På torsdag kom kaptein tilbake til Kiel, og det va ett herlig gjensyn!:) Vi hadd en koselig kveld ute, og starta dagen tidlig på fredag. I cockpiten har vi en del av benken som går an å ta bort for å gå ned på badeplattformen. Denne hadd æ fløtta rundt på 10-talls ganga mens æ hadde vaska og gnikka båten, og hadde derfor ikke festa den så godt. Så sku kaptein løft opp sykkeln som sto fremfor, og røska tak i den. Og der fôr benken, ut i lufta og ned i havnebassenget. Han sto bare å så på at den sank, og æ hørt han sa "Oi." Og kem andre enn matrosen blei nødt å ta på sæ bikini og dykkermaske og hopp uti det kalde,skitne vannet mens regna piska rundt oss? På 3,5 meters dyp lå benken ilag med andre sjømonster, men æ fikk tak i den. Når æ hadd fått tørka mæ, sykla vi til en båtbutikk kor vi fikk handla inn småtterier som vi trengte: ny redningsvest til mæ, fleire gjesteflagg, ny kikkert med kompass, fendertrekk, kabla til radaren og oppbevaringsveske for cockpiten. Planen va å innstaller radaren på lørdagen og kom oss videre søndag. Vi hadde litt tid på oss pga av dårlig vær. Vi satt oss ned på en italiensk restaurant og bestilte nydelig mat, vin og øl og va klar for en skikkelig kose-fredag. Så ringt Eirik oss.
Vi hadd ikke vært på nettet og hadde ikke fått med oss noen ting av det som skjedde hjemme. Fleire drept i bombeangrep og kanskje så mange som 10 drepte ungdomma på Utøya i skudd-drama...Vi blei heilt satt ut og klart ikke å spis maten vårres. En følelse av total uforståelse kom over oss. Vi bestemt oss for å fer på en nettkafe å les nyhetan for å få ett overblikk over ka som skjedde. Vi så pressekonferansan og lest alt vi kom over. Stadig trykka vi på oppdatering i håp om å få svar på ka som faktisk foregikk hjemme. Begge satt vi med klump i halsen uten å vit ka vi sku si.
Seinere på kvelden møtt vi 3 koselige seilera fra Norge, som også hadd kommet til kafeen for å få med sæ nyhetan..vi blei sittanes å ta nån øl ilag mens vi diskutert og spekulert...da vi kom tilbake til båten va vi begge utmatta, ute av stand til å få gjort noen ting på båten.
Lørdag kl 06.30 ringt Eirik igjen, og fortalt oss at det va over 80 konstatert drept, bare på Utøya...Endelig tall va uvisst. Vi fikk ikke sov igjen...
Vi har nu bestemt oss for å fer gjennom Kiel-kanalen imårra. Radarn ska vi installert i ettermiddag, og da e Kaspara klar for å ta oss videre mot Nederland.
Men vi har ei anna stemning med oss på båten denne gangen. Tankan går hjem til alle berørte av den ufattelige uretten som e gjort, både mot landet vårres, og spesielt mot alle de unge menneskan som mått flykt for livet. Vi har enda ikke klart å ta det ordentlig inn over oss, men tåran trilla hver gang æ les ei overlevelseshistorie. Vi e sjokkert over massakeren, og vi e imponert over kor flink alle hjemme e til å ta vare på kverandre i denne tia. Vi sku gjerne vært hjemme for å vis vårres støtte og omsorg. Vi tenn lys her. Vi send varme tanka til alle omkomne, og deres døtre, sønna, fedre, brødre, søstre og mødre. Og vi prøva fremdeles å forstå.
Men når en nordmann vis si utenkelige, værste side, så vis resten av Norge sæ fra si fantastiske, beste side.
Vi ønska vi va hjemme med familie og venna, men det e vanskelig å få til nu. Så da bruka vi denne muligheten til å fortell dokker kor utrulig gla vi e i dokker, og kor mye vi sett pris på å ha dokk i livet vårres!
På Kaspara tar vi godt vare på kverandre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar