Athen

Klokka 05.45 på onsdag ringte alarmen på telefonen. Det kjentes på kroppen at dette e tidspunkt vi ikke e vant med å stå opp på...Matrosen kom sæ likevel for en gangs skyld først ut av senga, og mixa sammen en kjapp frokost, så gjor vi oss klar til å forlat Lefkada til fordel for hovedstaden. Ute piska regnet og vinden hyla. Ikke mye som minna om Middelhavsvarme der vi gikk i allværsjakke og ønska vi hadde tatt på oss hue (lue for dokker som ikke e fra nord).

Bussen gikk på slaget 07.00 og tok ca 5 tima og 20 minutt. Vel fremme i Athen tok vi frem kartet og fant riktig bybuss retning hotellet vårres. Vi kom oss av, og fant hotellet rimelig greit. Vi hadde booka Hotel Aristoteles til den nette sum av 360 kr for dobbeltrom i 2 netter med frokost :) Altså billigere enn herbergan som matrosen vanligvis sverga til! Og selv om matrosen fleire enn en gang dislokert dørhåndtaket fra døra etter å ha låst, så va jo ikke det nå stress. Blei jo berre enda vanskeligere for folk å bryt sæ inn på rommet;) Bortsett fra det va hotellet heilt greit. Stor seng, reint og hyggelig service, men savna grønnsaker til frokostbordet, men ka kan man forvent....

Vi vandra smågaten til Athen, spiste en herlig lunsj på en liten taverna i ett veikryss, kjøpte oss litt reint undertøy (det gikk litt skeis med klesvasken før vi forlot båten) og fant oss et skikkelig bra kebabhjørne til middag:) Dagen etter va det sightseeing, og selvfølgelig va Akropolis prioritert! Og selv om æ stadig lar mæ fasiner av ka folk fikk til før i tida, bynj ulike ruina å gli litt inn i hverandre...Resten av dagen bei brukt til å nyt god mat og herlig vin! Og kommer dokk nån gang til Hellas, prøv aubergine-pureen! NAM!

Det va nok hardt for kaptein også å kom sæ ut av senga i dag, da klokka ringte 05.00! Matrosen glippa litt med øyan, ga ett kyss og en klem og sa nån elskelige ord til avskjed, og slokna igjen så snart han lukka døra etter sæ...for æ kun nemlig sov nån tima til sia æ har ett seinere fly. Ikke spørr koffør vi ikke flyg ilag, for det hør faktisk til sjeldenheta :P

Seinere på formiddagen satt æ aleina på metroen til flyplassen og hørt på musikk, da æ bei omringa av gatemusikantera. Av den typen som har trekkspill og samla inn penga fra de villige. Det va en gjeng på rundt 8-9 stk og alle hadde kvær sitt trekkspill unntatt de to minste jenten på rundt 6-7 år. De andre va vel mellom 12 og 20 år. Og det bei en kjempekoselig tur! De spurt kor æ va fra og sånn bei vi kjent:) Æ lånte dem høretelefonan mine og de fikk hør musikken min, som gikk i Rihanna, Red Hot Chilli Peppers og Pink, og de va sjokkert over kor høyt æ hadde det, hehehe :) Dette bei kjempepopulært, så vi satt-dansa litt..du veit når du sitt på en stol og hør på musikk men likevel dansa med heile kroppen...:) Og da det va demmers stopp fikk æ kyss på kinnet av alle mann (på samme måte som i Frankrike, det gjør de altså i resten av denne europeiske verdensdelen), og de ropa hadet på gresk og engelsk og nån andre språk, mulig rumensk, men kem veit. Det va hvertfall en veldig koselig tur ut til flyplassen, og æ tar gjerne en musikkrunde med dem igjen engang, vest æ sku vær så heldig å møt på dem :)

Så, da gjør æ mæ klar for ei uke på Røde Kors kurs, som starta imårra. Kaptein har tenkt å ta ei festarhelg, en dag på Raufoss og en dag i Stavanger. Også send vi gode tanka til Kaspara som litt forlatt for ei ukes tid...

Kræsj, bom, BANG!!!

Så la vi på vei mot Lefkada. Vi hadde reservert plass der for en mnd i forbindelse med at vi begge ska heim en tur nu. Dan Håkon ska på jobb og æ ska på kurs med Røde Kors i forbindelse med ny jobb.

