Igår la vi glad og lykkelig på vei mot Saranda i Albania. Sola stråla varmt mot oss, og æ klart ikke å motstå fristelsen mot å hopp i havet. Og det va herlig! Havtemperaturen har krøpe sakte opp mot 19 grader, og e deilig for en nordnorsk kropp! Etter svømmeturen la vi milan videre bak oss, og snart forsvant synet av marinaen på Korfu, og fremfor oss kun vi tydelig se Saranda. Vi fira ned det greske flagget og heisa det gule karanteneflagget vårres for første gang på denne turen. Men så tok dagen ei anna vending...
Vi fikk motortrøbbel. Ikke av den alvorlige sorten. Turtallet dala ned og gikk ujevnt, men motoren gikk likevel. Men vi bestemt oss for å snu og seil tilbake til marinaen vi kom fra. For hvis vi ikke fikk ordna opp med motoren aleina, va det dumt å vær i Albania uten nån som kun hjelp. På Korfu e vi bidd kjent med 10-talls mekanikera, og bestemt oss for at det va det beste valget...Vi innså at det bei ingen tur til Albania den dagen, og vemodig fira vi det gule flagget, og heisa på nytt det greske...Og som om ikke det va nok for dagen...
Når vi kom tilbake til havna, stakk æ handa ned i havnebassenget for å ta opp lina til ankeran som e festa til flytebryggen. De tauan e ganske sleip etter alt mulig sjøgress og sånn som gror på dem, og tauet vikla sæ rundt ringfingeren min og dro av mæ forlovelsesringen...Det e 6 meter dypt der æ mista den og bunnen e skitten og mørk, så både æ og kaptein innså at den mest sannsynlig va tapt. Æ, som e jente, og veldig knytta til den ringen, (den har ei fantastisk historie!!!) gikk ned i båten, satt mæ ned og bynt å gråt. Og stakkars kaptein vest ikke kordan han sku trøst mæ. Så hørt vi masse stemma der ute på flytebrygga og når vi kom ut dit sto 7-8 av de nye vennan vårres i badeshorts og venta på instruksa på kor de sku dukk ned for å leit etter ringen. Nån hadd nemlig fått det med sæ og henta de beste svømmeran. Så team Australia og team New Zealand tok på sæ svømmeføtter og dykkerbrilla og hoppa ut i det skitne vannet med godt mot. De prøvd i en god halvtime, men det va umulig...men de klart nu å få mæ t å smil igjen! Du ser nån av dem på bildet :)
Vi fikk også hjelp av Rohan (fra New Zealand), Sam (fra Australia) og tre gutta fra Nederland, alle maskinista, til å se på motoren. Men de konkludert berre med at kaptein min hadde gjort alt rett, og hadde sjekka alt som de kun kom på å sjekk...Vi bei settanes å drekk vekk sorgern i cockpiten...
Idag sto vi opp og fikk tak i en profesjonell dykker til ring-oppdraget, og en volvo penta mann til motor-oppdraget. Dykkern hoppa i vannet og æ satt mæ på flytebrygga og venta, og så sikkert ut som en hund som lengta etter eiern sin...og Dan Håkon og volvo-mannen gikk systematisk gjennom problemområdan. Og sannelig fant de ut av problemet og klart å fix det! Motoren hadde trukke inn luft gjennom ett dieselfilter pga ei dårlig pakning. Men dykkern min kom opp tomhendt fra havnebassenget...ringen ligg nu på havets bunn, dekt i gjørme og anna gørr.
Men vi prøva igjen i mårra og legg i vei mot Albania, og satsa på albansk bursdagsmiddag der :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar