Flytta fokus fra båt til Nepal

Dette blogginnlegget hadde æ tenkt sku handle om livet i havna med mæ og lille Nelly. Æ sku fortell om et avslappa liv med Nelly som øva på å ak sæ frem på skipsgolvet, om trilletura langs stranda, om diaré-bleia som blei skifta på kartbordet, med fare for å infiser alt elektronisk utstyr med babybæsj. Og om alle andre utfordringe som kommer med å bo aleina med en baby ombord. Men så kom 25.april og jordskjelvet i Nepal va et faktum.

Som nån lesere veit,står Nepal vårres hjerta nær. Det va der vi bodde et år, mens matrosen jobba frivillig på universitetssykehuset i Kathmandu, og det va der kapteinen bestemt sæ for å fri. Midt i Himalaya-fjellan gikk han på kne, og høydesyk som æ va sa æ ja.

Nu har fleire tusen mista livet sitt,og åtte milliona menneska e berørt. Vi har fått kontakt med de fleste vi kjenn,og fått vit at de e trygg og familien e trygg. Men en venn e fra en landsby som e nesten vaska bort, og en kamerat har vi fremdeles ikke fått tak i. Vi håpa han bare ikke har nett tilgjengelig. 

Vi donerte en del penga når vi gifta oss,sammen med alle gjestan i bryllupet vårres,til en organisasjon i Kathmandu. Vi har fått tak i ho som driv den,og det va ei hjerteskjærende historie ho hadde til oss. Heldigvis kom alle sæ ut av huset de va i, inkludert åtte små unga med cerebral parese, som ho har tatt til sæ.

De har nu flytta sæ til en liten gårdsflekk de har tilgjengelig, og hold sæ i livet med melk fra kua demmers og kokt ris. De frykta den kommende tida med masse epidemia, som gjerne følg en sånn katastrofe. Ho e spesielt bekymra for alle ungan ho har ilag med sæ som e syk fra før av.   

Nu har det kommet hjelp til Nepal fra alle kanta i verden,heldigvis. Selv om håpet svinn for å finn overlevende e d veldig viktig at de som e skada får den pleia de treng, at mat og reint vann e tilstede og at folk har tak over hodet. Det regna mye nu og det e kaldt om natta.

Så selv om livet går videre der man e, også i båten i Middelhavet, e tankan vårres hos d nepalske folk. De treng hjelp nu, og de kommer til å treng hjelp lenge. Vi oppfordra derfor alle sammen til å bidra økonomisk til for eksempel røde kors, redd barna eller en anna organisasjon man føl tilknytning til. De e på bakken nu og hjelpa til der de ser behovet e sterkest.

Vi har kontakta Rita Kharel, som driv BAS ("vårres organisasjon") for å hør kordan vi kan få hjelp frem til ho og alle de syke menneskan ho har tatt ansvar for. Vi venta nu på svar. Hvis nån ønska å bidra direkte til Rita&co ilag med oss har vi oppretta en egen konto til det formålet. De pengan blir utelukkende å gå til BAS og gjenoppbygging av det. Æ legg med litt kort info om BAS i slutten av blogginnlegget.

Så håpa vi alle sett litt ekstra pris på reint vann i springen, varme senger og et trygt tak over hodet. Kos dokker masse i helga med alt dokk har kjært, og gi en slant dokk har ekstra til hjelpearbeidet i Nepal.

Hvis dokker ønska å bidra til BAS sammen med oss e kontonummeret vi har oppretta som følger:1207.89.05628.

Vi blir å overfør pengan når vi har fått kontakt med Rita igjen,og de nepalske bankan har kommet tilbake i drift.