Vi hadde seilt ett par tima da vi hørt et dunk i båten. Vi gikk begge utfra at vi sikkert hadd kjørt på en tømmerstokk, for det skjer nu fra tid til anna, så lyden va velkjent. Men når kaptein knekk sammen i latter nån sekund seinere e det jo verd å kom å se ka han flira av. Og det resultert i høy latter fra matrosen også! For dette va ikke nå tømmerstokk. Dette va en mørk grønn skapning med både svømmeføtter og solid skall, også kaldt ei skilpadde! Vi veit ikke ka oddsen e for dette, men artig va det nu uansett!

Seinere fikk vi ett gledelig besøk av delfina! Og de e fremdeles nån av mine favorittskapninga:)

Så nærma vi oss den nordlige sida av Lefkas-kanalen, og kjørte sakte mot den. Men når vi kjørt inn syns vi den va mistenkelig grunn...Dybdemålern vist 2 meter, altså samme som båten, og det så ut til å bli grunnere. Det va også veldig smalt, så vi bei usikker og bakka ut derfra. Så prøvd vi å få kontakt med de som operer brua der, men fikk ikke svar. Så prøvd vi Lefkada marina, men fikk ikke svar hos dem heller, verken på radio eller telefon. Vi ville berre spørr om kor dyp kanalen faktisk va. I pilotboka vårres sto det at den sku vær mellom 5 og 8 meter dyp, og det va den jo tydeligvis ikke. Vi regna med den hadde sildra igjen over vinteren. Siden vi ikke fikk nå svar tenkt vi at vi berre prøva igjen...og da gikk det galt!

Vi kjørt sakte inn i kanalen igjen. Æ sto fremme i baugen, lent over ripa, for å se om det bei grunnere, men det va umulig for vannet va skittent. Så smalt det! Heldigvis holdt æ mæ fast ellers hadd æ bidd kasta ut i vannet. Lyden skjært sæ inn i marg og bein. Æ gikk tilbake i cockpiten for å spørr kaptein om han skjønt ka så skjedd. Han bakka ut av kanalen, så smalt det igjen! Vi satt fast, og vi skjønt ikke ka vi satt fast i. Dybdemålern vist nu 2,7 meter, men det va det jo tydeligvis ikke der kjølen sett. Kaptein prøvd alle mulige vinkla for å kom oss ut. Og det smalt igjen, og igjen og igjen! Min første tanke va at vi satt fast i ett båtvrak, for kjølen va omringa ett eller anna, og det hørtes og kjentes ut som dette gikk til h...! Etter ei stund klart kaptein å få oss vekk derfra, og vi kjørt vekk fra kanalen med hjerte i halsen. Ka i f....va det der?!?!

Dan Håkon gikk ned i båten og bynt å søk på Lefkas-kanalen på nettet. Og der fant han også svaret. Det va svære betongklossa vi hadde kjørt på! Fleire ganga hvert år sett båta sæ fast her, og må slepes vekk, og berre i juni i fjor va det 4 båta som ødela kjølen sin. Det vis sæ at betongklossan som bøyen i kanalen sitt fast til ikke ligg på riktig sted, og har ikke gjort det på nån år...Og ikke veit vi koffør dette ikke bli gjort nå med! Men nu va uhellet ute, vi hadde grunnstøtt, og spekulert på ka vi sku gjør. Vi prøvd på nytt å få kontakt med marinaen, men ga opp. Vi bestemt oss for å seil rundt øya..Altså 8 tima ekstra seilas, men vi bei så skvetten av grunnstøtinga, og hadd ikke løst å sett oss fast der...

Vi gikk inn i Lefkas-kanalen på sørsia ved soloppgang neste dag, og fikk oss plass i havna. Så søv vi ut nån tima før vi gikk til kontoret og meldt vårres ankomst. Der forklart vi ka som hadde skjedd, og fikk avtalt å ta opp båten for kontroll av kjølen.

