke skjønna i det heile tatt på fransk. Vi har ofte møttes på halvveien over VHF'en der æ prata gebrokken fransk til dem og de gebrokken engelsk tilbake. Da klart vi hværtfall å forstå kværandre. Vi har storkosa oss med den franske livsstilen med vin og baguetta, latmannsliv i sola, og vi har vinka til alle ungan langs kanalan som febrilsk prøvd å få kontakt med den norske båten:) Og vi har møtt andre menneska i båt som virka enda meir håplaus enn oss. Blandt anna møtt vi en brite her for nån daga sia. Ho va aleina i en liten seilbåt, ho va døv, nesten blind og kun ikke kom sæ ut av båten. Og kordan ho i det heile tatt hadd kommet sæ dit ho va, e litt av ett mysterium. Dan Håkon hjalp ho en dag å fortøy sammen med 3 (!) andre menn, selvfølgelig fordi ho ikke klart det sjøl. Husk at ho verken ser, hør eller går...I slusen fløyt ho bare fritt og dulta borti vegga og andre båta. Altså, all ære til folk med fysiske utfordringe som legg ut på en kanalferie i seilbåt, men kanskje det kun ha vært en ide å vær en person til ombord, bare så man hvertfall ikke ødela andre sine båta på turen...
Vi har også, siden sist, passert en av verdens lengste båttunnella, på 4832 meter. Når vi kom ut av denne tunnellen begynt slusinga ned mot havoverflata igjen. Ett stykke på vei møtt vi en svær fraktebåt, og det va ikke så bredt i kanalen, så det bei vanskelig å vik. Dan Håkon prøvd å legg sæ litt ut mot sia, men det bei raskt grundt. Fraktebåten vist ingen intensjona om å prøv å legg sæ litt ut, han bare dosa ivei mot oss. Så skjedd det værst tenkelige. Vi satt oss fast i gjørmebunnen. Baugen av båten bynt sakte å trekk sæ mot midten av kanalen, og fraktebåten kom rett i mot oss. Dan Håkon va sjanselaus på å prøv å redd oss ut av situasjonen, for det va ingen plassa for oss å flykt. Fraktebåten kom nærmere og nærmere, og vårres båt la sæ meir og meir på tværs av kanalen. Der og da va æ sikker på at nu går det til hælvete! Dette e slutten på turen vårres, og æ håpa kun båten bi ødelagt, og at vi ikke bi skada i sammenstøtet. Men med adrenalinet i kroppen prøvd æ en siste utvei, uten heilt på tenk på ka æ gjor, og sett i ettertid kun æ sikkert ha skada mæ kraftig vist det hadd gått bare litt feil. Ide fraktebåten kommer på sia av oss, og den breie delen av båten e 15 cm unna baugen vårres, spring æ frem i baugen og hoppa halveis ut av vårres båt, mens æ hold hendern i rekkverket vårres, og spenna med all min kraft mot rekkverket demmers. Ett siste håp om å klar å skyv båten vårres langt nok vekk til å unngå sammenstøtet vi veit kommer. Og av en eller anne merkelig grunn klart æ nu å forflytt baugen vårres kanskje 20 cm sidelengs, sånn at fraktebåten bare så vidt sneia fenderan på sia og plutselig va han forbi oss. Det gikk bra....Det tok nån minutta før pulsen sank til normalt nivå.
De siste dagan harderimot gått begivenhetsløst for sæ. Vi har hatt dårligere tid enn vi trudd, og fikk derfor ikke stoppa på ett par av de landsbyan vi hadde løst å se. Dan Håkon hadd fly fra Marseilles, og det va enklest for han om vi kom oss frem til havet t han sku fer. Da bi ting lettere når han kommer tilbake også. Det har også resultert i nån morgena med ringeklokka på 04.45. Ett umennesklig tidspunkt for to B-menneska. Og det har vært iskaldt om mårran. Tåka har logge tjukk over elva og vi har hatt på oss fleece og ullgenser. Vi har varma oss på kaffe og lengta etter soloppgangen som e rundt kl 07.00 i dette strøket. Sakte men sikkert ut over formiddagen har vi fjerna plagg for plagg mens tåka har forsvunne, og sola har bynt å varm. Og rundt kl 11.30 va det berre badetøy igjen på kroppen. Det har vært nån fantastisk, flotte daga på elva! Men vi har mista motet ett par ganga. Vi har følt at vi berre forflytta oss heile tida, uten å ha tid til å se oss rundt. Men når en av oss har fått en Bondevik har den andre vært veldig behjelpelig med å få humøret og gnisten tilbake:)
Og nu, venna og kjente og fremmede lesera, e vi så stolt at vi veit ikke heilt kordan vi ska feir for at det bi verdig følelsen vi har i kroppen! Med oddsen imot oss, har vi kommet frem. Vi har prøvd å vær forsiktig, vi har lytta på råd fra erfarne ( med mindre de va veldig pessimistisk, da valgt vi å overhør rådan), vi har lest og studert og vi har virkelig prøvd å lær. Og æ trur vi kan si at vi fremdeles e forholdsvis ung, men kanskje ikke like uerfaren som vi va i begynnelsen av mai. Vi har masse meir å lær, men nu har vi en grunnmur å bygg videre på, og det skal nok gjør ting lettere for oss. Kaptein har vemodig forlatt skuta uten å få tid til ett dukk i Middelhavet, og æ trur han bi ekstra savna denne gangen. Port Saint Louis du- Rhône e nemlig ikke veldig stor, men de har 3 badestrender æ gjerne skulle opplevd ilag med Dan Håkon. Men men, nån må jo jobb for å forsørg oss på denne turen, og han meldt sæ jo frivillig;) Vi ser med stor iver frem til å få masta tilbake på båten, få vind i seilan og gli stødig gjennom bølgan mot Italia og Malta.
Dåkker e bærre døkti! Kos dåkker videre og gleda mæ tel neste kapitell i sagaen! :)
SvarSlettTusen takk snuppa:) Korti kommer du på besøk?;)
SvarSlettHei og takk for sist Kr.sund)Velkommen til middelhavet,bra jobba. Vi er nå i Vinaros på vei til Valencia for å motta besøk. Går videre til Cartagena for å overvintresammen med noen andre båter. Det er sikkert plass for dere også.
SvarSlettHilsen Torill og Harald Johansen på Konstanse.
Hei Konstanse, og tusen takk:) Det va herlig å kom til varmen:) Vi har tenkt å overvintre på malta. Nån seilera anbefalt oss ei havn der som e fin og beskytta:) Kos dokker masse på Cartagena, så ses vi kanskje plutselig ett sted i turkise havet:)
SvarSlettHilsen Jeanette og Dan Håkon
Hei !
SvarSlettVi har nå startet å se på alternative ruter hjem igjen til våren, og lurer på kanalen fra Marseille til Le Havre. Vår båt er i teorien 2cm dypere enn deres (1,87m). Jeg har kikket på det dere har skrevet på bloggen og kommentar gitt på Sorgenfri. Hadde dere noen større problem med å få tillatelse til å entre kanalsystemet, siden de oppgir en maks dybde på 1,8m? Hadde dere mange grunnberøringer på turen?.
Nå blir jo vi å gå gjennom på våren og da skal det jo være høyere vannføring enn om høsten når dere gikk gjennom?
mvh
Rolf-Erik og Inger på sy-vannvidd.com
Hei Vannvidd!:)
SvarSlettDet vi ikke viste da vi dro gjennom kanalsystemet var at båten vår faktisk er 1,98 cm dyp! Vi hadde ikke lest gjennom alle detaljene i vedlaget vi fikk med kjøpet av båten, og vi vet faktisk ikke helt hvor vi fikk tallet 1,85 fra. Men vi var begge sikre på at det var riktig dybde. Vi fant ut at dette var feil når vi var ankommet Middelhavet. Altså burde ikke deres dybde være noe problem. Vi fikk fraktet masta vår, som kanskje har løftet båten vår noen få cm.
Vi hadde ingen problemer med å få tillatelse til kanalsystemet. Vi tok kontakt på deres hjemmeside, og betalte ett oblat der som gjaldt hele systemet. Dette fikk vi tilsendt i posten. Vi hadde mindre problemer enn vi hadde regnet med. Det var ett område hvor vi måtte ploge litt, men kun noen meter. Det største problemet var å fortøye om kveldene. Vi opplevde noen ganger å måtte fortøye på skrå, med baugen inn og akter ut, fordi kjølen satte seg fast i gjørma. Men dette var også noe som bare var ett problem noen få ganger.
Ruten vi tok fikk vi anbefalt av vnf utfra dybden på båten vår. Vi gikk altså inn Seinen i Le Havre, og inn i Marne kanalen. Så videre til Entre Champagne et Bourogne kanalen, og ut Rhone-elva.
Håper dette var til hjelp:) Og si fra hvis det er flere spørsmål. Det er absolutt ett bra alternativ til hjemreise hvis man ønsker å se forskjellige ting på turen:)Husk evt tidevannet når dere skal ut i Seinen. Vi hadde til tider 5 knops medstrøm, og det trengs!:)
mvh Jeanette og Dan Håkon på Kaspara :)