Kort om BAS:

BAS=Brahmasthani awareness society.
Det blei starta av Rita Kharel, som e fra ei landsbygd i Nepal. Ho ønska å hjelp syke menneska som treng en plass og bo og pleie når de kommer til Kathmandu for legehjelp. Dette e for eksempel menneska som har kreft og får behandling på sykehuset,men ikke kan bo der, kronisk syke som ikke har råd til pleiehjem og unga der foreldran ikke har mulighet til å ta sæ av dem når de e syk. Under denne krisa va det blant anna ei jente som va hofteoperert og gipsa fra midja og ned. Ho fikk de evakuert på en madrass. Det bor per nu åtte små unga med alvorlig cerebral parese. Disse bor fast hos Rita,siden de ikke har foreldra som kan ta sæ av dem. Nån heltemodige ungdomma fikk redda disse ungan ut fra 3. etasje under selve jordskjelvet.

Huset de bor i e eid av organisasjonen, og vårres bryllupspenga gikk blant anna til vindu til dette huset. Vi kjøpte også mange senger som pasientan kunne ligg i. Huset står,men den ene veggen har store skada,bygget har sprekke overalt, kloakksystemet e ødelagt,og det samme gjeld vannforsyninga. Solcellepanelet e ødelagt og huset e ikke lengre trygt å bo i.    

Rita e ei av de mest imponeranes menneskan vi har møtt, og vi beundra det ho får til med de midlan ho har til rådighet. Ho e varm og omsorgsfull og har bein i nesa!

Bildet e av Rita😊

Budva,her har vi det godt!

Da va ei uke i Budva gått, og hjælpesmæ den har gått fort!
Til og med kapteinen måtte innrøm at det hadde vært lite dødtid, og han kan fort bi rastlaus når vi ligg i ro lenge. Men så hadde vi nån småting som måtte ordnes med Kaspara før han for på jobb, mini-matrosen gjør sitt til at dagen flyr avgårde, også tok vi en dag i bil for å få sett litt meir av landet.

Og for et land! Æ trur nesten vi må bynj på slutten. Søndag blei leiebil-dag. Kapteinen hadde lest sæ litt opp om serverdigheta i området og fant ut at Tara bru (eller bridge om du vil) va et must å få med sæ. Den går vestnok over verdens nest dypeste juv, bare overvunnet av "The great canyons" i det litt større landet USA. Så vi kjørte jo dit da.

Starten av turen va opp ei fjellside, med fin veibane og godt autovern. Og det autovernet satt æ virkelig pris på! For her va det rett ned enkelte plassa, og med nån gærne montenegriske sjåføra på veian, va hvertfall autovernet en liten, men kanskje ikke så hjelpsom trøst. Utsikta va spektakulær heilt til vi kom innenlands, og da brifa naturen med ei nydelig, grønnfarga elv som rant gjennom fantastiske steinformasjona. Vi blei omringa av fjell, og de høyeste toppan hadde snø på sæ. Vi syntes mye minna om det vakre heimlandet. Og vi klarta opp, opp, opp mot de snøkledde fjellan, og havna plutselig i vinterland. Det va nysnø i skogen, og området fikk et litt eventyrlig utseende.

Omsider va vi ute av vinteren, og fremme ved Tara bru. Og den va imponeranes!  Vi gikk en tur på den, tok masse bilda, inkludert de viktige selfian, og spiste en mindre god lunsj i et røykfylt lokale. Med andre ord va det ikke vits å heng der lengre enn nødvendig, etter vi hadde sett det vi kom for. Så vi kjørte videre, og nok en gang havna vi i vinterland. Det kom en rødrev springanes over veien, så vi følt oss virkelig som hjemme. Men så så vi bebyggelsen og kom på at vi va i vakre, men annerledes Montenegro. På dette tidspunktet begynte tålmodigheta til mini-matrosen å ta slutt, og det va heilt forståelig, for vi begynte også å bi lei av bilen. Derfor stoppa vi i poshe Tivat, og spiste middag og is, mens vi dansa på promenaden. Nu fikk æ kanskje dette til å høres særdeles romantisk og idyllisk ut, men for andre forbipasserende så det muligens bare rart ut. Men trekløveret va fornøyd med dagen! Så bar det hjem til Budva, ca 2 mil i rett retning.