Og idag fikk vi det gjort. Forsikringa vårres gir gratis inspeksjon ved grunnstøting, og dette va nok riktig tidspunkt. Vi kjørt til heisen og grekeran løfta Kaspara opp. En inspektør tok en gjennomgang av kjølen, og ho bei friskmeldt! Hipp hurra! Nån ripa bei det naturligvis, men ingenting alvorlig. Glad og lykkelig fikk vi båten i vann igjen, og kan nu fortsett seilasen vårres med trygg kjøl.

Så imårra tar vi bussen til Athen og kosa oss der nån daga før vi begge flyr til Norge for hvert sitt oppdrag. På returen kommer Ole, en kompis som va med i de franske kanalan, på besøk. Og da ska vi nyt øyen i det ioniske hav! Gleda oss allerede, og håpa sommern har begynt for fullt da!

Papirmølla Hellas!

Værgudan ville ikke at vi sku få se meir av Albania denne gangen...

Vi hadd vært 3 daga i Saranda og hadde planer om å seil opp til Vlora som e ca 60 mil nord, men så sjekka vi værmeldinga å innså at det bare va å legg baugen mot Hellas igjen.

Problemet va at i Saranda va det ikke nå beskyttelse mot sterk vind, og det va meldt stiv kuling daga fremover, så da va alternativet å seil opp til Vlora der det e en ordentlig marina, men turen opp dit ville ikke ha vært nå koselig med stiv kuling rett mot oss, pissregn og tordenbygera. Så vi seilte rett og slett tilbake til Gouvia på Korfu, der vi allerede har vært i all evighet (1mnd)! Vi bei tatt godt imot av venner og bekjente og gjor det klart at vi ikke hadde tenkt å vær der lenge :) Planen va å sjekk inn i Hellas igjen hos havnepolitiet og så seil videre dagen etterpå. Men neida, fullt så enkelt sku det ikke bi...

Hos havnepolitiet fortelt vi at vi va en norsk båt som kom fra Albania, og at vi trengt å sjekk inn i landet igjen. Havnepolitiet tok 15 euro i skatta for innkomsten og ga oss ett papir som vi mått få stempla hos tollen og i passkontrollen siden vi kom fra Albania. Vi tusla de 500 meteran til neste kontor og fikk beskjed om å vent i 5 minutt til toll-mannen kom. Etter 3 kvarter kom han og fortelt oss at det va stengt og vi mått kom tilbake imårra å få gjort papirarbeidet...lettere irritert tusla vi ut derfra og innså at dette kun ta tid. Men klokka 08.00 neste mårran kom vi tilbake til kontoret og venta ikke meir enn 10 minutt, så slapp han oss inn på kontoret sitt. Der mått vi skriv på en masse papair, og han skreiv mange detalja inn i fleire bøker, og så ga han oss en transit log. Da stussa vi litt, for sist fikk vi jo beskjed om at vi ikke trengt det siden vi va under 10 meter. Men det va vest heilt feil, for vi va ikke i EU, og måtte da ha denne loggen. Jaja, så bei det feil sist, for det va jo havnepolitiet som fortelt oss at vi ikke trengt den. Så spurt vi tolleren om stempel på papiret hannes, men det ville han ikke. Vi sku berre si til havnepolitiet at det ikke va nødvendig. Javel, så va det videre til passkontrollen. Der mått vi først vent på at 100 cruise-passasjera sku gjennom kontrollen før vi slapp til.

Passkontrolløren spurt korti vi kom til Hellas, og vi svara søndag kveld. Så ser han dumt på oss: "og så kommer dokker til passkontroll på tirsdag?!?" Eeeh, stotra vi litt usikkert. Så forklart vi hadde vært her igår men hadd fått beskjed om at det va stengt og mått kom tilbake neste dag. Da va beskjeden fra kontrolløren: " Tell them they are stupid!!" Javel, det ska vi bring videre det...:) Kan du nu gi oss ett stempel på dette arket vårres. Men på lik linje med tolleren ville heller ikke han stempel det. Derfor tusla vi tilbake til havenpolitiet for å få stempel i transit loggen og bi "sluppet inn" i landet igjen. Der forsto de ikke koffør vi hadde fått transit-log. Og når disse byråkratan og politimyndighetan ikke skjønna kverandre, kordan i all verden e det meininga at nån stakkars seilera fra nord ska skjønn ka som e rett og galt!? Og ikke vilt de stempel transit-loggen, for vi hadde jo ikke fått stempel på det andre hersens papiret! Og nei, det gikk ikke an å ring kverandre og bli enig over telefon. Vi mått berre gå tilbake til tollen og passkontrolløren og krev stempel...

Vel tilbake på det andre kontoret 500 lengre ned i havna, va svaret det samme. Ingen stempel på oss! Men i all vide verden da?! Ka e det snakk om, tenkt vi...e det så vanskelig å la oss få lov å seil lovlig i dette landet. Og vi va ikke berre litt frista til å fortell dem at de hadd en ting eller to å lær fra Albania, men grekeran e litt hårsår på det området, og siden ingen ville ta ansvar for å få oss lovlig i landet, va det best å stryk hunden med håran...Så tok passkontrolløren litt kontroll, og ringte havnepolitiet og forklart koffør han nekta å stempel dette papiret vårres. Det va en 10 minutters samtale på hissig gresk som han da oversatte til oss på 30 sekunders vennlig engelsk. Alt i alt betydde dette kompliserte stempelet at han godkjente oss som europeiske statsborgera, og det va ikke hannes plass, for vi va jo fra Norge! Så mye ett stakkars stempel kan bety....men jo, vi va jo enig med han...riktig nok ikke i EU, men europeisk e  vi nu! Og tollern gadd ikke å kom å møt oss på nytt en gang. Beskjeden va klar over telefon..ingen stempel fra han heller, men det gadd han ikke forklar for havnepolitiet. Vel tilbake på havnepolitiets kontor hadde de godkjent å ikke få stempel fra passkontrolløren, men de MÅTTE ha fra tollen. Og da bynt vi faktisk å mist tålmodigheta. Kaptein hadde nok allerede mista den for ei stund sia, men matrosen prøvd å spre til oppmuntrende glede...men nu bynt det å bi nok for en stakkars matros også. Etter 1 time hos havnepolitiet hadde endelig nån tatt en telefon og fått avklart ka de sku gjør med de hersens nordmennern som gikk ned kontordøren demmers. Vi fikk tilslutt stempel i transit loggen, som vi ikke hadde trengt sist vi va her, og vi va endelig ansett som både europeiske statsborgera og lovlig tilbake i Hellas. Jippi! La oss kom oss vekk fra Korfu nu :)

Vi skyndta oss tilbake til seilbåten, kasta loss og la kursen mot ei lita bukt på fastlandet. På tide å øv på å anker! :) Vi har altså vært å seila i 11 mnd nu, men det har ikke vært behov for ankeret, men i sommer satsa vi på å anker masse og da må man øv litt...Vel fremme i bukta, mens sola enda steika, gikk matrosen frem til ankeret, kopla på fjernkontrollen og venta på beskjed fra kaptein om å slipp ankeret. Matrosen fira og fira ned anker, og da vi trudd det va nok bakka kaptein sakte tilbake. Og sannelig festa ankeret sæ med en gang! Nesten for godt til å vær sant. Men joda, det satt bom fast...va det virkelig så enkelt :) Vi hadde ankervakt-app på nettbrettet, som gir alarm hvis vi bynj å driv, og satt oss ned og slappa av i bukta vårres. Vi va heilt aleina, og vi fikk en nydelig stjernehimmel på natta. Vi sov faktisk veldig godt også. Kaptein hadd nok venta å vær meir nervøs for at ankeret sku slepp, men han sov som en snorkende baby. Tidlig imårres sto vi opp, og til vårres glede va vi akkurat der vi sku vær. Nu va det berre å kjør opp ankeret å legg ut på dagens etappe. Æ tusla frem og bynt forsiktig å kjør ankeret inn med fjernkontrollen. Så va det stopp. Ingenting skjedde...hmm...det første som slo oss va at vi va fri for strøm så vi lot motoren stå på ca 30 minutt før vi prøvd på nytt, men ingenting skjedde. Tilslutt mått kaptein berre dra opp ankeret for hånd og legg det i kjettingkassa vårres. Joda, det va for enkelt til å vær sant at vårres første gang på svai sku gå knirkefritt...mest sannsynlig e det sikringa til ankeret som e gått, og vi hadde jo ingen ekstra i båten. Av den grunn bei det ingen ny natt på svai, men vanlig fortøyning i ei lita havn på fastlandet.

