Malta!

Så kom vi oss endelig avgårde mot Malta. Ett lite land, som består av 5 øye, der 3 e bebodd. Det va stille på havet den første timen utfor Sicilia, men så kom vinden som meldt. Vi fikk fin seilvind i timesvis, før den døde ut igjen. Vel, kapteinen hadde en god ide for å få tida til å gå. La oss se en film! Så det gjor vi:) Dan Håkon tok ut PC'en og en DVD og vi satt i cockpiten og kosa oss under ett pledd. Vinden va ikke kommet tilbake etter filmkosen så vi så liksågodt en til film. Anton (autopiloten) hadde fin kontroll ved rattet, og styra oss i rett retning som sørøstspissen av Sicilia.

Så kom vi endelig til enden av Middelhavets største øy og satt kursen mot Malta. Det bynt å blås opp, men vinden kom rett fra Valetta. Det blåst opp til rundt 20 knop, med 25 knop i kastan, og sjøen bei krapp og rotat. Dan Håkon tok første vakta og æ gikk for å prøv å søv. Men det va umulig! I 3 tima lå æ meir å svevd i lufta enn å kosa mæ på madrassen. Bølgan slo i bunn av båten, og det føltes som å sov i en evigvaranes karusell. En sånn space-shot type karusell der du bi tatt til toppen og ikke veit korti du bi sluppe ned igjen. Berre at space-shoten har en meir behagelig avslutning på nedturen. Ho Kaspara va ikke så nøye på komforten denne natta. Sjøen roa sæ ørlite og Dan Håkon fikk sæ en times søvn på si frivakt. Så va det min tur igjen, og æ fikk så vidt sove litt før han Dan Håkon ropa t mæ at æ mått kom opp!

Vi hadd fått nå i propellen. Æ sprang ut i cockpiten i stilongsen og sokkelestan, med håret alle veian og øyan halveis limt igjen av søvn. Så kommandert kaptein mæ t å få ut seilan så vi ikke mesta styrefarta, men æ vest jo ikke opp ned på mæ sjøl, så va vel ikke t så mye hjelp. Men den friske vinden hjalp det trøtte trynet mitt og æ fikk kontroll på storseilet, og fikk ut forseilet. Men sia reaksjonstida ikke e på sitt beste 30 sekund etter du har våkna, så gikk det litt tregt og vi mått kryss ett par ganga før vi fikk rett vind i seilan. Siden det blåst så mye hadd vi berre en liten flik av begge seil oppe og vi seila i heilt feil retning, siden det va dit vinden blåst. Dan Håkon fikk tak i tauet som hadd kveila sæ rundt propellen, med båtshaka. Han skjært d laust, så prøvd han forsiktig å kjør fremover, og det gikk fint. Det så ut til at tauet ikke hadde surra sæ rundt propellbladan, så da kun vi bruk motoren til vi kom i havn og kun dykk under å få vekk resten av tauet. Men etter ei lita stund så æ ei metervis lang strime med tau etter oss, som til slutt forsvant. Problemet løst sæ så og si av sæ sjøl:)

Så der satt vi trøtt og jævlig, begge to. Og det va evig langt igjen til Malta. Pga den sterke motvinden og den krappe sjøen så bei farta sterkt redusert, og det gikk sakte, sakte,saaakte mot Malta. Æ tusla etterkvært ned i byssa og laga oss litt risotto til lunsj. Så hør æ ett vræl fra kaptein. Æ stikk nysgjerrig hodet ut å spør ka som foregår. " En fugl prøvd å land på hodet mitt" Han så litt småskremt ut, hehe. Så ropa han på nytt igjen. Å sannelig landa det ikke en fugl i cockpiten vårres. Og det va ingen som helst fugl. Det va ikke nå måse eller anna fiskefulg, men ei due! Og ingen som helst due, men ei brevdue! Joda, ho så litt sleten ut, og fikk lov å haik med oss. Vi velgt å kall det nye medlemmet Dolly, og ho fikk vann i ei skål som ho grådig forsynt sæ av. Etter 2,5 time kom ei anna due å plukka ho opp og de flydd videre mot land. Takk for selskapet!

Så kom vi oss endelig frem da, og kjørt til havna vi hadde avtalt å ligg i. Vi hadde skreve mail og sendt søknad om plass i Msida havn. Vi fikk beskjed om at de ikke kun reserver plass til oss, men at vest det va ledig når vi kom så fikk vi plassen. Heldigvis va det mange ledige plassa, og vi fortøyd atme nån andre gjestebåta. Så kom en vakt å lurt på kor lenge vi hadde tenkt å vær der. Vi forklart situasjonen, og han tok opp telefon og ringt sjefen sin. Så bei det mye styr. Æ mått prat med sjefen på telefon. En hissig mann, som æ spår hjertefeil på innen 2 år. Han va sur og spurt kor i alle daga vi hadde det fra at vi hadde en avtale med dem. Æ forklart mail-korrespondansen, men nei! Det vilt han ikke hør nåkka om. Vi viste vakta mailan vårres, men neida. På ingen måte kun vi bare forvent å få ligg i havna hannes. Han innrømt etterkvært at mailan kom fra hannes kontor, men at det ikke va han som hadde skrevet dem, men en assistent. Så da va den ikke gyldig. Neivel? Etter mye om og men kasta vi fortøyningen og ringt ei anna havn, med ei koselig dame på telefon. Ho hadde EN plass ledig, så den kunne vi få. Flaks!Vi kjørt dit og bei tatt godt imot. Vi endte opp i Grand harbor marina, dyrere, men flottere, sikrere og mye mye hyggeligere!

Tre tima etter vi hadd fortøyd hadd vi møtt hyggelige Alex, fra Malta, som hadde båt atme oss, vi hadd møtt ett hyggelig norsk ektepar som har båt i samme havn, og bidd servert rødvin av ei sjarmeranes, maltesisk jente på stampuben t de andre nordmennern.

Idag har vi fått sightseeing av Erik (den andre nordmannen), som har leiebil her. Han e godt kjent på Malta etter 3 vintra her, og vist oss alle plassan som vi må se nærmere på når vi kommer tilbake etter jul.

På onsdagen flyg vi heim! Vi får ei ferieuke ilag på Fauske før Dan Håkon må på jobb. Så bi det julekos på mæ for alle pengan, før vi fer tilbake til båten 5. januar.

Alle hjerter gleder seg! :)

Transportetappe

Først må æ vel beklag treg blogging, men det e ikke vårres feil, men sør-Italias feil;) Det har rett og slett vært umulig å oppdriv en nett-tilgang...Men nu har vi ankommet Sicilia/Riposto, og de har gitt oss en kode til det fantastiske universet Internett.

Vi har ikke mye spennanes å fortell denne gangen, det har vært en transportetappe nedover mot sør, i håp om å nå Malta før vi sku heim til jul. Og i Salerno va vi optimista, og bestilte derfor flybilletta heim fra Valetta, som e hovedstaden på Malta. Men så bynt været å gå imot oss. Vi sku egentlig fer direkte fra Salerno til Sicilia, men været forandra sæ raskt fra bra til dårlig, og vi innså at vi mått fer inn i ei havn. Og sånn har det gått nån daga, ut av havna for å nå Sicilia, men inn igjen nån mil seinere fordi været va for dårlig. Tordenstorma, lyn og striregn skremt oss i land en gang, og høye bølga en anna gang. Havnen vi besøkt i sør va Agropoli, Maratea og Cetraro. Ingen av dem hadd særlig mye å by på, men godt bakverk og god kaffe e vest å oppdriv overalt:)

Men nu e vi altså i rute igjen. Om en time legg vi på tur til Malta, ca 110 nm, og regna med å vær fremme imårra på dagen. Men det kan se ut som det bi motortur, havet e flatt og vinden har gjemt sæ. Men vi sett vårres lit til værmeldinga som har meldt 20 knop utpå dagen, så seilan får sæ en siste luftetur før ferien.

Vakre Ponza og dyre Capri

Se for dæ en vulkan fra oldtiden som spyr ut lava, som forsteina sæ i havet og laga ei eventyrlig øy med mystiske grotte, rik fauna og spektakulære fjellformasjona. Ei sånn øy e nettopp Ponza, som vi seila inn til for nån daga sia. Italieneran sir det e den vakreste øya i landet, og vi har ikke tenkt å protester. Vi blei bergtatt med en gang, og utforska øya med leiebil. Det blei vassing i ei lita grotte, og kameraet fikk ikke hvile før vi forlot denne magiske perla, ikke langt fra fastlandet.

Etter ett par daga satt vi seil mot Capri. Men til alles fortvilelse va det berre å ta dem ned igjen etter ei kort stund. Den lille brisen som va meldt, forsvant og det blåste 2-4 knop heile veien til neste øy. Eivind, som har vært gjestematros denne uka, fikk ikke lært mye seilteknikk, men fikk hvertfall prøvd sæ på å ta ut seilet, og vi la oss litt på hell nån få minutta. Men det blei likevel en behagelig overfart med varm sol, og blekstille hav. Og plutselig, i det fjerne, ser vi ei finne. Vannet spruta opp fra intet og laga ei fantastisk, naturlig fontene i det blanke havet. Vi følg den lenge, og ei lita stund kommer denne fontena nærmere oss, og ved hjelp av kikkerten kan vi bekreft at vi har sett vårres første kval. Ei stor ryggfinne vist sæ frem nån ganga til, og vi fulgte vannspruten nån minutta, før det fantastiske dyret forsvant inn i solnedgangen.

Vi kom frem til Capri på natta, og dagen etterpå gikk kaptein for å registrer oss og betal for sæ. Og det e bra han ikke har dårlig hjerte, for æ trur han fikk sjokk når han fikk prisen. 110 euro sku de ha for de to nettern, fasilitetan va middelmådig og vi va heilt aleina i havna. Dan Håkon prøvd å prut, men til ingen nytte. Vel vel, vi ville jo se øya som alle prata om, og som halve Hollywood flokka til når de tar turen til Europa. Og Capri va flott, også denne øya med fine grotte og magiske fjellformasjona. Vi gikk dagen lang, opp bratte bakka og ned uendelig mange trappetrinn. Vi oppdaga sjarmen til øya, vekke fra handlegata og den dyre kaffen. Vi smakte sverdfisk og trøffelrisotto, vi drakk veldig god vin i båten, og ok vin på restaurant. Og på en hjemmekoselig bar fikk vi servert drinka i halvlitersglass, og gode minna.

Ja, vi har kosa oss! Og begge øyen e verd ett besøk, men Ponza går av med seiern. Ikke berre e det mye artigere å reis når ting e billig (og overnattinga gratis), men Ponza hadde en hjemmekoselig sjarme, med herlig befolkning og avslappa atmosfære. Capri bar preg av det moderne, men likevel holdt de på gammeldagse tradisjona. I vinduan hengt bilda av Hollywoods hardtarbeidende skuespillera og designera, og espressoen smaka litt meir bittert enn vanlig siden den va overprisa. Men baren i Capris smågate-sentrum "Edivino" anbefales på det varmeste til fremtidens besøkende.

Nu har vi kommet oss til Salerno, en koselig by på fastlandet. Det va ikke heilt etter planen, men matrosen va veldig fyllasyk etter avskjedsfesten med Eivind, og kaptein va sliten av samme grunn. Og vi e veldig fornøyd med denne plutselige endringa i planen, midt ute på havet. For Salerno har vi allerede rukke å bli glad i:)

Tusen takk til Eivind, for besøket, norsk snop og gava fra hjemlandet. Takk for ei fyllakule uten like og koselige øyvandringe.

Tid for besøk :)

Etter herlige daga i Roma, og nån utrulige kjedelige daga i Lido ( byen båten faktisk lå i) e vi på tur igjen! :)

Forrige helg fikk æ nesten litt besøk. Det vil si at ett vennepar av oss sku på romantisk tur til Roma, og æ va jo tilfeldigvis rett i nærheten, og kun tilbring en dag ilag med dem. Store, lille Roma e ikke større enn at Mads og Margit fant mæ på en restaurant heilt tilfeldig, der æ nøyt en av veldig mange espressoa. D bei litt kveldsskravling før vi avtalt å møtes neste dag, der vi kosa oss med mat og vin heile dagen lang, og tusla rundt i Roma sentrum. Så herlig å få litt kvalitetstid med venna :D

På torsdag kom Dan Håkon til Italia, og vi storkosa oss med sightseeing med mæ som guide;) Vi feira Thanksgiving som sæ hør og bør på amerikanske Hard Rock kafe, selv om vi ikke va klar over det før servitøren gjor oss oppmerksom på det;) Fredagen kosa vi oss i sola i Lido, og en jobbkompis av Dan Håkon kom innom båten i lag med dama si og spiste lunsj. Veldig koselig!
Og sannelig e vi så heldig at vi seinere på kvelden fikk besøk av en kompis av oss, Eivind. Han mønstra på skuta for ei ukes tid.

Akkurat nu har vi seilt via Anzio til Ponza. Ryktan tilsir at denne øya e Italias vakreste, og imårra ska vi finn ut om det stem:)
Vi kommer tilbake med godbita fra turen ved neste internett-tilgang:)

Med hjertet i halsen...

Så kom dagen æ har frykta....
Æ har jo etterkvært skjønt mæ på den her seilinga, og så lenge vi ikke seila heilt opp mot vinden går det veldig bra. Æ har også kontroll på å få båten rett frem i kanalsystem, og har øva litt på å legg til kai sidelengs. Men der stoppa øvinga. Æ har aldri bakka båten inn i en bås, eller kjørt rett frem forsåvidt. Vi har vel alltid hadd ei unnskyldning på koffør Dan Håkon gjor det. Vi va sleten, og det va enklast at han gjor det, eller det va mye vind og da va det vanskelig å øv, eller det va trangt og ikke optimalt første gang æ sku prøv. Så derfor har æ aldri lært mæ akkurat denne delen.

Imorges våkna æ av at nån dunka i båten min. Æ tusla ut med håret alle veia og så på to manna i havneuniform som satt i gummibåten sin. De sa æ mått fer på kontoret å prat med dem, helst med det samme. Det første som slo mæ va: åh de har funne åra vårres! :D (dn har vi nemlig mista i havna i stormen som va her), men så innså æ at da ville jo disse mennern berre gitt den til mæ. Sakte men sikkert sank det inn at æ sikkert va nødt å fløtt båten. Nervøs satt æ mæ på sykkeln å trødd mot kontoret. Joda, eiern av båsen sku kom heim imårra, og det va ikke forventa. De beklaga veldig at vi mått fløtt igjen. Æ sa at det va greit nok det, bortsett fra at æ va aleina og ikke hadde gjort dette før. At det blåst litt ute gjort ikke saken bedre. Ho kontakta derfor havnemannskapet, som sku kom å møt mæ.

Med maxpuls sykla æ tilbake til båten. Og æ irritert mæ over både mæ sjøl og kaptein som alltid hadd ei unnskyldning for at æ ikke sku lær det her. Æ kobla av strømmen mellom kaia og båten, slå på strømmen til motoren og tok imot hjelpemannskapet mitt på to menn. Æ hadd håpa på ti. Han eine hoppa ombord mens han andre holdt sæ i gummibåten og veileda oss t plassen ( som va få meter unna). Med hjerte i halsen kasta æ fortøyningen og bynt sakte å kjør fremover. Så dreia båten litt og æ sku sving unna. Så innser æ det...Rattet! Det e ikke der det ska vær, for det har vi jo selvfølgelig tatt bort for å få bedre plass...Æ fikk panikk, og ropa til mannen at han mått hold oss igjen, og han gjor så uten å skjønn koffør æ plutselig sprang frem på dekk. Så ser han at æ fortvilt prøva å løsn rattet som ligg betta fast på gummibåten. Og da knekk han sammen i latter. Så der står han å hold båten fast i en anna båt, mens han heng over ripa og prøv å få pust mellom latterkulen. Calma calma (slapp av slapp av) ropa han til mæ der æ panisk løsna rattet. Og når æ innser at vi ikke har kommet oss ut av båsen enda og det ikke e nå fare, så knekk jo også æ sammen i latterkrampe. Kor mange ganga har ikke æ og kaptein flira av folk som glem å fest rattet før de legg av gårde! Men faktum va at æ va så nervøs, og det eineste æ tenkt på va å få fortøyd på den andre plassen uten å ødelegg båtan rundt mæ. Men det viktigste hjelpemiddelet da e jo faktisk rattet;)

Æ fikk bakka inn uten større problema, men hadde ikke gått like greit uten mannen på dekk som passa på at æ ikke kjørt i nån andre sin båt. Og sannelig fikk hjelpemannskapet sæ ei historie å fortell over espressoen, om den lyshåra jenta fra utlandet som glemt å fest rattet før ho la avgårde mot ny fortøyningsplass. Men så har æ da lært...håpa æ;) Og håpa dokker flira godt for dokker sjøl når dokker ser dette innlegget.
Med ett ønske om ei god helg!:)

Toscana roadtrip!

Da vi innså at planan om å kom oss litt lengre sør i Italia før Dan Håkon sku på jobb, ikke kom t å skje pga av lokale storma, leide vi likså godt bil de siste dagan ilag:) AVIS sku ha ca 600 kr for heile helga, så vi løpt og leid.

Vi henta bilen på fredagen, så la vi ruta mot Siena. Men uten GPS va det litt vanskeligere enn vi hadd håpa på. Italia e veldig dårlig skilta, både i byan og på motorveian. Det tok oss lang tid berre å kom oss ut av Roma, og når vi endelig fant den riktige autostradaen va vi heilt på andre sia av byen, og det bei en lang omvei. Men vi tenkt Siena sikkert va lett å finn, for nu va vi jo på autostradaen. Men neida...Firenze va godt merka, og vi sku i den retninga, så vi følgt nu berre de skiltan i håp om at det bei rett. Men etter kvært innså vi at vi mått ha kjørt forbi avkjørselen til en av italias vakreste bya allerede. Men så dukka det plutselig opp ett lite skilt med riktig bynavn på, og vi svingte av! Siena va en vakker, liten by med en gammel bymur som omringa heile byen. Vi for til turistkontoret og spurt etter den billigste plassen for overnatting. Vi bei geleida mot ett B&B (bed and breakfast) som vist sæ å vær en BnoB (bed no breakfast). Men vi tok det og betalt 40 euro for ei stor seng med bad på gangen. Og for ei som har bodd i båt i ett halvt år uten de pausan kaptein får, så va dette rein og skjær luksus! Og rommet va uten kondens, så æ slapp å få fuktig rumpe med en gang hud møtte laken. Dette e nemlig en av båtlivets sider æ ikke heilt har vent mæ til...oh, deilige, tørre laken! :)

Dagen etter bei det tur til Firenze. Vi stoppa over byen på ett naturlig utkikkspunkt, og blei fasinert! Vi kjørt videre ned mot byen og fant litt lettere frem her. Byen har over 300 000 innbyggera, og derav fleire turistkontor. Lonely Planet va grei å ha til veiledning. Også der spurt vi etter det billigste overnattingsalternativet som mått inkluder parkering, siden det va dyrt å betal for parkering her. Da endt vi opp med ett meget blomstrat firestjernes hotell med frokost. Mmm, herlige luksus! Og med badekar! Vi storkosa oss i Firenze med sightseeing, litt shopping, is, vin og mat fra området. Her e det ikke berre pasta og pizza! Toscana-distriktet har blandt anna lam og kylling på menyen med spennanes smaka til. Det bei en fuktig bytur på en trivelig pub med gode slagera på høytaleran før vi tusla tilbake til hotellet.

Vi sto opp på formiddagen og kosa oss med god frokost, før vi innså at vi va litt for trøtt t å kjør videre riktig enda, så vi gikk tilbake til rommet, og forlot det ikke før vi va nødt. Men en anna gjest på hotellet hadd glemt å lever fra sæ nøkkeln sin da han dobbeltparkert atme oss, så der sto vi fint omringa av bila og klementintrær. Men de ansatte va ikke redd for å få fingran skitten og begynt å ommøbeler heile hagen, og vi fikk ei lita luke mellom alle klementinan til å kom oss ut og videre mot Pisa.

Vi så tårnet, som æ ikke syns va så skeivt som æ så førr mæ...og tusla litt rundt, men fant ut at Pisa ikke hadd så mye å by på anna enn ett tårn og god lunsj, så vi kjørt tilbake mot Roma etter nån tima. Vi va veldig spent på om vi kom til å finn tilbake til AVIS kontoret, men kaptein hadd planlagt denne gangen. Han hadd lasta ned en app på telefon med GPS navigering i Italia. Det funka bra, og vi kjørt rett til døra og levert nøkkeln i ei luke.

Det va fantastisk med litt ferie vekk fra båten, og godt å smak andre ting enn pasta og pizza. Spesielt flott va katedralen i Firenze. Det e herved det flotteste byggverket æ nån gang har sett, og slår faktisk Notre Dame i Paris.

Nu e æ aleina i båten, og kaptein e strax igang med å tjen inn til vann og brød igjen. For min del bi det litt julegaveshopping og mye sightseeing:) Og så håpa æ at den italienske vakta som va på jobb igår har ferie nån uke fremover. Først kom han for å si fra at det eine fortøyningstauet va slitt av (som æ e veldig takknemlig for), men så skjønt han vel at æ va aleina i båten. For litt seinere på kvelden kom han med ei øl og ei flaske neglelakk til mæ. Ja, dokk leste rett! Med blå, metallisk farge. Han prata ikke engelsk, så æ fikk liksom ikke avklart ka han tenkte..men takka nu litt forrvirra til han, da æ skjønt at han ikke kom til å ta det i retur. Og sannelig kom han ikke tilbake litt seinere igjen med ei flaske rosêvin og to glass. Hehehe, æ mått bare kast han på dør, så vennlig som æ kunne. Han tok det fint, og forklart at æ berre mått ring han vest æ fikk problemer med nåkka. Han hadde både batong og nå anna våpen. Han skull bare vist at æ følt æ trengt litt beskyttelse fra han;) Men men, ingen bekymringe..han virka snill nok, bare veldig slitsom:P

Roma

Sola skint da vi forlot Bastia på mandagen. Det va meldt lite vind, men vi hadd bestemt oss for å fer te Roma uansett, så gjestematros Hanne Grethe bestilt billett heim. Det skulle vis sæ å bi tidenes roligste seilas. Vi hadde storseilet oppe heile dagen for å stabiliser båten for de små bølgan, men ellers hadde d ingen effekt. Motoren dura og gikk, sola gikk ned og vi fikk en fantastisk stjernehimmel og måneskinn. Vi sov på vakt, og æ tok over skift nr 2 når sola va tilbake. Delfinan vist sæ så vidt, men va veldig sjenert og forsvant ganske snart.

Vi seila inn til porto turistico di Roma kl 15, 26.5 tima etter vi forlot Bastia og hadd lagt bak oss 140 mil, den lengste etappen vi har hatt. Og med motor heile veien! Litt kjedelig, men vinden kom imot oss og vist rundt 2-3 knop mesteparten av tida.

Vel fremme utforska vi Roma og pizza og pasta med vin til va selvfølgelig på menyen. Vi bruka nok 3 kvarter på å kom t byen, men det e enkelt å finn ut av transporten. Igår bei det lunsj utfor Vatikanstaten med hvitvin til. Æ prøva jo å lær mæ nån glosa i de landan vi besøk, og ved hjelp av en app på telefon min klar æ å stotter frem det meste. Så denne gangen va det på tide å spør etter regninga på italiensk. Æ hadd såvidt lest ka det va, så æ trudd æ hadd det rett. Men istede for å spørr etter regninga spurt æ om kelner kun vær så snill å syng en sang....han tok det fint og retta på mæ, og nu veit æ hvertfall kordan æ spørr etter regninga. Og en sang hvis d skulle pass:)

Idag bei Hanne Grethe geleida på toget til flyplassen i hui og hast. Ho har ett anna kosthold enn vi e vant med, og etter 16 daga som vegetarianera gleda kaptein sæ til å få kjøtt på menyen igjen. Men det va artig med litt utfordring på kjøkkenet og masse nye matretta bei prøvd ut:) Vi takka for besøket, og håpa d frista til gjentakelse! :)

Korsika

Endelig fikk vi ordna seilet! Det va nok sikkert en operasjon vi hadde klart sjøl, men vi hadde nån lause sømma her og der så det va greit at en seilmaker så over det. Nu bei det like godt som nytt og vi va endelig klar til å prøv å kryss havstrekka over til Korsika igjen.

Vi starta seilinga kl 15, og det va meldt grov sjø som skulle gi sæ utover kvelden. Vi gikk for motor ett stykke og fikk ikke tatt opp seilan pga motvind. Bølgan va slettes ikke så ille som vi trudd, men vinden kom mot oss i timesvis. Det bei tidlig mørkt, og kl 19.30 va det bekmørkt. Men vi så lysan fra San Remo langt utover kvelden. Kl 22 gikk æ å la mæ, gjestematros Hanne Grethe hadde allerede sovna. Kaptein vekt mæ 2 tima seinere og vi hadd vaktskifte. Endelig hadd vinden snudd og vi kun ta opp fulle seil. Da kapteinen sovna seilt æ mellom 5 og 6 knop, og han sto opp 2 tima seinere til sitt skift. Resten av natta tilbrang vi begge i cockpiten, og sovna litt om hverandre. Det va ganske stygge skya fremfor oss så vi va litt usikker på om vi kom til å få oss en vind-overraskelse, men det blåst opp nån få knop, og vi holdt fulle seil heilt frem.

Vi hadd sett fyrtårnet til Cap Corse (tuppen av Korsika) i mange tima, og endelig va vi ved siden av det. Heile crewet va våken når sola sto opp, og vi fikk en fantastisk soloppgang med Korsika i siktet.

Vel fremme blei det innkjøp av baguett på bakeriet og lokallaga pålegg. Vi spiste frokost, og gikk å la oss. Gjestematrosen hadd sove meir enn oss, så ho gikk ut med kameraet og sjekka ut Macinaggio. På kvelden bei det pizza på en koselig pizzeria med underholdanes gjesta og servitøra.

Vi tok en mårratur dagen etter opp til en veldig koselig landsby som lå langt oppi fjellan. Gamle hus, store blomsterhaga og koselige menneska møtt oss der oppe. Når vi va ferdig utforska tusla vi tilbake til båten å la kursen mot Bastia.

Vi ankom Bastia igår etter litt motorseiling og litt seiling. Det va sol heile veien, men blei overskya når vi kom frem. Likevel va det meldt sol lørdag og søndag, så det va ikke krise med litt skya. Vi drakk to flaske vin, ei god og ei mindre god, begge fra Korsika, mens vi så utover byen vi sku utforsk i nån daga. Idag våkna vi til lett regn, og håpa det sku gi sæ til vi va ferdig med frokosten. Æ så etter sola men den så ikke ut til å stikk innom. Regnet ga sæ etter en kopp te, og vi gikk ut i shorts og skjørt. Været va varmt selv om skyan ikke så ut til å forsvinn. Etter 10 minutt va vi like våt som havnebassenget der vi spurta over St. Nicholas plass for å kom inn i turistkontorets tørre lokala. Vi så jo ut som vassdrukne katte, så det va mange som stirra og smila litt til oss. Vi fikk informasjon om ka som va å se her, og gikk motvillig ut i striregnet igjen. Kaptein for tilbake i båten for å bytt klær og tørk sæ, mens æ og Hanne Grethe gikk inn i kvær sin butikk for å shop oss tørr. Det funka, og regnet ga sæ på formiddagen:)
Bastia e fantastisk, og vi gleda oss til å utforsk den nærmere, forhåpentligvis i meir tørre omgivelsa;)

Hui hvor det går!

Havet løfta sæ opp, og sank raskt ned igjen. Bølgan kom mot oss, slo inn fra sia, lange og mjuke, korte og skarpe. Splæsj! Bølgan piska langs skrogsia og spruta inn i cockpiten. Gjestematros Hanne Grethe bei våt. Det ula i masta. Vinden økt fra 6 knop til 25 knop på få minutta. Skumtoppan blei større og fleire. Den kom rett mot oss, og rett fra Korsika. Det va dit vi hadde lagt kursen. Værmeldinga meldt opp til 20 knop og vind inn i seilan. Bølgehøyde hadd vi ikke sjekka. Men vi bestemt oss raskt for at det ikke va nå særlig å legg over havstrekka i dette været. Vi beregna å bruk ca 25 tima i 5 knops fart, og ville da få et hard natt med mye vind og vanskelige bølga. Vi satt derfor baugen mot Nice.

Da vi nærma oss havna tok æ kontakt med havnevakta på VHF, og der blei vi blankt avvist. Vi kun få fortøy til dieselkaia vest vi va i nød. Selv om vi syns været va for heftig til å legg over til Korsika kun vi ikke påberop oss nødhavn, så vi for slukøret videre. Men heldigvis hadde de plass til oss rett i nabolaget, Villefrance. En utrulig idyllisk, liten by. Vi tok et restaurantbesøk der, og æ drista mæ til å prøv Bouillabaisse. Æ fikk servert fisk, potet, blåskjell og reke i kraft. Ganske godt, men ingen vinner på menyfronten. Dan Håkon kjørt safe med kylling, og gjestematrosen testa ut chevre-salat. Vin va en selvfølgelighet:)

Etter en formiddag i byen dagen derpå, inkludert tur med Arne (gummibåten), la vi på nytt kursen mot Korsika. Det va meldt rolige forhold og vi va ved godt mot. Æ hadde laga både lunsj og middag på forhånd, så æ sku slepp å lag mat i bølgan. Æ har tross alt lært;) Det va fremdeles ganske bra sjø, men vinden va roligere. Dan Håkon styra båten mot bølgan, men vi fikk mye hav mot skutesia også. Vi tok opp seilan, og håpa båten sku stabiliser sæ. Men det va fremdeles kraftige bølga, og vi blei litt småuvell. Men vinden fløyt fint langs seilan og vi kom oss fremover. Så ser æ tilfeldigvis opp mot forseilet, og der ser æ at seilduken e i ferd med å revn tvers av. Vi skyndta oss å få inn seilet, men det va allerede blitt ei ganske stor flenge som vi ikke kun seil videre med. Vi hadd jo ikke løst å seil til Korsika med bare storseilet, så nok en gang mått vi finn ny havn. Det blei Monaco. De hadd ikke plass i hovedhavna, så vi la til i Fontvielle. En hyggelig mann tok imot oss og hjalp med fortøyningen. Og det sku berre mangel. 50 euro va nemlig lav-sesong prisen her! Jaja, så fikk vi nu sett Monaco da. Dan Håkon sku koble til strøm, men så jo fort at vi hadd for liten båt for strømkoblingen her. Vi va klemt inn mellom to båta i 5-millionersklassen, og de hadde strømkoblinga som man som regel finn i industrien.

Idag hadd vi en søndagstur i Monaco før vi la ferden videre mot San Remo. Der skulle det vistnok gå å få fixa seilet. Det blei bare 3,5 tima på havet idag. Vi heisa gjesteflagget og ramsa opp alt vi vest om Italia, som faktisk va overraskende mye. I Italia e det heller ingen selvfølge at alle prata italiensk, så når æ tok kontakt på VHFen i havna snakka dama automatisk engelsk til mæ. Det va rett og slett en befrielse! Men idet vi fikk henvist plass bynt vi å bekymre oss for døgnprisen. For hvis båtan va dyr i Monaco, så va de svimlanes dyr i San Remo. Dan Håkon manøvrert oss mellom 2 yachta i 20-millionersklassen, som vi va henvist til! Selvfølgelig va strømkablan her også i monsterklassen, med 64 amper. Dan Håkon gikk derfor til havnemestern og spurt om de hadde ei anna kobling vi kun få lån. Han sa han sku send en elektriker til oss. Javel, litt ekstravagant, men så lenge vi fikk hjelp va jo det bra:) Nån minutta seinere kom elektrikeren med ei enda strørre kobling! Æ lura på ka han tenkt når han så lille oss. Dan Håkon flira berre, og blei med han til verkstedet og fikk ei bittelita strømkobling til oss. Også kalt normal strømkobling. Så nu ligg vi her da, med båta rundt oss som har større terrasse enn vi har heime i huset. Brygga e ikke laga for sånne små båta, så for å kom sæ i land må vi klatre opp den høye kanten som akterenden ligg mot. Men prisen va bare halvparten av Monaco, så vi klatra gjerne litt:)

Verd og nevn e også at man alltid må registrer sæ når man kommer til nye havne. Det e da vanlig å nevn kor lang båten e, bredda og dybda på båten. Men i disse flotte og dyre havnen, både Monaco og San Remo, krev de ekstra informasjon. De treng å vit kor mange maste vi har, og kor mange motora vi har, og kordan hestekrefta det e. Så for ordens skyld, så har Kaspara ei mast og en motor med 19 hestekrefta. Til nød kan vi inkluder at vi også har en påhengsmotor på 2,5 hk:)

Jaaaaaaaaaa!!! :D

På søndagen forlot vi endelig Port Saint Louise du Rhone. Æ hadd verkelig bidd ferdig med den havna og va klar for nye eventyr. Kapteinen va selvfølgelig veldig spent på å prøv ut seilan, og de trengte jo tross alt litt luft etter å ha vært innrulla og gjemt på ulike lager i Frankrike. Sola svikta oss ikke denne dagen heller, og det va 22 grader i havet. Vi bynt å snakk løst å fast om vårres forventninge denne turen. En ting vi selvfølgelig hadd veldig løst tel va å se delfina, men kaptein konkludert at med vårres flaks kom vi til å vær de eineste seileran som ikke fikk møt disse skapningan. Æ sa mæ enig, men håpa likevel virkelig.

En time inn i seilasen satt æ fremme i baguen å kika utover det intenst blåe havet. Det va lite vind og derfor veldig varmt. Æ hadd derfor berre bikinien på, og Dan Håkon satt bak rattet og bruna sæ. Så ser æ nåkka som ser ut som ei finne, men konkludert med at det sikkert bare va ønsketenkning. Det va nok bare disse måkan som stupt ned i havet etter fisk. Men så hoppa havets vakreste skapning opp i lufta og stupt med ansiktet ned i havoverflata. Æ ropte ut: Dan Håkon, DELFINA!!!! Han snudd sæ akkurat i det fleire kom susanes mot oss i rask fart mens de hoppa og stupte, og blåst vann ut av luftehullet sitt. Æ å innrøm at æ bei litt rørt av heile seansen. Æ har aldri sett delfina, ikke engang i dyreparka. Og å få se dem så nært i sitt naturlige miljø, der de leka med hverandre og så ut til å nyt sola like mye som oss, det gjor nå med mæ. Vi sto bare å stirra ut på havet og så på dem til de tilslutt forsvant. Det va vel en flokk på ca 10-12 stykka. Æ håpa vi får se fleire flokka i løpet av turen:)

Vi fikk frem seilan og lufta dem, men de hadd bidd ganske krøllat etter den lange ferien demmers, så vi strevd litt med å rull storseilet riktig inn. Vi styra litt med det, og fikk det bra til tilslutt. Vi overnatta i Cassis, en utrulig idyllisk by som vi gledelig anbefal andre. Dagen etter fikk vi seilt litt. Vi slappa av med fin vind og kika på den franske rivieraen. Så smalt det plutselig, og vi skvatt til. Storseilet hadd løsna fra sjaklan. Det va nok vårres feil, vi hadd ikke festa dem godt nok når vi ordna riggen. Heldigvis hadd vi fleire sjakla ligganes og vi fikk ordna det ganske greit. Vi kjørt mellom nån små øye og kom i le for vinden, der hoppa vi ut i det varme vannet og plaska rundt. Deilig! Så seila vi videre og fortøyd for natta.

På tirsdagen kom Hanne Grethe med fly og buss til St. Raphael, og vi kom med Kaspara. Vi har vandra rundt, og hadd håpa på en strandtur men det blåst sånn at det gikk ikke. Vi skulle egentlig seil over til Korsika idag, men det e meldt 25 knops vind heile natta, så vi venta til imårra, da bi det en litt roligere seilas. Strax fer vi til Cannes, berre for å skift beite å se nåkka anna. Det e berre 15 mil herfra, og da får Hanne Grethe ei grei innkjøring på båten:)

I neste kapittel får dokker forhåpentligvis hør kordan seilasen over til Korsika gikk;)

På'an igjen :)

Etter litt venting kom endelig kaptein tilbake igjen, møtt med ett lite kaos i båten. Han kom nemlig 1,5 tima før annonsert tidspunkt og æ satt i nabobåten å slo ihjel tida med britisk humor og GT :) Blei likevel ei koselig gjenforening med utdeling av pakka fra nord. En ny brunost med kardemomme, kaviar, leverpostei, fiskebolla og mange bøker! Herlig :)

Vi for avgårde i 10.30-tia igår, etter en herlig fransk-norsk frokost, for å få på masta vårres på navy service. Den har logge å venta der ett par uke, siden Graf fra masttransport.de levert den der. Vi hadd ett par tima på å klargjør den før arbeideran kom med krana si. Vi hadd jo surra den godt inn i plast, og æ tok forsiktig kniven langs heile masta for å få det av. Viktig å pass på at seilan og tauan kom uskada fra operasjonen. Dan Håkon kobla på ny Windex ( den gamle va blitt hakka i bita av diverse fugla) og han kobla ny vindmåler til oss. Sailinghornan blei festa og vi va klar til å sett igang. Tre menn kom i møte med oss, han eine hoppa inn i krana mens de andre to hadd kontroll på masta ute. Æ sto på båten og va til ingen nytte, Dan Håkon sto å følgt med at alt gikk som det sku, og tok tak i masta når den kom ombord. Han og en av arbeideran fikk masta i hakk og forseilet på plass, så bynt de å fest den med vaiera. Æ gikk rundt å levert ut sjakla og splinta;) Vi festa akterstaget, og arbeideran tok av krana og forlot oss til oss sjøl. Vi stramma alle vaieran og festa bommen. Da va vi fornøyd med innsatsen på navy service og sku kjør tilbake til havna for å bynj med tauverket. Så ser æ Dan Håkon står på land å stussa litt. Han syns masta bekka så my tilbake. Æ svara at det sekkert berre va nå han innbildt sæ, men det slo han sæ heldigvis ikke te ro med. Han gikk ombord og gikk over alt vi hadd gjort. Så hør æ han sir, litt oppgitt og litt fortvilt: Masta står å kvila på kablan! For de som ikke veit det, så e det ikke særlig bra. Selv om kablan e solid bygd, og det ska litt til for å ødelegg dem, så snakka vi om over 100 kg mast med seil og bom OG stramminga av vaiera. Heldigvis va ikke arbeideran langt unna, så vi fikk tak i han som snakka engelsk, og forklart situasjon. Han kom å så. Så ropt han på en til, som heiv sæ inn i krana med engang. Arbeidern og Dan Håkon løsna vantan og æ tok av akterstaget, bommen fikk stå på. Masta blei heist nån cm og Dan Håkon fikk lirka ut kablan, og lagt de der de sku vær. Begge to dobbeltsjekka at alt så bra ut før masta blei satt i hakk igjen, og vantan stramma på nytt. Æ festa akterstaget igjen, og da va vi omsider klar til å returner til havna.

Det va allerede blitt langt på ettermiddagen når vi va tilbake, så vi fikk ikke gjort så mye meir før det blei mørkt. Vi handla inn litt vin og snacks og invitert mine nye venna, britan, på besøk. En koselig, men kort kveld før alle kapitulert.