Så tilbake til begynnelsen av uka. Vi har bare sosa rundt. Vi har gått tur med Nelly i gamlebyen. Vi har trilla langs promenaden. Vi har spist god mat og drukke litt rødvin. Vi har spist dessert til lunsj, og vi har testa kaffeutvalget i heile byen. Ja, vi har sosa rundt. Men for å vær rettferdig mot kapteinen, så har vi også fiksa nå småtterier. Når Nelly sov har matrosen ordna inni båten, fått det ryddig, reint og koselig. Altså helt basic oppgava. Kapteinen har derimot fløtta VHF-kabeln over til AIS-antenna. Han har fiksa webastoen. Han har bytta ventil i doen så vi unngår at kloakken slår tilbake i do. Han har skifta ut den ødelagte gassalarmen med en som funka, og han har fiksa en irriteranes knirk vi hadde i døra vårres. Hørtes ikke dette ganske imponeranes ut? Vi har jo tross alt sosa så mye rundt. Vel, med seks daga til rådighet for å få ordna i disse tingan, så e det ikke rart vi fikk tid til å gå på sightseeing i gamlebyen og slikk sol på fortauskafean. For hvis vi ser bort fra den VHF/AIS-greia så va alt det andre lett match. Webastoen va fiksa på to minutt, men det tok litt tid å rydd sæ frem til problemområdet. Ventilen i do va bytta på fem minutta, inkludert litt sukking fra kaptein fordi han synes det e en drittjobb, bokstavelig talt. Den gamle gassalarmen va bærre å ta ut av kontakten og kast, og den nye va bærre å sett i støpselet så va den klar. Og den knirken i døra, vel den e nu egentlig der enda.

Men som vi har kosa oss! Budva vis sæ å vær heilt nydelig. Med en fin, liten gamleby innafor en bymur. Der kan man finn litt skygge. Store, åpne plassa med kafea og restauranta rundt. Parka med mulighet for piknik og avslapping i både skygge og sol, og fleire små strender for solslikking. Her hadde vi det bra ilag!

Men igår va friperioden til kapteinen over for denne gangen, og han måtte forlat Kaspara (trygt fortøyd) med begge matrosan ombord. Før han for forsikra han sæ om at vi hadde det så godt og trygt som det gikk an å ha det mens han va borte. Han va nok litt ekstra påpasselig denne gangen siden vi hadde en liten matros ombord, og det har vi ikke trengt å ta hensyn til før.

Vi, som e igjen i Budva, ser frem til besøk på tirsdagen!

Bilde 1:Montenegrisk fjellbygd

Bilde 2:Innlandet 

Farvel Albania, heisann Montenegro

Folkens, pakk kofferten! Fer til Albania og opplev Berat, Llogara nasjonalpark, Sarande, Gjirokastra, Butrint og det albanske folk! Men hopp gjerne over Tirana. For et land! Jo, her e det mye søppel som flyt, fattigdom overalt, skittent enkelte steda, MEN! Her har vi møtt de mest vennligsinna folkan, de mest hjelpsomme agentan og offisielle i havnen vi har vært i, vi har fått gratis klemma og kaffe, Nelly har fått kos hos kelnera. Litt utfor allfarvei har de fantastisk natur, med fjellandskap, innsjøa, riviera og strender med krystallklart vann. De har restauranta i skogen med fyr i peisen, og god mat. Og hvis ingenting av dette lokka, jo så e det jo veldig billig. Og det må vel kun lokk en nordmann ut på tur ;)

Vi forlot altså Berat, glad og fornøyd med oppholdet, på torsdag. Etter et par tima va vi tilbake i havna. Vi hadde en avslappanes kveld i båten før vi, neste dag, tok oss turen i Llogara nasjonalpark. Et nydelig landskap i nåletrærskog, ned en slags "Trollstigen" og ned mot havet. Der finn man nån av de fineste strendern til Albania, og det bygges mye i riviera-området for at det ska bi enda meir turistvennlig. Men Albania har absolutt langt igjen før de når ut til den gjengse turist.
Etter en kaffestopp i skogen, tok vi turen tilbake til Vlore for å lever tilbake leiebilen. Vi brukte et par tima i Vlore, som va en heilt ok plass, og tok taxi (med bilbelte til Nelly) tilbake til havna. Og når vi kom frem dit fikk vi oss en hyggelig overraskelse. For mens vi hadde vært på farten den fredagen, va det kommet to nye båta i havna. Kjempestas det! Enda hyggeligere va det at den eine båten va norsk, og den andre svensk. Og enda bedre va det at den svenske båten va et par på vårres alder med en liten 1-åring ombord!
Vi blei invitert ombord for øl og vin og hadde nån hyggelige tima ilag før kvelden tok oss, og alle krøyp ned i sine respektive lugara.

På lørdags morgen ca kl 06.00 kasta vi fortøyningen i Orikum. Vel, vi og vi....kaptein kasta fortøyningen, matrosen og mini-matrosen hadde mat-stund under dyna i lugaren. En fin måte og start dagen på det! Men gjett om det bei fergetur. Vi hadde nu storseilet oppe for å hold båten stabil, men stort meir hjelp va det ikke fra det seilet. Nelly sov litt dårlig i den konstante motorduren, og va derfor litt sliten når vi endelig kom frem til Dürres. Vi blei møtt av en agent der, som Agim hadde ordna for oss, og han kom ombord i båten for å fix papirarbeidet.
Dürres har ingen marina, men man ligg i ei industrihavn, og relativt godt beskytta når det e greit vær. Man har ikke tilgang på strøm, men kan vistnok få vann fra en tankbil hvis det trengs. Det kryr av rotte her, så det kan vær et greit tips å unngå mat i cockpiten og vurder å bruk flasketrikset på fortøyningen. Havna e veldig sentral, så man får enkelt sett byen. Vi hadde hørt mye negativt om Dürres, men bei positivt overraska. Joda, dette e ingen badeby eller en veldig spennanes plass. Men de har nu en grei promenade som det e fint og vandre langs, og man får tak i det man treng der. Men på grunn av kommende motvind blei vi kun ei natt her.

Det betydde nok en 12-timer på havet påfølgende dag. Vi va ikke så motivert til det, men samtidig betydde det at vi kom tidlig frem til endestasjon for denne friperioden til kapteinen. Og denne gangen va det litt seilvind. Det betydde at mini-matrosen sov god i lugaren, og foreldran satt også pris på en pause fra motorduren. Etter ca 12 tima va vi fremme i Budva, Montenegro. Vi hadde fått mail fra havna om at vi kunne sjekk inn i landet der. Så når vakta i havna spurte etter vignetten vårres, og vi sa vi sku sjekk inn her i Budva, blei det mye styr. Enda på visa va at vi mått bærre kast fortøyningen i Budva og seil tilbake 15 mil til Bar for innsjekking. Ikke populært for nån av oss! Men vakta hadde prata med politiet og fått beskjed om at hvis vi ikke for kom vi til å få ei klekkelig bot. Det va bærre å legg ho Nelly for kvelden, ta frem litt motivasjonssjokolade og legg i vei sørover.

I Bar va vi fremme ca kl 23.00, og vi fikk ikke gjort nåkka papirarbeid den dagen. Vi fikk tillatelse til å gå direkte til marinaen og legg oss for natta. Dagen etterpå fikk vi sjekka inn. Det tok litt tid før vi fant frem til de rette kontoran, men når vi først fant havnemestern og fikk laga crew-liste så gikk alt hånd i hanske hos politi og tollmyndighetan. Og det hør jo til historien at det ikke gjøres forskjell på lille Kaspara og store oljetankera når det kommer til papirmølla. Verken i Albania eller Montenegro. På crew-lista står Nelly oppført som mannskap og d e x antall kopia av vårres dokumenta, som diverse myndigheta skal ha. Det må signeres her og betales der, og alle tar dette veldig seriøst.