Misforståtte Albania...

E det nåkka Albania slit med bortsett fra økonomien, så e det imaget! For aldri har verken æ eller kaptein blitt advara så sterkt mot å reis til et land, som Albania. Seilera og vanlige reisende skjønna ikke ka i all verden vi sku der å gjør. Det e vanskelig med papirarbeidet til båten, vi kommer til å få frastjelt både fendera, gummibåt og tauverk, og vi må regn med å bestikk kystvakta når de borda oss for å leit etter narkotika og blindpassasjera. Dette e altså nån av de advarslan vi fikk før vi la i vei...og det værste av alt va at dette kom fra folk som aldri hadde vært i landet!

Vel, vi har vel heller aldri før vært så glad for å overhør sånne "råd!"

Vi la i vei mot Sarande, heilt sør i Albania. Det e godt opplyst at man må ha en agent for å kom inn i denne havna, og i almanakken vårres va Agim Zholi nevnt. Vi tok kontakt med han og spurte han om diverse ting vi lura på, og han lova å møt oss i havna i Sarande på ett gitt tidspunkt. Spent va vi jo selvfølgelig! Etter 3 timers seilas fra Korfu gjor vi klar fortøyningstauan vårres, og æ sto klar med VHF'en til å anrop havna. Men æ bei litt for sein, for plutselig knatra det fra "Port Security"...De ville gjerne vit kordan uidentifisert båt som nærma sæ land. Æ skyndta mæ og forklar at vi hadde en avtale med Agim, og fikk til svar at det va greit. Og 3 sekund seinere hør vi på VHF'en: Jeanette, Jeanette. This is Agim. Are you ok? Kor koselig e ikke det?? Å bi anropt med navn og han lura på om vi har det bra :) Vi svara ivrig at vi va klar for å kom i land vest det va greit, og vi fikk klarsignal.

Nede på ei betongbrygge sto en mann i 50-åran og vinka på oss. Han smila bredt og tok imot fortøyningstauan vårres, og ønska oss hjertelig velkommen til Albania:) Videre kun han fortell at vi va årets første seilbåt i landet, og at vi va de yngste seileran han nån gang hadde tatt imot! :) Vi stola blindt på denne mannen og ga han passet og nasjonalitetsbeviset til båten og fikk beskjed om å vent i 10 minutta. Og ei kort stund seinere va han tilbake med stempel i passan vårres og kart over byen.

Det va tidlig ettermiddag så vi ramla inn på nærmeste bar ved havet og bynt å test ut det lokale øllet. Herlig! Det bei en god middag til en latterlig billig pris og vi gikk på kveldssightseeing. Dagen etter heiv vi oss på en buss til Butrint, som e en nasjonalpark 17 km unna. Klemt inn i en sliten minibuss ilag med bestemødre og unge gutta, og med sola steikanes mot ruta, snirkla vi oss sørover mot 3000 år gamle ruina. Og her blei vi tatt av Albansk magi! Ei lita kabelferge dro bussen vårres videre på sin ferd, og vi tusla inn i skogen der Julius Cæsar engang regjert! Blandt idylliske grønne trær og lilla buske sto store og små ruina igjen fra fleire tidligere rika, datert tilbake mange hundre år før han Jesus glei ut i høyet. Der va teater, kirke, vakttårn og andre bygninge man treng i ett samfunn. Mye va godt bevart, og vi lot oss selvfølgelig fasiner over ka man kun få tell før i tida. I en liten dam va det yrende dyreliv med utallige skilpadde som strekt sæ i sola, og kjøla sæ ned i vannet. En liten slange snirkla sakte forbi foten min, og fuglekvitter hørt man overalt.

Etter en herlig dag i naturen, va det på tide å kom sæ tilbake til Saranda for en lunsj. Men vi mista bussen, som går en gang i timen og la oss derfor i sola for å vent. Men så hørt vi motoren start på en privat bil og æ sendte kaptein bort på forespørsel om ledig sete tilbake. Og vi va heldig. Vi fikk haik med ei kjempekoselig dame fra Tyskland/Hellas, som jobba med turisme og va i Albania for å planlegg guida tur. Vel tilbake i byen blei det mat, øl og litt avslapping, før vi gikk ut på kvelden. Og da fikk vi ett lite bevis for turistmangelen. Vi va på en folketom restaurant, med stor meny. Men de mangla litt av hvert på menyen. Det gikk greit det, men vi hadde så løst på dessert etterpå. Med skuffet blikk mått den unge servitøren si at de ikke hadde kjøpt inn desserta, men kanskje vi hadde løst på ett eple? Det har vi aldri fått som dessert så vi takka gladelig ja. Og ut fra kjøkkenet kom gutten med ett stolt smil med ett stykk oppskjært eple med ett dryss honning over. Og det va kjempegodt! :)

Og imårrest sku vi ha kommet oss med en buss kl 07.00, men det va nu litt optimistisk til oss å vær. Etter en god bursdagsfrokost fra matrosen til kapteinen tusla vi ut i gaten. Vi fant busstoppen og fikk vit at neste buss va 30 min unna..så vi tok oss en shoppingtur. Og mens æ prøvde en sommerkjole ga æ mine fine solbrilla fra Italia til Dan Håkon, som han la igjen på ei hylle..og der bei de ligganes. Vi kom ikke på det før vi va på bussen. Også i Albania da..Som ska vær full av banditta :(

Bussen idag tok oss til Gjirokaster, ei anbefaling fra både Lonely Planet og Agim. Etter 90 minutta hadde vi kjørt over ett lite fjell med flotte veia, i en moderne buss med aircondition. Vi måtte gå ett lite stykke fra hovedveien og opp mot fjellandsbyen. Her hadde alle hustakan gammeldags takstein, veggan va fargerik, kafean mange, folkan nysgjerrig og hyggelig, og på toppen lå ett 1500 år gammelt slott! Vi traska rundt i gaten, og konkludert med at lokalbefolkninga i denne byen måtte vær i god form, for uansett kor man gikk måtte man beseir en bakke eller to. Vi spist innbakt paprika og kremet sopp til lunsj, selvfølgelig med ei Tirana øl ved siden av, før vi la på vei opp bakken mot slottet. Dette slottet e ett av Balkans største og va utrusta med artefakta fra krigstida. Ett fengsel med skarpt steingulv fantes engang her for at de albanske fangan sku lid mest mulig, og omsider gå over fra kristendommen til islam. Men det kan se ut som religionskampan tapte alle slag til slutt i dette landet. Under kommunismen va religion forbudt i Albania, men etter fallet har religionan samla sæ og lev i en slags enighet. Fleire ganga om dagen hør vi bønnekallet til musliman, men de katolske samles under samme tak for å be til sin gud. Det kan se ut som Albania har funne den gyldne middelvei for alle som ønska å tru på ei overmakt:)

Men så va det da på tide å rekk bussen tilbake til Saranda igjen. Det bynt å regn idet vi sku gå ned fra Gjirokaster, og vi innså at vi hadde litt dårlig tid så vi småjogga ned heile fjellveien og kom omsider ned på motorveien, ganske så våt. Vi vest ikke kor bussen stoppa siden det ikke e nån busstoppa her, så kaptein tusla over til en bilvasker og spurt. Han foklarte litt på nån engelske glosa, og vi bei begge invitert til å stå under det lille taket hannes å vent, så vi kun tørk litt mens vi venta. En anna som jobba i vaskehallen (som består av nån teltstenger og en presenning) gikk å kjøpte espresso til oss. Og en tredje sto vakt ute i regnet, ved veien så vi ikke sku mist bussen vårres. Ekte gjestfrihet! Vi prøvde å betal for kaffen vårres, men det va uaktuelt. Og sannelig hadde ikke da "bandittan" fra Albania, Europas fattigste land, akkurat spandert på oss "hederlige" fra Europas rikeste land, en kopp kaffe :)

Og vel tilbake i Saranda tusla vi inn på butikken kor vi hadd glemt solbrillan mine, og der sto det ei ny ekspeditrise som aldri hadde sett mæ før. Men ho skjønte kem æ va, for æ behøvd ikke å si nå en gang. Æ bare fikk solbrillan mine tilbake med ett smil! Og gjett om ho fikk mitt største smil tilbake :D

Så konklusjon e:
Besøk Albania! Ja, de slit med imaget sitt...men de prøv å gjør nå med det! Sjelden har vi møtt så hyggelige og gjestfrie folk. De e ærlig. Vi har glemt ting og fått tilbake, vi har ikke prøvd å bidd svindla på prisa for ting, de masa ikke på dæ om ting og tang, vi har fremdeles alle eiendelan vårres på båten, det e svinbillig (type 8 kr for ei øl og 30 kr for en middag), og det e ikke nå problem med papira for å seil hit, og vi føl oss 100 % trygg på kveldstid! Vi har nok engang falt pladask for ett land, og vi ska så absolutt tilbake hit :)

Nesten til Albania...

Igår la vi glad og lykkelig på vei mot Saranda i Albania. Sola stråla varmt mot oss, og æ klart ikke å motstå fristelsen mot å hopp i havet. Og det va herlig! Havtemperaturen har krøpe sakte opp mot 19 grader, og e deilig for en nordnorsk kropp! Etter svømmeturen la vi milan videre bak oss, og snart forsvant synet av marinaen på Korfu, og fremfor oss kun vi tydelig se Saranda. Vi fira ned det greske flagget og heisa det gule karanteneflagget vårres for første gang på denne turen. Men så tok dagen ei anna vending...

Vi fikk motortrøbbel. Ikke av den alvorlige sorten. Turtallet dala ned og gikk ujevnt, men motoren gikk likevel. Men vi bestemt oss for å snu og seil tilbake til marinaen vi kom fra. For hvis vi ikke fikk ordna opp med motoren aleina, va det dumt å vær i Albania uten nån som kun hjelp. På Korfu e vi bidd kjent med 10-talls mekanikera, og bestemt oss for at det va det beste valget...Vi innså at det bei ingen tur til Albania den dagen, og vemodig fira vi det gule flagget, og heisa på nytt det greske...Og som om ikke det va nok for dagen...

Når vi kom tilbake til havna, stakk æ handa ned i havnebassenget for å ta opp lina til ankeran som e festa til flytebryggen. De tauan e ganske sleip etter alt mulig sjøgress og sånn som gror på dem, og tauet vikla sæ rundt ringfingeren min og dro av mæ forlovelsesringen...Det e 6 meter dypt der æ mista den og bunnen e skitten og mørk, så både æ og kaptein innså at den mest sannsynlig va tapt. Æ, som e jente, og veldig knytta til den ringen, (den har ei fantastisk historie!!!) gikk ned i båten, satt mæ ned og bynt å gråt. Og stakkars kaptein vest ikke kordan han sku trøst mæ. Så hørt vi masse stemma der ute på flytebrygga og når vi kom ut dit sto 7-8 av de nye vennan vårres i badeshorts og venta på instruksa på kor de sku dukk ned for å leit etter ringen. Nån hadd nemlig fått det med sæ og henta de beste svømmeran. Så team Australia og team New Zealand tok på sæ svømmeføtter og dykkerbrilla og hoppa ut i det skitne vannet med godt mot. De prøvd i en god halvtime, men det va umulig...men de klart nu å få mæ t å smil igjen! Du ser nån av dem på bildet :)

Vi fikk også hjelp av Rohan (fra New Zealand), Sam (fra Australia) og tre gutta fra Nederland, alle maskinista, til å se på motoren. Men de konkludert berre med at kaptein min hadde gjort alt rett, og hadde sjekka alt som de kun kom på å sjekk...Vi bei settanes å drekk vekk sorgern i cockpiten...

Idag sto vi opp og fikk tak i en profesjonell dykker til ring-oppdraget, og en volvo penta mann til motor-oppdraget. Dykkern hoppa i vannet og æ satt mæ på flytebrygga og venta, og så sikkert ut som en hund som lengta etter eiern sin...og Dan Håkon og volvo-mannen gikk systematisk gjennom problemområdan. Og sannelig fant de ut av problemet og klart å fix det! Motoren hadde trukke inn luft gjennom ett dieselfilter pga ei dårlig pakning. Men dykkern min kom opp tomhendt fra havnebassenget...ringen ligg nu på havets bunn, dekt i gjørme og anna gørr.

Men vi prøva igjen i mårra og legg i vei mot Albania, og satsa på albansk bursdagsmiddag der :)