Idag sto vi opp og heiv oss rundt med forskjellige oppgava. Vi hadd håpa å kom oss avgårde idag, men innså at vi hadd litt for mye å gjør. Vi tredde tau, vaska klær, kobla kabla, prøvekjørt den nye motoren til gummibåten, som æ kjøpt for ei uke sia. Masse andre småjobba blei utført, og nu har vi nydt en bedre laksemiddag, øl og vin, og planlegg avreise til Cassis imårratidlig.

På tirsdag ska vi plukk opp Hanne Grethe, lillesøstra til Dan Håkon, i St. Raphael. Ho ska værme oss over til Korsika. Vi gleda oss til å få besøk:D

Gin and tonic

Så..da va vi kommet frem til det salte vannet. Kor har vi ikke drømt om dette øyeblikket. Båten bada i salta lykke, og vi fantaser om vind i seilan vårres. Men så kommer vi på det....seilan vårres ligg innrulla i plast på Navy Service ilag med mast og bom.
Men æ e ikke redd for å utnytt mæ av saltvannet mens æ venta. Æ pakka bikinien og en håndduk, solkrem og solbrilla og sykla ivrig mot Napoleon strand. Her e det ingenting som minna om historiske slag og kriga. Stranda e middelmådig, men i mine øya heilt fantastisk! Dette e jo den første stranda æ møt i Middelhavet...I mine øya e den en milepæl, en eventyrlig plass æ vil fortell barnebarn om, ei sandkasse kaptein ikke vil få tid til å se, starten på vårres Middelhav-eventyr. Æ bruna mæ her, les bøker, tenk over reiseruta videre, savna kapteinen, tenk over gjøremål før han ankommer, hør på radioen og ser frem til neste seilas.

Æ fikk nån naboan her om dagen. Fra store Storbritania, lettere sagt England. Vel, matrosen e fra eventyrlige Wales. Endelig nån å prat litt engelske glosa med! Munndiareen tok overhånd, etter ei uke med berre fransktalanes naboa. De invitert mæ på drink og middag, og æ sa lykkelig JA! Æ møtt dem i båten idag, deres Cornelian, og fikk ett par herlige Gin&tonic med sitron, før de tok mæ med på middag:) Og akkurat nu skriv æ te dokker, litt på en snurr etter nån GT og my rødvin;) Men franskmenn kan deres rødvin, og æ e en fornøyd matros ikveld;)

Dagan går hovedsakelig til videreutdanning og soling på stranda. De to kniva om hovedoppmerksomheta. Stranda vinn som oftest. Æ drikk my hjemmelaga iskaffe, og e en ivrig kunde på bakeriet om mårran, der æ får tak i fantastisk, grovt brød! Æ lar mæ fasiner av fisken i havna, som vestnok har like my bein som silda heime, og derfor best dug som pålegg. Vannet her e jo like klar som i badekarret, og det e derfor lett å skjønn at fiskeran faktisk hiv ut fiskesnøret sitt.

Æ har det altså ganske greit her i Port Saint Louis du Rhône, men det kommer nok aldri til å bi partysenteret i Europa. Æ ser frem til fjelltura på Korsika, historie på Sardinia, mafiaen på Sicila og eventyret på Malta. Kem sku tru at æ savna dønningen av storhavet, saltsprøyten i ansiktet, det uutgrunnelige dypet av havet, skapninga i det mørke-blå og dragninga inn mot land etter timesvis på det magiske teppet av vann.

Æ ser med glede og spenning mot det siste året vårres!

Middelhavet!

For 4,5 mnd sia forlot vi Fauske. To forholdsvis unge menneska, uten erfaring fra seilerlivet, eller båtlivet forøvrig. Vi hadde store ambisjona, med tanke på at vi ikke heilt vest ka vi holdt på med. Vi kjøpt oss nemlig båten Kaspara for å seil til Middelhavet og hjem igjen, uten å ha seilt fra før av... Nu, etter utallige prøvelsa, feil, banning og kjefting, latter og ekstasehyl, grunnstøtinge, nestenkollisjon, mye vin og øl, litt blod, mange blåmerka og fantastiske opplevelsa, kan vi med stolthet si at Kaspara ligg å duppa i Middelhavet. Vi kom frem!

Siden sist har vi kjempa oss gjennom de 120 slusen vi hadde igjen før Middelhavet va ett faktum. Og for de som trur at å seil de franske vannveian istede for Biscaya, e en lettere variant, så kan æ utforder en kvær seiler om å kom sæ gjennom ruta vi tok, uten å mist motet med jevne mellomrom, og uten å bannlys en kvær franskmann for sin elendige arbeidsmoral! Æ har ikke tall på kor mange tima i fortvilelse og frustrasjon vi har leita etter diesel, fordi det enten ikke eksisterte fyllestasjona, eller fyllestasjonan va i ustand, eller det ikke gikk å betal med kort og åpningstiden va nån få tima midt på dagen. Vi har bært diesel fra bensinstasjona og vi har sykla med dieselkanne på bærern, vi har nesten gått tom for diesel og vi har lært at veldig mange franskmenn passa inn i stereotypen som meget arrogante folk. Men vi har selvfølgelig møtt utrulig mange hjelpsomme franskmenn, og forståelsesfulle franskmenn som prøva med sin beste engelsk å forklar oss det vi ikke skjønna i det heile tatt på fransk. Vi har ofte møttes på halvveien over VHF'en der æ prata gebrokken fransk til dem og de gebrokken engelsk tilbake. Da klart vi hværtfall å forstå kværandre. Vi har storkosa oss med den franske livsstilen med vin og baguetta, latmannsliv i sola, og vi har vinka til alle ungan langs kanalan som febrilsk prøvd å få kontakt med den norske båten:) Og vi har møtt andre menneska i båt som virka enda meir håplaus enn oss. Blandt anna møtt vi en brite her for nån daga sia. Ho va aleina i en liten seilbåt, ho va døv, nesten blind og kun ikke kom sæ ut av båten. Og kordan ho i det heile tatt hadd kommet sæ dit ho va, e litt av ett mysterium. Dan Håkon hjalp ho en dag å fortøy sammen med 3 (!) andre menn, selvfølgelig fordi ho ikke klart det sjøl. Husk at ho verken ser, hør eller går...I slusen fløyt ho bare fritt og dulta borti vegga og andre båta. Altså, all ære til folk med fysiske utfordringe som legg ut på en kanalferie i seilbåt, men kanskje det kun ha vært en ide å vær en person til ombord, bare så man hvertfall ikke ødela andre sine båta på turen...

Vi har også, siden sist, passert en av verdens lengste båttunnella, på 4832 meter. Når vi kom ut av denne tunnellen begynt slusinga ned mot havoverflata igjen. Ett stykke på vei møtt vi en svær fraktebåt, og det va ikke så bredt i kanalen, så det bei vanskelig å vik. Dan Håkon prøvd å legg sæ litt ut mot sia, men det bei raskt grundt. Fraktebåten vist ingen intensjona om å prøv å legg sæ litt ut, han bare dosa ivei mot oss. Så skjedd det værst tenkelige. Vi satt oss fast i gjørmebunnen. Baugen av båten bynt sakte å trekk sæ mot midten av kanalen, og fraktebåten kom rett i mot oss. Dan Håkon va sjanselaus på å prøv å redd oss ut av situasjonen, for det va ingen plassa for oss å flykt. Fraktebåten kom nærmere og nærmere, og vårres båt la sæ meir og meir på tværs av kanalen. Der og da va æ sikker på at nu går det til hælvete! Dette e slutten på turen vårres, og æ håpa kun båten bi ødelagt, og at vi ikke bi skada i sammenstøtet. Men med adrenalinet i kroppen prøvd æ en siste utvei, uten heilt på tenk på ka æ gjor, og sett i ettertid kun æ sikkert ha skada mæ kraftig vist det hadd gått bare litt feil. Ide fraktebåten kommer på sia av oss, og den breie delen av båten e 15 cm unna baugen vårres, spring æ frem i baugen og hoppa halveis ut av vårres båt, mens æ hold hendern i rekkverket vårres, og spenna med all min kraft mot rekkverket demmers. Ett siste håp om å klar å skyv båten vårres langt nok vekk til å unngå sammenstøtet vi veit kommer. Og av en eller anne merkelig grunn klart æ nu å forflytt baugen vårres kanskje 20 cm sidelengs, sånn at fraktebåten bare så vidt sneia fenderan på sia og plutselig va han forbi oss. Det gikk bra....Det tok nån minutta før pulsen sank til normalt nivå.

De siste dagan harderimot gått begivenhetsløst for sæ. Vi har hatt dårligere tid enn vi trudd, og fikk derfor ikke stoppa på ett par av de landsbyan vi hadde løst å se. Dan Håkon hadd fly fra Marseilles, og det va enklest for han om vi kom oss frem til havet t han sku fer. Da bi ting lettere når han kommer tilbake også. Det har også resultert i nån morgena med ringeklokka på 04.45. Ett umennesklig tidspunkt for to B-menneska. Og det har vært iskaldt om mårran. Tåka har logge tjukk over elva og vi har hatt på oss fleece og ullgenser. Vi har varma oss på kaffe og lengta etter soloppgangen som e rundt kl 07.00 i dette strøket. Sakte men sikkert ut over formiddagen har vi fjerna plagg for plagg mens tåka har forsvunne, og sola har bynt å varm. Og rundt kl 11.30 va det berre badetøy igjen på kroppen. Det har vært nån fantastisk, flotte daga på elva! Men vi har mista motet ett par ganga. Vi har følt at vi berre forflytta oss heile tida, uten å ha tid til å se oss rundt. Men når en av oss har fått en Bondevik har den andre vært veldig behjelpelig med å få humøret og gnisten tilbake:)

Og nu, venna og kjente og fremmede lesera, e vi så stolt at vi veit ikke heilt kordan vi ska feir for at det bi verdig følelsen vi har i kroppen! Med oddsen imot oss, har vi kommet frem. Vi har prøvd å vær forsiktig, vi har lytta på råd fra erfarne ( med mindre de va veldig pessimistisk, da valgt vi å overhør rådan), vi har lest og studert og vi har virkelig prøvd å lær. Og æ trur vi kan si at vi fremdeles e forholdsvis ung, men kanskje ikke like uerfaren som vi va i begynnelsen av mai. Vi har masse meir å lær, men nu har vi en grunnmur å bygg videre på, og det skal nok gjør ting lettere for oss. Kaptein har vemodig forlatt skuta uten å få tid til ett dukk i Middelhavet, og æ trur han bi ekstra savna denne gangen. Port Saint Louis du- Rhône e nemlig ikke veldig stor, men de har 3 badestrender æ gjerne skulle opplevd ilag med Dan Håkon. Men men, nån må jo jobb for å forsørg oss på denne turen, og han meldt sæ jo frivillig;) Vi ser med stor iver frem til å få masta tilbake på båten, få vind i seilan og gli stødig gjennom bølgan mot Italia og Malta.

Franske vannveia

Det kjempes med nebb og klør for å kom sæ gjennom store og små sluse, med fendera overalt og tauverk på kvær en pullert. Vi e beredt for å takkel de 120 slusen vi har igjen får vi når Middelhavet. Ja, du lest rett, 120 (!) sluse....Vi har allerede beseira ca 40, og det har som regel gått bra.

For å få en oversikt, har vi altså reist gjennom Seinen, gått over til elva Marne, og blei idag ferdig med kanalen Lateral Marne. Imårra starta vi på "sjampis-kanalen" og har etterfølgende Rhône elva ned til Middelhavet igjen, før vi takka for samarbeidet med slusevakten. Men, det e heilt klart at det e ett par slusevakta vi ikke e interessert i å møt igjen, og de traff vi idag. Vi delt nemlig kanalen idag med en anna svær husbåt, og vi va begge inneforstått med at vi ikke vilt vær i slusa samtidig, så de la sæ ett godt stykke bak oss, så vi kun fer først. Men når vi kommer inn i slusa, nekta slusevakta å la oss ta den aleina, og vi bi tvinga heilt frem i slusa, og det e ingen hyggelig plass å vær. Strømmen e veldig sterk der når de slepp inn vannet, og det e en rein styrkeprøvelse å hold båten i ro. Den store husbåten blei nærmest beordra inn med oss, og kapteinen der ombord va ikke heilt komfortabel med det. Altså va det plutselig 4 ting vi mått pass veldig godt på for å behold båten i fin form. Den mått ikke slå inn i veggen med baugen eller akter ( det e umulig å fender heile sia godt), den mått ikke gå bakover i strømmen for da ville Kaspara bi knust av husbåten bak, og vi mått ikke mist kontrollen over baugen så den slo inn i sluseveggen på motsatt side. Vi va passelig irritert heile gjengen, men fikk nu slusa oss ett par meter opp. Men det som skjer når sluseveggan åpnes e att det skapes ett slags vakum fremme i slusa (og vi bruk aldri å vær der, så va ikke forberedt på det), så båten får fart fremover og det e det ikke plass t. Æ sto i båten og prøvd å hold kontrollen, og Dan Håkon va på land. Han klart på ett vis å unngå å skad båten, men endt sjøl opp med sår og store blåflekka, halveis henganes på ripa i bergningsforsøket. Og de idiotan av nån slusevakte sto berre å så på at dette skjedde uten å rør en finger! %&##%!! Det endt med at husbåten fortøyd rett etter slusa og lot oss fer, så vi va sekker på å ikke bi tvinga inn i lag i neste sluse og.

Vel, la mæ videre få presenter de ulike måtan å manøvrer slusa på. I starten va det kun kontakt på VHF og lyssignal som gjor at vi kun kommuniser ønskan vårres. Problemet her va jo at så og si ingen prata ett ord engelsk, og æ kan stotter nån ord på fransk. En typisk samtale med dem (oversatt til norsk) kun høres sånn ut:
- "navn på sluse" dette er Kaspara
- Goddag
- Goddag, snakker De engelsk?
- Nei
- Eeeeh, vi utenfor sluse. Ok komme inn?
- (masse uforståelig språk) ok?
- Eeeeh, jeg kanskje forstå. Vente her?
- Ja
- Takk
Det gikk faktisk greit alle gangan, og vi kom alltid gjennom, selv med nåkka problema av og til...Så videre til neste måte å bruk slusa. Vi fikk utlevert en fjernkontroll i ei sluse, med ei bruksanvisning (på engelsk!). Det va ei super løsning. Ingen behov for gebrokken fransk, vi ordna oss sjøl med å trykk på en knapp på kontrollen når vi nærma oss slusa, og den åpna sæ for oss. Inne i slusa va det ei metallstang som man trykka opp, og da lukka slusa sæ og fylt sæ med vann. Fantastisk enkelt! Men så, 7 sluse seinere tok de i fra oss fjernkontrollen. Ei ny løsning dukka opp. Nån hundre meter før slusa heng det lange plastrør ut i kanalen, og den må man ta tak i og vri rundt for å kommuniser med slusa. Den åpna sæ, så e det samme prosedyre med metallstanga inni, for å fyll den med vann. Og det kan se ut som det e sistnevnte metode som e på de fleste slusen. Det funka fint det altså:) Men det skjer jo av og til at ei sluse har gått i lås, og da må man ring ei hyggelig dame på VNF-kontoret, som kun snakka fransk, og stotter litt til ho. Og til nu ser det ut som ho forstår, for det har alltid kommet en reperatør og ordna slusa for oss:)

Igår møtt vi ei hyggelig britisk dame, og en spansk mann som hadde masse nyttige tips både om kanalan videre og Middelhavet. Ho hadd seila i 10 år aleina, og han i 11 år, også aleina! Bei bei nån flaske vin ombord i båten hennes, og masse røverhistorie:)

Nu e det berre avslapping resten av kvelden, før vi må opp å gå laus på slusen igjen. Berre 120 igjen...kun 120...ikke meir enn 120 sluse...nei, det går ikke an å underdriv antallet på nå vis. Huff, det e seriøst 120 igjen!! :S

Paris

Guttan heiv sæ rundt med å klargjør masta til nedrigging. Æ hjalp til så godt æ kunne, og ingen av oss vest vel heilt ka vi holdt på med. Vi fikk kobla av ledningen til diverse ting i masta, hekta av alle tau fra alle sjakla, skrudd av vaiera med hjelp fra rigger-teamet og fjerna bommen. Riggeran heisa masta med forseil av båten og la den i ei slags krybbe. Svetten rant av alle mann. Det va nærmere 30 grader, solsteik og ikke-eksisterende vind. Vi tok oss ei øl før vi tok ryddejobben som krevdes etter at masta va trilla inn på lageret. Der ligg den nu, og bare venta på å bi frakta ned til Middelhavet. Vi kunne ha frakta den sjøl, men syns det bei litt tungvint med alle slusen vi ska gjennom. Masta vei vel rundt 150 kg, så greit at den ikke e så my i veien.

Da va vi på vei mot Paris! :D Vi overnatta i nån flotte bya, og en veldig koselig landsby på veien. Vi vandra gatelangs og lot oss forfør av idyllisk lyssetting, små og gamle, franske hus. Ingenting va åpent, eller hadde åpningstide. Det sto bare ett skilt: åpent på ettermiddagen. Vi laga suppe og pannekake i båten, og nån liter øl forsvant på kvelden.

På tirsdagen nærma vi oss verdensmetropolen Paris. Vi mått gjennom 3 sluse den dagen, og gjestematrosen Ole hadd fått godt teken på slusearbeide, og va til god hjelp. Totalt hadde vi steget med 26 meter fra vi forlot Le Havre og til vi ankom Paris. Selve ankomsten va magisk. Sola hadd akkurat gått ned og lyset forsvant meir og meir. Stemninga langs Seinen va utenomjordisk. Det va dansekurs i både salsa og sving langs elvebredden. Forelska par hadde romantiske møta, og studentan satt å pilsa. Gamle menn lest avisa på parkbenken, og folk på turistbåtan smila og vinka til oss. Og der, kom Eiffeltårent frem. Nydelig opplyst med lys bei det ett verdig møte med byggverket. Litt lengre ned i elva seilt vi forbi Notre Dame. Vi glei sakte forbi forskjellige attraksjona og under gammeldagse brue. Havna vi sku bo i lå rett ved Bastille, altså midt i sentrum av alt. Vi mått gjennom ei sluse for å kom inn der, så vi tilkalt havna på VHF. Og æ e så takknemlig for det året med skolefransk! Vi hadde ikke kommet oss gjennom elva uten den. Nesten ingen kan snakk engelsk i de ulike vaktbuen, nåkka vi synes e merkelig i ei så internasjonalt traffikert havn. Men vi fikk nu gjort oss forstått at vi ville inn i slusa. Porten blei åpna, og det knirka som i en gammel skrekkfilm. Man kun få inntrykk av at slusa bei åpna med handkraft, men det va nok bare en illusjon. Det e den minste slusa vi har vært i, og absolutt den med mest sjel. Vi kosa oss mens vannstanden steig.

I Paris har det bidd mye mat,vin og øl ute. Vi har vært i Eiffeltårnet, Notre Dame og Louvre. Vi besøkt en katakombe med fleire milliona lik i. Skjelettbita og hodeskalla va stabla oppå kværandre i en 2 km lang underjordisk gang, datert tilbake til 1700 og 1800- tallet. Vi har festa og dansa med de lokale på en brasiliank nattklubb og konsumert en god mengde baguetta.

Imårra skal vi inn i Marne kanalen, og vi håpa alt går bra. Vi har allerede hatt ei grunnstøting i de franske kanalan, men satsa på å ikke få fleire. Ole takka for sæ kommende lørdag og reis hjem til Norge igjen. Han har vært en fortreffelig gjestematros å ha ombord, selv om vi mistenk at han ikke har lest boka han fikk første kvelden " Kompetent mannskap." ;)

Farvel Atlanterhavet

Ei kjapp oppsummering siden sist:
Mari og Veronica kom på besøk forrige torsdag, og det bei ost og vin kvær en kveld, med sightseeing på dagtid, og ett par kulinariske shoppingrunda innimellom. Været va dessverre ikke optimalt, men heldigvis va besøket ikke kresen på det, og vi utnytta dagan maksimalt. Det va så herlig med litt jentesladder! Og sannelig blei vi ikke spurt om å frakt ett fransk TV-team til nabohavna. Vi satt passelig bakfull i cockpiten og slikka litt etterlengta sol, da ei fransk dame med tursekk på ryggen, kom slentranes mot oss med ett par kameramenn bak sæ. De dreiv å laga ett program om Frankrike der de sku gå fra den belgiske grensa mot sør. Men æ svara dem med ett nei. Og det av mange grunna. Det va siste dagen t jenten, og denne turen ville tatt 6 tima tur retur, vi va alle bakfull, og jenten hadd aldri vært ombord en seilbåt før. Og ikke minst, æ hadde ikke mye løst at jomfruturen som kaptein på Kaspara, sku foreviges på fransk TV;) Mandags mårran forlot Mari og Veronica Le Havre, og tøffa mot Paris. Tusen takk for ei herlig langhelg! :D
Så, tilbake til disse planan vårres, som vi har store problema med å hold for tida...Siste innlegg handla om å mått kryss Biscaya likevel, men den gang ei kjære lesera! Kaptein ga ikke opp forsøket om å passer Frankrike gjennom kanalan, og vi fikk endelig bekrefta av de franske vannvei-sjæfan at det va berre å legg i vei. Det va berre viktig å ta Marne-kanalen, for å vær sikker på at det va dypt nok. Herlig!
Æ kontakta folk i Le Havre som kun ta ned masta vårres, men de hadde ikke tid før 6. september, og det gadd vi jo ikke vent på. Men vi fikk ett telefonnummer til Rouen, litt inn i elva Seine. Æ kontakta dem, og avtalt at de kun hjelp oss med masta imårra.
Og igår kveld ankom en etterlengta kaptein hjem til skuta vårres. Med sæ hadd han en ekstra matros, Ole, som ska værme oss i 10 daga. Det bei en helaften ute igår før vi køya, og vi sto opp ganske mårrafrisk kl 07.00 idag.
Dagens etappe va veldig viktig å planlegg i forhold til tidevann. Seinen har kraftig strøm, og det va avgjøranes at vi seila på riktig tidspunkt for å nå frem til Rouen. Store dela av dagen har vi derfor hatt mellom 4 og 5 knops medstrøm, og Kaspara har rast avgårde i 11 knop! Det e rekorden det! :)
Nu e vi veldig klar for litt fransk sjarme, og gleda oss over nok en kanaltur. Masta skal taes ned i mårra, og så fer turen videre til Paris, før vi beveg oss sørover mot Middelhavet.

Le Havre

Sola skinn skarpt inn mot cockpiten i havna i Le Havre. Æ tusla rundt i bikinien min, litt sløva av varmen. Men æ har fått skrubba båten, og tatt av trekket på madrassan og spylt havsaltet som har satt sæ fast etter at havet har lekt inn i forpiggen. Det e lett å se på natur og klima at vi har seilt ett stykke hjemmefra nu. Stranda her e ikke finkorna, men dekt av steina på størrelse med plomma. Det skya litt over om kveldan, og nån daga kommer det nån få dråpa vann fra himmeln. Men når æ våkna om mårran, grilla sola mæ gjennom vinduet i akterlugaren. Kvær dag har æ hoppa rett i bikinien, tatt på en shorts og en tynn overdel, før æ har begitt mæ ut på byvandring og andre gjøremål. Det e deilig å ha kommet så langt sør!

Le Havre betyr "havnen. " Den bei bomba under andre verdenskrig, 5000 menneska døde, 12 000 hjem tilintetgjort, og selve byen va bare støv. Men en arkitekt med en visjon for oppbygginga av Le Havre, gjor at byen nu e på Unescos verdensarvliste. Ikke fordi den e så utrulig fin, men fordi sentrum blei bygd opp av blokke med sement. En effektiv og økonomisk måte å få byen opp å gå igjen. Lonely planet beskriv det som en kjærlighetsaffære mellom byen og sement. Og den beskrivelsen passa veldig godt når man ser d med egne øya. Byen har likevel utallige flotte parka og blomstersekorasjona, som gjør at byen ikke ser grå og trist ut.

Le Havre e også inngangsportalen til elva Seinen, som blandt anna går gjennom Paris. Og det va en grunn til at vi ønska å ligg her mens kaptein va på jobb...
Før vi for hjemmefra hadde vi jo en slags plan for reisa, men ingen detalja va lagt klar. Det eineste vi vest va vel at vi sku gjennom Kiel-kanalen, og gjennom de nederlandske kanalan. Vi va også bestemt på å kryss Biscaya, rund Portugal og Gibraltar og seil inn i Middelhavet. Så va planen å se kor langt inn vi nådd før vi mått snu igjen.
Nåkka av den planen har vi jo klart å holdt, selv om det har vært små forandringe heile veien. Men så bestemt vi oss for nån uke sia å se litt nærmere på muligheten om å seil gjennom de franske kanalan også, og spar Biscaya og Portugal til neste år. På denne måten behøv vi ikke kryss Biscaya 2 ganga, vi e tidligere fremme i Middelhavet, og kommer ut av kanalan i nærheten av Marseille. Det betyr at vi får sett meir av landan i det havområdet før vi må snu igjen. Etter mange blogglesinge, og nettsurfing på offisielle nettstede får vi bekrefta at vi kan ta kanalan gjennom Frankrike, selv med vårres dype kjøl. Og da bestem vi oss for å gjør det. Og på bakrunn av denne avgjørelsen hadd vi det ikke så travelt lengre, for vi hadd ikke tidspresset om å nå over Biscaya før høststorman. Vi brukt derfor lengre tid i Nederland. Men så kommer vi frem til Le Havre. Her e det meininga vi ska gå inn, og seil Seinen til Frankrike. Vi ska finn nån til å rigg ned masta vårres og frakt den til Middelhavet.