Vi blei i Bar ei ekstra natt og kosa oss der med trilletur i sola, iskrem, kaffe, god mat og full avslapping. Så la vi i vei tilbake til Budva på tirsdags formiddag og denne gangen fikk vi lov å fortøy. Vi blei tatt imot av to menn som hjalp med fortøyninge og en concerier, som kjørte kapteinen til de rette myndighetan for innsjekking i havna.

Budva by ser ut til å vær en finfin plass å ska tilbring nån uke mens kaptein e på jobb. Her får også matrosen besøk av ei venninne og en baby, men det kan vi ta i neste kapittel.
Mens Budva marina, eller Dukley marina, som den heite, kanskje har fremstilt sæ litt finere enn den egentlig e. Joda, servicen e bra med tanke på ho Svetlana, som e concerier. Ho kan hjelp med det meste. Men Dukley marina har kanskje den fineste katalogen av alle havne i Adriaterhavet, og tilsvar ikke forventningen. Man ligg nu til ei betongbrygge, de har kun 4 toalett/dusja, det e ikke vaskeri her (bortsett fra et veldig fancy ett der man kan betal fleire euro pr plagg), og det e veldig dyrt å ligg her. Altså, det e heilt greit her, og matrosen og Nelly ska nok kos sæ masse. Og havna e bra den, man ligg trygt, det e vakte 24/7 og fasilitetan e rein og fin. Men man må ta brosjyren man får på mail, med ei klype salt, og ignorer at prisen for å ligg her ikke tilsvara standarden på havna. Når det e sagt, så anbefal vi alle seilera å ta turen innom Budva.

Roadtrip i Albania

Så har vi hatt vårres første 12 timers seilas med baby ombord, og sannelig har vi ikke også overlevd roadtrip på Albanias mindre gode vei-nettverk.

Vi starta seilasen fra Sarande kl 06.50. Det vis sæ å ikke vær nå problem å kom sæ avgårde på mårraseilas, nu når vi har en mini-matros som bestem korti dagen starta. Tidligere har vi vært litt vanskelig å få ut av senga om mårran. Kanskje spesielt matrosen. Nåkka av det beste som finnes ombord e faktisk å ligg med dyna godt under haka og hør på at kaptein fyll vanntanken og kanskje labba avgårde for å kjøp et brød til frokosten.

Som seg hør og bør, når vi ska på lengre strekke, e at det ikke blås nå særlig. Men vi e ikke de seileran som ligg å venta på vinden, så da må vi ofte ta til takke med motorseilas. Som vi altså måtte denne gangen. Det va mye svell på havet etter ei urolig natt med mye vind, så storseilet bei heist for å få litt ro i båten. Det va ganske kaldt utpå havet, med litt skydekke, så det frista ikke å ta Nelly med ut. Det gjor at vi mått bytt på å vær nede i båten for lek og kos med mini-matrosen, og førte for øvrig til at de to eldste ombord bei sjøsyk! Men vi beholdt maten innabords.

Vi kom oss trygt frem til Orikum, rett sør for byen Vlore. Nelly satt i cockpiten i bilstolen sin og fulgte nysgjerrig med mamma og pappa som fiksa fendera og navigerte i havna. En hyggelig albaner tok imot oss i havna, hjalp oss med fortøyningen, og så oppdaga han Nelly. Og gjett om han bei sjarmert! Han babla i vei på italiensk, som va det eineste fremmedspråket han kunne, og vi oppfatta ting som bitteliten, søt baby. Kjempestas for mor og far!

Vi fikk god hjelp i havna med papirarbeid og diverse, og Agim (agenten i Sarande) hadde ordna de dokumentan vi trengte til ankomst. Vi mått ut med 50 euro for innsjekk i ny marina, og 22 euro per natt. Det blei et forferdelig regnvær dagen derpå og vi hadde en rimelig kjedelig innedag i båten. Kapteinen drista sæ ut til landsbyen for å sank inn mat til familien, og kom tilbake i båten våt inntil beinet. Men han hadde fått tak i sjokolade så da va jo innedagen redda! Vi hadde planlagt en roadtrip herfra i nån daga, og det passa perfekt. Det va nemlig meldt storm på kysten, så vi lå rimelig værfast uansett. Typisk det forresten...enten vindstille og svell, eller storm og kvitt hav!

Vi tok taxi til Vlore. Den hadde ikke bilbelta, og vi satt derfor med en litt uggen følelse heile veien, med tanke på Nelly, som satt i bilstolen sin. Men uten feste i bilen. Heldigvis va taxisjåføren en veldig hensynsfull mann og kjørte i sinkefart heile veien frem, så det sku bi så trygt som mulig. For tru mæ, sinkefart e ikke standarden på disse veian! Vel fremme i Vlore, fikk vi oss en gammel, sleten Kia leiebil, og etter litt diskusjon bei vi nesten enig. Vi tok imot bilen, men va misfornøyd fordi vi hadde bidd forespeila en nyere bil.

Vi la i vei mot Tirana, en meget humpete  vei, og plutselig va vi litt glad for at leiebilen ikke va så ny. Med gammel, utslitt bil gikk det litt raskere over hullan i veien, og flekkete asfaltering. Hovedveien til Tirana e ikke som hovedveia flest. Vi møtte mang en gjeter med saueflokken sin, som de geleida over veibanen, og hønsen tralta rundt i grøften. Så kom det nu ei ku i veien, og så ei ku på lasteplan. Kapteinen losa sæ gjennom dette kaoset med tilsynelatende god kontroll, og vi kom oss trygt fram til hovedstaden. Igår ringte Agim oss og lurte på kor vi va. Han hadde nemlig prata med sin kontakt i Dürres og hørt at vi ikke va ankommet havna, og blei bekymra for oss. For vi hadde nevnt at vi sku til Dürres etter Orikum, men vi hadde ikke sagt at vi sku på en liten road trip først. Og da lurte han på om vi hadde vært på havet i det dårlige været, og med lille Nelly ombord. Vi satt veldig pris på omtanken og sa vi sku kontakt han før vi la i vei mot nord. Veldig koselig å vit at agenten passa på at vi kommer oss trygt frem.

Tirana viste sæ å vær en by verd å se, men ikke en by man må innom hvis det e utenfor planlagt reisevei. Den e sliten, men med nån fine oppjusteringe her og der, og folk flest e veldig hyggelig. Vi vil nok ikke anbefal denne byen til "barnevognmafiaen," da det vist sæ å vær veldig greit å vær to om vogna opp og ned fra fortauskanta og diverse blokkeringe på bakken.

Idag la vi veien videre til Berat, som sies å vær en av Albanias vakreste bya. Foreløpig har vi knapt gått nån meter i byen, og vi kan si oss enig, så får vi heller se om vi endra oppfatning imårra etter litt sightseeing. Men kjøreturen til Berat va fantastisk. Her va det også mye gjetera, geiter, sau, kyr og anna firbeinte skapninga, og landskapet va nydelig. Blomsterenge, grønne dala, sjarmerende og slitne landsbya, snykledde fjell i bakgrunn og hyggelige folk som hjalp oss å finn frem når GPS'en slukte strømmen på telefon. Vi kjørte over vårres kvote med humpa, og vi brukte litt lang tid på å kom oss frem. Nelly blei naturlig nok litt utålmodig, men et par runda med "papegøye fra Amerika" så va humøret på topp igjen.

Vi kom frem til Berat, og hotel Mangalemi, kl 19.00 ikveld. Vi hadde bestilt B&B utfra anbefaling fra Lonely Planet, og det e vi veldig fornøyd med! Et veldig sjarmeranes Ottomansk hus, men den mest hjelpsomme betjeninga. De rigga seng til Nelly på 1-2-3, så vi fikk lagt ho. Ho va trøtt! Så forklart vi at vi ikke kunne gå ut å spis siden ho sov, og om de kanskje hadde nå room service. Det hadde de ikke. Men de sku undersøk litt med restauranten og sjekk om det ikke gikk an å kom t ei ordning. Det endte med at kelnern fra restauranten kom med både duk, serviettholder, vin og mat og dekka opp til helaften inne på rommet. Og han lista sæ rundt og kviskra så han ikke sku vekk Nelly. Vel fortjent tips på han!