Nåkka av det første vi spørr havnevakta om, e tips til denne kanalturen vårres. Vi lura på kem som kan hjelp oss med masta, og om vi treng å betal for å gå gjennom. Men havnevakta fortell oss at det e umulig å seil herfra til Marseille! Det va ikke forventa engang. Vi va jo sikker på at vi kun gjør det, etter alt vi hadde lest. Vi spurte fleire, både i havna og på en båtbutikk. Men vi fikk samme svar, UMULIG! Hmm...Litt fortvilt begynt vi å legg nye plana igjen...Helst ska man kryss Biscaya før 1. september for å unngå mye vind, og forsikringa sir vi må vær over før 15. september. Dan Håkon kommer tilbake fra jobb 1. september, og det e hvertfall 3 daga langseilas i den engelske kanal før vi i det heile tatt kan kryss over bukta. Altså har vi plutselig litt dårlig tid. Men vi har vel funne ei slags reserveløsning. Vi seila lengre langs den franske kysten, og litt inn i bukta før vi legg over. På den måten tar kryssinga 2 døgn, istede for 3,5 døgn, og det e da lettere med værmeldinge. Og det burde vær overkommelig før 15. septemebr. Likevel legg vi ikke heilt bort kanal-planan før vi har fått bekrefta det fra enda fleire at det faktisk e umulig.

Akkurat nu gleda æ mæ veldig til Mari og Veronica ska kom å besøk mæ fra torsdag til mandag!:) Da blir det nok litt vin, en titt på utelivet, sykkeltur omkring og late daga på stranda:) Og Ole kommer ett par daga etter kaptein har kommet ombord igjen, og ska værme oss å seil! Det bi kjempestas:)

H....... engelske kanal!!#%#!

Advarsel:lika du ikke banneord, så ikke les dagens innlegg:)

kl 08.30 søndagsmårran kasta vi fortøyningen i Boulogne, og æ brukt all muskelkraft på å skyv oss fra brygga. Så rart at det va så utrulig tungt..det blåst jo ikke nå særlig. Dan Håkon ga gass bak, men ingenting skjedde. "Faen, vi sett jo fast i gjørma!" ropa kaptein. Det vist sæ at den plassen vi hadde fått fra havnevakta når vi kom på kvelden (på høyvann) ikke va dyp nok for kjølen vårres på lavvann. Dybdemålern vist 1,6 og det va 25 cm for lavt. Kaptein banna lavt for sæ sjøl om ubrukelig havnevakt, og bei skeptisk til om vi kom oss ut av havna på lavvannet. Æ sjekka nok en gang i Reeds almanakken som vist at det sku gå fint å kom inn og ut på alle tidevann. Vi kom oss ganske greit ut av båsen vårres, og dybda økt raskt til litt over 2 meter. Supert! Da va vi igang. Men idet vi ska seil ut de siste metern av havna spør kaptein mæ igjen om æ e sekker på at vi kan fer ut på lavvann. "Ja" sir æ, etter å ha sjekka Reedsn for 5. gang. "Jammen nu bi det berre grunnere og grunnere her." Kaptein bynj å tell dybda høgt for mæ: " 1,9 m, 1,8 m, 1,7 m, 1,6 m." "eeh, sett vi ikke fast nu?" sir æ. " Og det gjor vi. En kjapp titt igjen i Reedsn å vi skjønt at vi hadd kjørt på en sandbanke. Det va heldigvis ikke nå problem å kom sæ av den og ut på dybda igjen. Det virka som om kaptein min hadde en dårlig start på dagen, så æ gadd ikke å spørr koffør han fortsatte å kjør fremover når han så det berre bei grunnere og grunnere. Men utpå havet bei han i godt humør, og flira godt av sæ sjøl over at han ikke tenkt lengre enn å bare kjør videre når det tydeligvis ikke va dypt nok. Vi satt kursen mot Fècamp.

Æ hadde laga ferdig kyllingwraps til middag så æ sku slepp å stå å lag mat i byssa vest bølgan va på samme måte som sist. Kaptein hadde snakka lovanes om ei stor sol som va meldt langs heile den franske kysten vi sku seil ved, men den hadd nu enda ikke vist sæ. Æ hadde regna på tidevannet og konkludert med at vi kom til å få medstrøm til ca kl 11.00, så kom motstrømmen og vara i ca 6 tima, før vi da sku få medstrøm resten av turen. Vi hadde lest i Reeds almanakken at havneporten i Fècamp va åpen 3 tima før og 1 time etter høyvann, som vi da regna ut bei mellom 22.30 og 02.30. Og med utgangspunkt i strømningan æ hadde regna på kom vi til å vær der en times tid før det åpna, men vi kun da vent på ei brygge utfor porten.
Vi fant ikke ut kordan vi vesst kor mye mot og medstøm det va i dette området, men det hadde vært ca 2 knop til Boulogne, og regna med det va nå liknanes på dagens etappe.

De første timan hadde vi 1-1,5 knops medstrøm. Det va jo som forventa. Og riktignok begynt motstrømmen i 11.00-tia. Vi hadde ca 2-2,5 knops motstrøm, som gjor at vi ikke seilt fortere enn 4 knop. Sola vist sæ fremdeles ikke. Kaptein bynt å irriter sæ over motstrømmen. Æ prøvd å oppmunter med at det bare va 3 tima t vi hadd medstrøm igjen:) Det virka ikke så godt..kaptein va i dårlig humør igjen. Og plutselig, heilt ut av det blå fikk kaptein ett lite utbrudd.
" Kor i faen bi det av den jævla sola?! Det va jo meldt sol, stor sol! Åh, den her satans motstrømmen. Vi har jo meir motstrøm enn vi hadd medstrøm!! Helvetes forbannade engelske kanal! Æ kjenn æ bi kokheit!"
Hadd det ikke vært for at han sa det med ett lite glimt i øye, trur æ at æ hadd bidd nervøs for humøret de resterende dagan i dette havområdet. Men han flira nok en gang av sæ sjøl, men humøret va ikke heilt der d bruk å vær.

Så skjedd nå uforventa. Etter 6 tima motstrøm gleda vi oss t å se at vi fikk medstrøm. Bare det at den kom ikke. Vi hadde ikke motstrøm, men heller ingen medstrøm. Kanskje den kom litt seinere enn æ hadd regna. Etter to tima va det enda ingen medstrøm. Ikke bra for kapteins humør. Og vi fikk aldri medstrøm! Etter seks tima uten strømninge va Dan Håkon fortvilt. Vi lå langt bak skjema for å nå Fècamp. Vi va jo avhengig av medstrømman for å rekk fram i tide. Men motstrømmen va ikke redd for å vis sæ igjen etter 6 timers pause! Og denne gangen ville den verkelig test ut tålmodigheta vårres. Vi innså raskt at vi ikke kom til å nå havna før porten stengte med denne farta. Med motstøm over 4 knop, seilt vi kun i 1,7 til tider. Med andre ord bevegd vi oss knapt. Helvete heller, nu va vi begge i dårlig humør. Det va bidd mørkt, og planan vårres om å vent på at porten sku åpn i Fècamp bei omgjort t ett kappløp om vi kun nå frem før de stengt den igjen. Vi va utfor innløpet til havna 1 time etter de hadde stengt portan, og vi innså at det bei nattseiling. Neste mulighet va Le Havre. Det va den eineste havna som ikke va tidevannsavhengig. Men det va 27 mil til, riktignok i medstrøm. Vi hadde egentlig ikke nå valg, og mått berre legg kursen dit.

Månemannen lyste opp havet for oss heile natta, så det va ikke beksvart rundt oss. Det letta litt på humøret vårres. Det positive med denne uplanlagte lange seilasen va jo at vi kom frem til Le Havre mange tima før planlagt, og va ferdig med seilinga for denne friperioden.
Kl 05.30 begynt det sakte å lysn litt, og vi begynt å nærm oss innløpet til havna. Vi va rett og slett dritlei nu, æ va kald, kaptein va veldig trøtt og vi fantasert om god mat og ei god seng. For mat hadd det ikke bidd mye av, siden ingen av oss hadd løst å lag nåkka i bølgan. De ferdiglaga wrapsen hadd vi spist for 14 tima sia, og etter det hadd vi knaska nån knekkebrød og litt kjeks.
Plutselig skvatt vi til! Bak mæ ropa VHF'en høgt med herlig fransk aksent: Kasparrrra, Kasparrrra!Over.
Åj, vi bi tilkalt på VHF'en. Æ svara: This is Kaspara. Over.
Sailingvessel Kasparrrra, this is Prinsess (ett eller anna).
Det vist sæ å vær et digert cruiseskip rett bak oss, som ville at vi sku fløtt oss fra innseilingsleia.
Vi fløtta oss med engang, selvfølgelig:)

Kl 06.15, etter 120 nm og 22 tima, fortøyd vi i Le Havre. Vi gikk rett å la oss, og sto opp klokka 12 for å ordn praktiske ting med havnevakta. Vi hadd jo ikke spist ordentlig på evigheta, så i halv to-tia satt vi oss sliten ned på en restaurant, og bestilt pasta og rosèvin til frokost;)

Idag reist Kaptein til Norge for å tjen inn litt penga til husholdninga. Æ har rydda i lagringsrommet i cockpiten og skrubba båten. Så e det vel god tid til å nyt stranda som e 3 min unna med sykkel:)

Viva La France:)

Så har vi endelig kommet oss ett godt stykke på veien. Belgia blei overstått på ett par daga som vi tilbragte i Oostende. Det va en helt grei by, med ei fin kirke fra århundrer tilbake og en lokal festival med belgiske musikera. Vi tok turen til konsertan og kosa oss med ett par øl. Kaptein fikk sæ ei etterlengta "belgisk vaffel" som riktig nok bare e ei vaffel i Belgia;)
Vi fikk også inntrykket av hyggelige og hjelpsomme innbyggera i byen. Vi trengte olje for å gjør service på motor og seildrev, men det va ikke lett å få tak i rette olja. Men en snill pensjonist vi møtte i den eine butikken vi va i, tok med sæ kona og oss i bilen sin, og kjørt rundt i byen for å finn riktig olje. Til slutt lyktes vi, og sannelig kjørt han oss tilbake til båten igjen. Veldig takknemlig!:)

Nu har vi da også verkelig fått øvd oss på Reeds almanakken, som innehold info om tidevann og tidevannstrøm. Forskjellige tabella og bilda med pile i alle retninge, som alle nevn Dover i England i en eller anna sammenheng. Turen til Oostende hadd vi regna ut på forhånd, men vi vest jo ikke om det vi hadd gjort va rett, så vi sport nån belgiera ka de trudd. Det vist sæ at vi hadde tenkt riktig, men de lært oss en ting eller to om tidevann som vi ikke visste:) Det bei vårres første ordentlige nattseilas, og litt spent va vi jo. Men kaptein takla nattseilinga som om han ikke hadd gjort anna, og matrosen holdt utkikk etter store båta vi ikke ville på kollisjonskurs med. Det va akkurat lysna når vi kom i havn i Belgia, så vi tok frokost i morgenlyset før vi gikk i køya og sovna før hodet traff puta.

Turen fra Oostende til Boulogne ga oss virkelig nå å tenk på. Nu sku vi ut i den berykta engelske kanal. Vi møtt nøye sjekk vær og vind som e kjent for å vær lunefull, vi mått legg opp kursen så vi va sikker på at vi ikke kom inn i den høyt traffikerte skipsleden, vi mått sjekk tidevann så vi ikke gikk på grunn enkelte plassa, og vi mått sjekk tidevannsstrømmen sånn at vi ikke tapt meir tid enn nødvendig i motstrøm. Man kan trygt si at dette e det meste vi har planlagt sålangt.

Turen over til Frankrike på 76 nm, tok 14 tima, og det va en særdeles strabisiøs tur! Tidevannsstrømman kom som beregna, men været va ikke som meldt. I starten gikk det fint, bortsett fra mye motvind. Men etter vi hadd heist Trikoloren, og prata om alt vi vest om Frankrike, skya det over og vinden blåst opp. Bølgan bygd sæ sakte men sikkert opp, og vi bei litt usikker på om vi ville fortsett, eller gå inn i ei tidligere havn. Men det e jo heller ikke så lett her, siden mange havne e avhengig av høyvann for i det heile tatt å vær tilgjengelig. Æ satt mæ ned med Reedsn mens kaptein manøvrert båten i bølgan. Vi vurdert å fer inn til Calais, men bestemt oss for å avvent været litt. Ved inngangen til Calais hadde været roa sæ litt igjen, og vi bei enig om å fer videre mot Boulogne. Selvfølgelig blåst det enda kraftigere opp utover dagen og Kaspara va halvveis i lufta de 3 siste timan av seilasen. Akterdelen va alltid i en bølge, men den fremste halvdelen svevde i lufta, og smalt ned i havoverflata med ett brak. Kvær gang føltes det ut som båten bei fillerista, og æ va veldig glad vi ikke har mye knuselig i båten.
Passelig mørbanka ankom vi vårres første franske havn, der tidevannet har en forskjell på 4 meter, men likevel nok vann til at vi alltid va flytanes:)

Imårra fer vi 76 nm til Fêcamp, og satsa på Le Havre som neste "ventehavn" for min del:)
Nu skal det nytes baguetta, croissanter, vin og ost!
Viva la France!;)

Amsterdam by night:)

Jaja, så bei det endring i planan nok en gang;)
Vi spurte nabobåtan i Amsterdam om de hadde hørt nå meir om brua, og det vist sæ å vær smart:) For da fikk vi beskjed om at brua va fiksa tidligere enn forventa, og at det va mulig å fer gjennom byen natt til fredag. JIPPI!
Det betydd jo en heil ekstra dag i Amsterdam da, siden man ikke behøvd å vær "stand by" med brua før 00.30.
Vi storkosa oss siste dagen med byvandring rundt i alle små gate og smug.

Vi va tilbake i båten rundt kl 22.00, og bare sløva med bøkern vårres, og venta på å gjør oss klar til nattseilasen. Bruvakta hadd gitt beskjed om at vi mått vær "stand by" fra kl 00.30, men at det ikke va sikkert når man slapp gjennom. Vi spurt en anna båt som hadde gjort dette før, og han sa at det va vanlig å slepp gjennom rundt 01.30. God tid altså.
Kl 23.20 banka det plutselig hardt i båten, og Dan Håkon gikk ut. Der sto det ei dame som sa på litt stressa engelsk at brua åpna nu, og den va ikke åpen lenge. "You have to hurry!"
Aldri før har vi kasta loss så kjapt! 30 sekund seinere hadd æ dratt inn baugfortøyninga, og Dan Håkon tatt inn tauet akter. Vi dytta båten fra kaia og ga bånn gass inn under brua. Phu, så kun vi stress ned og begynn å nyt turen. Æ hadd fremdeles bare en liten sommerkjole på, og kaptein sto i shorts og t-skjorte. Det regna litt, men det va heldigvis varmt.

Stemninga va magisk. Byen va bidd svart, men bada i lyset fra gamle gatelykte. Kjærestepar gikk hånd i hånd langs kanalan. Ei gammel dame gikk tur med hunden sin. En fyllik satt med hatten på og kvila inntil en container med en sekser pils i fanget. Vi glidd sakte gjennom Amsterdams mange bydela. 9 båta totalt kjørt ilag i kolonne, mens bru etter bru åpna sæ for oss. Det tok tid, men va jo så mye å se på at vi merka ikke at klokka gikk.

En time etter start ropte nån nederlanske gutta på engelsk til oss:
- Welcome to Amsterdam!
-Thank you:)
-What are you doing here?
-We're just visiting.
- Cool, do you wanna smoke some weed?:)
-Hahaha, no thank you:)
Det va jo veldig hyggelig av dem å ønsk oss velkommen som best de kunne:)

Nån brue seinere i ferden hørt vi en stemme over oss:
- Hei! Er det nordmenn på tur?`
Jo, sannelig satt det ikke en sunnmøring i 6. etasje i ett leilighetskompleks, og kika utover kanalen da vi kom. Brua fremfor oss va enda ikke åpna, så vi fikk tid til å slå av en liten prat med han før vi kjørt videre. Han va i byen for å besøk kjæresten sin.

kl 02.00 va vi kommet ut av byen, og kjørt på en kanal i ett slags boligstrøk. Alle boligan fløyt riktignok på kanalan. Det va både fine, små hus og store, stygge hus. Det va bekmørkt der, og æ syns nesten det va litt uhyggelig. Vi hadde ei bru igjen før vi kun legg oss å sov for natta, og en båt hadde lagt føring så vi fulgt bare etter.
Så skimta vi brua der fremme, men skjønt at nåkka ikke stemte. De fremste båtan la sæ inntil en svær kanal-lastebåt og fortøyd. Vi spurt den eine båten ka som skjedde, og det kom frem at denne brua ikke åpna før kl 05.00. Nu va ho 02.20.
Jaja, vi fortøyd i en båt, vi og, og la oss i lugaren for ett par tima.
Litt før 5 sto vi opp og kasta fortøyningen, nesten synkront med de andre seilbåtan. Den siste brua åpna som planlagt, og vi kjørt nån tima i mårrasola før vi fant en liten landsby som vi førtøyd ved.

"Amsterdam by night" va alt vi hadde lest om, og meir enn det. Byen e fantastisk vakker når mørket har lagt sæ over den. De spesielle gatelykten gjør at man føl sæ i ei anna tid, i en anna verden. Vi e veldig fornøyd med at vi fikk muligheten til å seil gjennom den ei varm sommernatt.

Nederlands kanaler

For å ta del i denne delen av reisa vårres må du kom inn i riktig stemning. Se for dæ verdens laveste land, med gamle og nye vindmøller om hverandre. Kanalan e delt av med sluser, og små og store brue brer sæ over de idylliske vannveian. Det sitt bruvakte i små tårn overalt, og nån steda har ei bruvakt kontroll over fleire brue, så han må hiv sæ på sykkeln etter han har åpna første bru, for så å åpne neste. Så e d tilbake på sykkeln til første bru igjen. Syklista og båta ser ut til å ha førsteprioritet i dette landet. Båta og bonderomantikk ligg i skjønn forening langs smale og breie kanalveia, og man e så nært blomstern at man kan plukk dem med sæ. Nederlendera på sykkeltur og formiddagsvandring vinka ivrig til oss når vi glir forbi med Kaspara. Slusevakta ønska oss en god morgen og ei fin tur videre. Noen brue tar betalt for passering, og det e ikke så enkelt når man ikke når opp til vakttårnet fra båten. Det har nederlenderan løst med en koselig mann med fiskestang og tresko. Når vi kommer siganes forbi står æ i baguen med pengan klar, så sleng han treskoen, som sitt fast i fiskestanga, mot mæ. Æ putta myntan i skoen og sleng tilbake.

Kommet inn i den rette stemninga?:)

Vel, vi starta kanalan i Delfzijl nord i Nederland. Vi va spent på kordan slusesystemet fungerte her, men tenkt at vi kun jo se kordan de andre gjor det. Men vi va aleina i slusa denne gangen. Vi vist ikke om vi skulle senkes ned eller løftes opp, men så på vannmerkan på sluseveggan ka som kom til å skje. Vi kasta kvær sitt tau over ei fortøyning og holdt båten inn til veggen mens sluseporten bak oss blei stengt. Vannet blei sugd ut under oss, og vi fira etter med tauan vårres og storkosa oss. Så spennanes! Så åpna porten sæ og vi fikk grønt lys. Plutselig va vi omringa av bondegårda og kyr som knaska gress. Vi bei fasinert med en gang, og va veldig fornøyd med å få til slusa heilt aleina. Så kom vi tel ei bru, og vi va fremdeles aleina i kanalen. Vi lurt litt på om brua kanskje bare åpna sæ av og til, og om vi bare skulle vent på at nå skjedde, men fant ut at vi kun spørr på VHF'en. Æ tok for første gang i bruk dette skumle kommunikasjonsmidlet, og kalla opp brua. Og vi fikk svar med en gang. Samtalen gikk som så:

- Eelwerderbrug. Eelwerderbrug.

- Gute morgen. Eelwerderbrug hier.

- This is sailboat Kaspara. We are just wondering when you will open the brige?

- I will open the brigde for you right now.

- Dankje wel (tusen takk)

Og han åpna brua og vi fikk kom gjennom. På den tia det tok, samla det sæ lang kø av trailera som ville over. Men her prioriteres som sagt båta. Vi va råimponert!

Første stopp blei Groningen. Vi fortøyd i ei havn midt i byen. Der møtt vi en norsk båt som også skulle til Amsterdam. Aminda fra Sandefjord. Mannskapet va kjempekoselig og vi fikk kjapt god kontakt. Vi va i utgangspunktet litt nervøs for dybda på båten vårres, som e 185 cm uten last. Kanalan garanter 180 cm. Men Aminda stakk 2 meter, og kaptein ombord fleipa med at han kun plog veien for oss;) Vi bestemt oss for å ta turen til Amsterdam samla, så kun vi hjelp hverandre vest vi kjørt oss fast i gjørmebunn. Det blei en fuktig og koselig kveld i Groningen.

Dagen etter gikk til Dokkum. Dette skulle vær den grunneste delen av kanalen, og det va her vi hadd fått beskjed om at vi kom til å sett oss fast i gjørma, og mått berre gi bånn gass for å kom oss gjennom. Det gikk greit, men vi kjent at vi subba nedi grunn heile tia. Vi kjørt oss litt fast her og der, men klart å kom oss videre på egenhånd. Dokkum va en koselig og rolig by, med gamle vindmølle som bei utforska med en sykkeltur.

Dagen etter gikk til Lemmer. Trond, kaptein på Aminda, hadde en kompis som hadde kjørt sæ heilt fast på ei kortere rute til Lemmer, og måtte slepes av. Men han hadde ei dybde på 210 cm, altså mye dypere enn oss begge. Vi bestemt oss for å prøv ruta, sia vi kun spar en del tid på det. Men vi va veldig spent på om dette kom til å gå bra. Vi holdt ei fart på 6 knop, og æ sto oppå benken i cockpiten for å få bedre utsikt mens vi fint bevegd oss gjennom kanalen. BANG! Æ smalt inn i sprayhooden. Der sto vi, bom fast. Æ slo mæ litt sia æ ikke holdt mæ fast i nån ting, men Dan Håkon hadde holdt i rattet og klart å ta i mot støtet. Vi hadde gått på grunn for første gang. Etter litt manøvrering kom vi oss laus, og det gikk fint med Kaspara. Det va jo bare gjørme. Likevel va det litt skummelt å kjenn kreftan i sving når 5 tonn båt treff grunn i 6 knop. Hadde det vært stein hadde vi nok vært fri for kjøl...Resten av turen gikk smertefritt:)

Fra Lemmer til Amsterdam mått vi over ett stort vann. Vi håpa å få seilt, men det va lite seilvind så hadde seilan oppe i nån få tima før vi ga opp og gikk for motor. Sola steika, og vanntemperaturen vist 19 grader. Åh, ka det frista å hopp uti. Æ masa litt på bading, men nådd ikke frem. Kaptein va skepisk, og syntes vannet va litt for skittent. Vi slo heller musikken på full guffe, og dansa og tok oss ei pils. Det va deilig stemning! Men så ser vi at mannskapet fra Aminda hoppa i vannet, og da kun ikke kaptein min nekt mæ en dukkert;) Vi hoppa begge uti det deilige vannet og storkosa oss:D

Fremme i Amsterdam, ei erfaring rikere på mange sluse og utallige brue som åpna sæ bare for oss, la vi til i den berykta Sixhaven. Vi hadde hørt fantastiske ting om havnevakta der, og viste at det kom til å vær stappa i havna. Men vi hadde også lest at det på en eller anna måte alltid va plass til en båt til. Og det stemt. Havnevakta hadde på sæ uniformskjorte og kapteinshatt, og forklart oss kor vi kun fortøy. Vi blei inneklemt med båta overalt, og spurt naboen om kordan man kom sæ vekk herfra. De fortelt at mellom 10 og 12 på formiddagen flytta alle båtan rundt på sæ, før det fyltes på nytt på ettermiddagen. Vi va fasinert, nok en gang!

Vi kosa oss med mannskapet på Aminda med middag på restaurant første kvelden og herlig grilling andre kvelden. Vi utforska byen til fots og på sykkel, og va selvfølgelig innom det berømte Red Light District. Æ sku ikke ha fått med mæ kaptein heim igjen;)

Meininga va å forlat Amsterdam på natta i konvoi, og flytta derfor båten vårres til Houthaven, ei vente-havn. Men på kvelden begynt det å brenn i det elektriske anlegget til ei av bruen, så den kun ikke åpnes. Så da gikk planan for dagan fremover rett vasken. Vi overnatta i Houthaven, og spurt imorges om brua kom til å bli åpna i natt. Men de trudd ikke det blei fiksa for imårra.

Så nu sitt vi midt i Amsterdam i båten vårres og legg ny rute. Som det ser ut for øyeblikket drar vi til Ijmuiden idag, og slusa oss ut til Nordsjøen. Så legg vi baugen mot Frankrike, og overser Belgia. Det bi ett døgns seilas, men da e vi fortsatt godt i rute:)

Det e spennanes å vær på seiltur. Å legg plana e enkelt, men å hold dem e en umulighet....

Til slutt vil vi anbefal alle denne turen vi har hatt nu. Rikere på inntrykk blir man nok ikke. Har du ikke egen båt så lei en, og kos dæ. Man kan bruk ukesvis her.

Og takk til mannskapet på Aminda for veldig hyggelig selskap på vannveian. Vi ønska dokker en fantastisk tur hjem igjen:)

Fra Kiel-kanalen til de nederlanske kanalan

Mandag forlot vi Kiel, endelig! Vi va litt spent på kordan det kom t å funger med å fer gjennom slusa og inn til Kiel-kanalen. Vi kjørt Kaspara frem til slusa og venta på hvitt lys, som betyr at man får lov å slepp inn. Det va 4 seilbåta ilag med oss, heldigvis. For da kun vi snik-se litt på kordan de angreip situasjonen. Fenderan va så langt nede at de subba i vannet, etter tips fra de nordmenn vi møtt tidligere. Og det var lurt! Vi fortøyd inne i slusa og betalt for oss, så va det bare å vent. Vi la ikke merke til vannstanden, altså va det ikke store forskjellen. Inngangen til kanalen åpna sæ og det va bare å slepp fortøyningen og gi gass. Tjohoo! Gjennom vårres første sluse og inn i vårres første kanal. Vi følt vi hadde veldig god plass og kosekjøra fremover. Så kika vi bak oss, og innså at nu mått vi fløtt oss. En DIGER containerbåt lå å lura bak oss. Okey, så har vi ikke kanalen heilt for oss sjøl:) Vi va råfasinert av båtan som kom glidanes sakte forbi oss i begge retninge, men kun de første båtan fikk den heile oppmerksomheta vårres. Vi blei fort vant med disse "fjellveggan" rundt oss, og begynt å nyt naturen istede.

- Kiel-kanalen e forøvrig den største menneskelaga vannveien i verden, og de store fraktbåtan spara ca 230 nm ved å bruk denne. Derfor e trafikken stor, og det passer ca 40 000 båta gjennom kanalen i året.-

Vi la til kai i Brunsbüttel, rett ved utgangen til Nordsjøen, og venta til neste dag.Så va det gjennom ny sluse for å kom ut på havet. Nu va vi litt spent, for fleire hadde sagt at det kun kom bølga inn gjennom slusa og skyll over båten. Så vi bei anbefalt å bruk redningsvest i tilfelle...men dn bruka vi alltid uansett...Det kom ingen bølga...det gikk veldig stille og rolig for sæ og vi bei nesten litt skuffa:P hadde jo forventa litt action!;)
Vi overnatta da i Cuxhaven, før vi neste dag la over til ei av Frisland-øyen. På denne turen hadd vi fantastisk sol!men lite vind:( det bei mye motorkjøring..men vi fant virkelig måta å underhold oss sjøl på for å få tida til å gå. Kaptein va bidd veldig langhåra og spurt om ikke æ berre kun klepp han. Æ har aldri klept nån før, og advarte mot dette. Men han ønska å få vekk håret, så æ fant ut at d va min plikt å hjelp han. Så med kjøkkensaksa fatt i en veldig bevegende båt, og uten frisørerfaring, bei kaptein korthåra. Nån plassa e litt kortere enn andre, men det vises ikke så godt på kveldan:)
Det va også nån daga sia vi hadd fått oss en dusj, så vi henta bøtte, såpe og shampo på badet. Vi sku egentlig ha hoppa i havet, men det va litt maneta der, så vi bei litt pysat. Men kaptein strippa til Adams drakt og satt sæ ned på badeplattformen. Æ fylt bøtta med sjøvann og kasta over han. Han hutra og æ hadd det kjempeartig. Så såpa han sæ inn og æ hjalp med bøtta for å skyll såpevannet av. Så va det min tur, og Evas drakt bei fremvist;) Kaptein va veldig behjelpelig med bøtta og vi bei skinnende rein begge to:)

Fremme i Nordeney va det veldig fullt, og vi bei ligganes som båt nr 6 utpå de andre båtan. Så fikk vi beskjed om at den nest innerste båten skulle seil videre kl 03.00!! Det betydd jo at alle andre mått opp for å flytt båtan. Ååååh kor trøtt vi begge va når klokka ringte. Dan Håkon gikk ut og bynt å hjelp, og æ tusla opp 5 minutta seinere. Det va jo mørkt ute så æ kasta berre på mæ ei lang skjorte utpå trusa, og tusla ut på båten for å se om æ kun gjør nå. Men i cockpiten va det ingen Dan Håkon. En nederlansk mann sto bak rattet vårres og smilt til mæ. " I'm taking the boat and the crew" sa han, og flira. Fremme i baguen sto en anna mann og smila til mæ. Og inne på land sto Dan Håkon og vinka. Og der sto æ i nesten berre trusa...Men ingen fare, det va bare snille folk som sku hjelp til med båtflyttinga:) Det va litt vanskelig å fløtt båtan for de sto fast i gjørma pga lavvannet. Men æ fikk kaptein min tebake ombord og vi kun gå å legg oss igjen:)

Turen gikk videre til Delfzijl i Nederland. Vi heisa nytt gjesteflagg og diskutert litt ka som va typisk for dette landet. Vi bei enig om narkoloven, prostituerte som betal skatt og vindmøllen:)
I Delfzijl kom vi i prat med nån nederlendera som også sku gjennom kanalan, så vi fikk gode tips og råd. Og han ga kontant beskjed: " Dokker kommer til å bi settanes fast i gjørma!"
Oj, dette bi spennanes.....

Følg oss videre for å se om vi kommer oss gjennom kanalan uten slepehjelp....

Sorgen nådd oss i Tyskland...

På torsdag kom kaptein tilbake til Kiel, og det va ett herlig gjensyn!:) Vi hadd en koselig kveld ute, og starta dagen tidlig på fredag. I cockpiten har vi en del av benken som går an å ta bort for å gå ned på badeplattformen. Denne hadd æ fløtta rundt på 10-talls ganga mens æ hadde vaska og gnikka båten, og hadde derfor ikke festa den så godt. Så sku kaptein løft opp sykkeln som sto fremfor, og røska tak i den. Og der fôr benken, ut i lufta og ned i havnebassenget. Han sto bare å så på at den sank, og æ hørt han sa "Oi." Og kem andre enn matrosen blei nødt å ta på sæ bikini og dykkermaske og hopp uti det kalde,skitne vannet mens regna piska rundt oss? På 3,5 meters dyp lå benken ilag med andre sjømonster, men æ fikk tak i den. Når æ hadd fått tørka mæ, sykla vi til en båtbutikk kor vi fikk handla inn småtterier som vi trengte: ny redningsvest til mæ, fleire gjesteflagg, ny kikkert med kompass, fendertrekk, kabla til radaren og oppbevaringsveske for cockpiten. Planen va å innstaller radaren på lørdagen og kom oss videre søndag. Vi hadde litt tid på oss pga av dårlig vær. Vi satt oss ned på en italiensk restaurant og bestilte nydelig mat, vin og øl og va klar for en skikkelig kose-fredag. Så ringt Eirik oss.

Vi hadd ikke vært på nettet og hadde ikke fått med oss noen ting av det som skjedde hjemme. Fleire drept i bombeangrep og kanskje så mange som 10 drepte ungdomma på Utøya i skudd-drama...Vi blei heilt satt ut og klart ikke å spis maten vårres. En følelse av total uforståelse kom over oss. Vi bestemt oss for å fer på en nettkafe å les nyhetan for å få ett overblikk over ka som skjedde. Vi så pressekonferansan og lest alt vi kom over. Stadig trykka vi på oppdatering i håp om å få svar på ka som faktisk foregikk hjemme. Begge satt vi med klump i halsen uten å vit ka vi sku si.

Seinere på kvelden møtt vi 3 koselige seilera fra Norge, som også hadd kommet til kafeen for å få med sæ nyhetan..vi blei sittanes å ta nån øl ilag mens vi diskutert og spekulert...da vi kom tilbake til båten va vi begge utmatta, ute av stand til å få gjort noen ting på båten.

Lørdag kl 06.30 ringt Eirik igjen, og fortalt oss at det va over 80 konstatert drept, bare på Utøya...Endelig tall va uvisst. Vi fikk ikke sov igjen...

Vi har nu bestemt oss for å fer gjennom Kiel-kanalen imårra. Radarn ska vi installert i ettermiddag, og da e Kaspara klar for å ta oss videre mot Nederland.
Men vi har ei anna stemning med oss på båten denne gangen. Tankan går hjem til alle berørte av den ufattelige uretten som e gjort, både mot landet vårres, og spesielt mot alle de unge menneskan som mått flykt for livet. Vi har enda ikke klart å ta det ordentlig inn over oss, men tåran trilla hver gang æ les ei overlevelseshistorie. Vi e sjokkert over massakeren, og vi e imponert over kor flink alle hjemme e til å ta vare på kverandre i denne tia. Vi sku gjerne vært hjemme for å vis vårres støtte og omsorg. Vi tenn lys her. Vi send varme tanka til alle omkomne, og deres døtre, sønna, fedre, brødre, søstre og mødre. Og vi prøva fremdeles å forstå.
Men når en nordmann vis si utenkelige, værste side, så vis resten av Norge sæ fra si fantastiske, beste side.
Vi ønska vi va hjemme med familie og venna, men det e vanskelig å få til nu. Så da bruka vi denne muligheten til å fortell dokker kor utrulig gla vi e i dokker, og kor mye vi sett pris på å ha dokk i livet vårres!
På Kaspara tar vi godt vare på kverandre.

Kiel

Ja, da va det kanskje på tide med en litn oppdatering om ka æ hold på mæ aleina i Tyskland:)

Kiel e absolutt å foretrekk fremfor Kristiansund, vest man ska vær aleina i over 2 uke...Båten ligg i ei havn ca 2,5 km fra Kiel sentrum. Det e en veldig hyggelig hafenmeister (havnevakt) som jobba der fra tidlig om mårran til langt på ettermiddagen. Han har vært behjelpelig med å finn papirkart, ordna mæ internett og passa på at æ har det bra :) Det lika æ:)

Det e ikke så mange utlandske turista som seila til Kiel, kan det se ut som. Min teori e hvertfall at de fleste som ska gjennom Kiel-kanalen legg sæ der, og ikke i selve byen. Har sett ett minimalt antall utenlandske båta. En norsk båt hva her, med navn Pingvin. Æ hadde håpa på ei sosial øl med dem, men de va aldri i båten når æ så etter dem. Videre har æ mått ett par danska, og nu ser æ at fleire nederlendera har tatt veien hit. Kanskje de vil ta ei pils m mæ? :)

Det e en fantastisk promenade langs alle havnen her, ca 4 km lang. Perfekt for en joggetur og mange sykkeltura. Åh, så fantastisk gla æ e for at æ har sykkel!:D Den har kommet godt med:) Æ sykla en dag til Schilksee, som e ca 3 mil tur retur. Motivasjon va strand og bading :) Deilig!
Æ har gått Kiel opp og ned, kosa mæ i matbutikkan demmers, og i isbaren. Og må innrøm at det har bidd en stor mengde kaffe på de ulike kaffebaran her:) Åsså e æ så heldig å ha ei venninne som jobba på Kiel-båten. På jobb underhold ho ferierende med sang og dans, og på fritia underhold ho mæ med en kopp kaffe og hør på munndiareen min. Ja, når man ikke prata med folk på ei uke kan man risiker å få munndiare...hmm..kordan får æ sånn tøddel over e'en i diare på denne PC'en...

Åsså har æ fått mæ en slags venn her da..En hyggelig tannlege med navn Petros. Har besøkt han tre ganga, ikke alltid like hyggelig. Det starta med at æ knakk en bit av tann nr 6, nede på venstre sie. Det bei ett krater der, men gjor ikke videre ondt. Dette skjedd før vi sku forlat Skagen, og fikk en tannlege der til å se på det. Men de hadd ikke tid til å hjelp mæ og sendt mæ ut døra med ei midlertidig løsning. En slags sement som kun vær der i 2 uke. Etter 1 time va sementen løsna og krateret like stort..jaja, ikke så mye å gjør med det når man e på havet.

I Kiel fant æ heldigvis ett tannlegekontor...Petros bei min reddende engel:) Han konkludert med at det va ei rotfylling som mått til. Skummelt, tenkt æ...Har aldri gjort nå store greier hos tannlegen før. Men æ fikk både bedøvelse og trøst hos Petros, og fikk beskjed om å kom tilbake hvis det fremdeles gjor ondet etter nån daga. Det gjor det, og æ besøkt Petros igjen. Det va ikke like hyggelig. Smertefullt, rett og slett!! Men han vaska og desinfisert røttern mine og gav beskjed om å kom tilbake neste dag igjen. Det va igår. Det gjor ikke ondt i det heile tatt, og stemninga va flott på behandlingsrommet. Da gjor han "ferdig" tanna, og nu har æ ei midlertidig plast-tann, og det gjør ikke ondt i det heile tatt:) Men må få ordna tanna heilt i Norge i jula...

Fikk ei lita utfordring med havet her om dagen. Det e jo ikke nå særlig til høy -eller lavvann her. Så båten e ikke fortøyd i flytebrygge. Men så va det kraftig uvær, og det blåst nå heilt sinnsykt. Æ va i sentrum når uværet bynt, å la på hjul mot båten for å sjekk at fortøyningen va som de sku. I havna møtt æ en stressa hafenmeister, som sa : "the see has risen, please tell me if something bad happend." Æ skjønt ikke heilt ka han meint først. Men så kom æ jo til Kaspara da. Å der va ho trygg og fin, og veldig høgt oppe. Først bei æ litt forvirra, men så så æ jo ka han meint. Havnivået i havna hadd stege med nesten en meter, og vannlinja på båten lå nesten kant i kant med brygga. Det va faktisk berre så vidt æ kom mæ ombord, for æ nådd jo rett og slett ikke opp t baugen..Men det gikk fint, og havet sank sakte med sikkert i takt med vinden:)

Bare ei uke igjen til kaptein mønstra på, og vi har store planer for neste friperiode:) Håpa berre vi rekk det, slettes ikke sikkert..men man må jo bare prøv:P
Vi skal altså gjennom Kiel-kanalen, inn gjennom Nederland, og ut igjen... Så står engelske kanal for tur. Har kjøpt inn Reeds almanakken nu...Etter sterke anbefalinge fra andre seilera:) E veldig spent på kordan det kommer til å gå, men æ har nu brukt ett par tima på å sett mæ inn i kordan den funger og trur æ har skjønt det;) Men d bi rett og slett litt matematikk fremover. Så e jo det endelige målet å kom oss til Spania, før kaptein må til Norge igjen.

Vi har ei veldig utfordranes tid fremfor oss, og vi lika det! Håpa dokker følg oss videre på ferden:)
Ship o'hoi og ei flaske med rom!