Nu ser vi frem til en heil dag i Berat imårra før vi legg i vei mot Kaspara, som har vært aleina nån daga nu. Og hvis været hold sæ som det e meldt nu, legg vi i vei mot Dürres på lørdag. Det ska bi godt å kjenn sjøsprøyten i ansiktet igjen!

Så va vi på'an igjen!

                                                                                    

Endelig va vi tilbake i vårres andre hjem! Og ho lukta nybåt enda. Det va en deilig følelse å kom tilbake til Kaspara igjen etter 6 mnd fravær. Ho lå i Guovia marina på Korfu, ho va fuktig av regndråpa når vi kom på mandagen og ho va skitten på dekk. Men ho hadde ikke sluppet inn fukt over vinteren, og det va nu d vi va mest spent på.

Men la oss spol tilbake nån år, så det e lettere å heng med bloggen videre.

Høsten 2012 forlot vi Kaspara i Frankrike og dro hjem til hus og jobb. Planen va at kapteinen skulle seil båten heim året etter ilag med nån kompisa, men sånn sku d ikke bi. Etter nån runda med oss sjøl bestemt vi oss for å ha båten i Middelhavet ei stund, og bruk den i feria og fritid. 

Kapteinen tok sæ derfor en kompistur i 2013, der de bei beskutt av det franske forsvaret (d e nu ei lang historie,som endte godt), og i 2014 fikk matrosen værme. Æ e litt flinkere å lytt t VHF'en og derfor unngår vi lettere skudd fra militærøvelsa.

Vi seila båten til Sicilia i juni ifjor,der vi tok en ny pause, før vi seinere på høsten seila til Korfu.

Og i mellomtida har vi produsert et nytt,lite menneske. Ho e verdens søteste,lille matros og heite Nelly. Og ho e med oss på seilturen nu og krydra kværdagen vårres! Ho fyll 3 mnd 6.april og e derfor ikke til mye seile-hjelp...men ho e allerede en dreven sjarmør i havna☺

Vi kom altså til Korfu på mandag etter ei skikkelig melkerute nedover. Type Bodø-Oslo-Brüssell-Athen-Korfu. Dagan nu har gått til å forbered båten på seilas de kommende månedan. Nelly tar mye plass i båten selv om ho e lita. Blant anna har kapteinen mista kartbordet sitt. Det e nu stellebord. Og der vi tidligere stua vekk øl og andre overlevelses-midla har vi nu bleia og gulpekluta.

Planen nu e å seil Adriaterhavet,innom Albania,Montenegro,Kroatia og Slovenia. Der settes båten på trailer og bi frakta til Kiel. På den måten slepp vi å bruk heile permisjonen min på å seil heim,og vi får seila en kyst vi ikke har vært langs enda.

Første stopp denne gang bei Sarandë i Albania,der vår gode agent Agim har tatt imot oss og fått hilst på Nelly. Det hadd vi lova han i september når han så struttemagen min. Og i Albania har de en merksnodig tradisjon der de gir penga til alle nye babya som kommer til landet. Så Nelly fikk 5 euro hos Agim! Litt av en agent:)

Nelly sov heile sin første seiltur, kapteinen motorseila turen aleina, mens matrosen satt og reparert sengtøy med nål og tråd. Altså ingen større utfordringe på denne seilasen. Men vi e veldig spent på mårradagen, da vi har en 12 timers tur opp til Vlore foran oss. Agim hjelp oss med alt det praktiske, og e virkelig en mann å søk hjelp hos hvis det trengs. Vi gjentar derfor telefonnummeret hannes hvis det e nån som ønska det: 0035 56 92 56 65 76.

Da håpa æ dokker føl dokk passelig oppdatert siden sist. Vi lova å skriv blog så ofte vi får tid mellom bleieskift og spennanes seilasa, og sålenge det e wifi tilgjengelig. Og så kryssa æ fingran for at vi slepp å skift bæsjebleia i høy sjø....