Da va ei uke i Budva gått, og hjælpesmæ den har gått fort!
Til og med kapteinen måtte innrøm at det hadde vært lite dødtid, og han kan fort bi rastlaus når vi ligg i ro lenge. Men så hadde vi nån småting som måtte ordnes med Kaspara før han for på jobb, mini-matrosen gjør sitt til at dagen flyr avgårde, også tok vi en dag i bil for å få sett litt meir av landet.
Og for et land! Æ trur nesten vi må bynj på slutten. Søndag blei leiebil-dag. Kapteinen hadde lest sæ litt opp om serverdigheta i området og fant ut at Tara bru (eller bridge om du vil) va et must å få med sæ. Den går vestnok over verdens nest dypeste juv, bare overvunnet av "The great canyons" i det litt større landet USA. Så vi kjørte jo dit da.
Starten av turen va opp ei fjellside, med fin veibane og godt autovern. Og det autovernet satt æ virkelig pris på! For her va det rett ned enkelte plassa, og med nån gærne montenegriske sjåføra på veian, va hvertfall autovernet en liten, men kanskje ikke så hjelpsom trøst. Utsikta va spektakulær heilt til vi kom innenlands, og da brifa naturen med ei nydelig, grønnfarga elv som rant gjennom fantastiske steinformasjona. Vi blei omringa av fjell, og de høyeste toppan hadde snø på sæ. Vi syntes mye minna om det vakre heimlandet. Og vi klarta opp, opp, opp mot de snøkledde fjellan, og havna plutselig i vinterland. Det va nysnø i skogen, og området fikk et litt eventyrlig utseende.
Omsider va vi ute av vinteren, og fremme ved Tara bru. Og den va imponeranes! Vi gikk en tur på den, tok masse bilda, inkludert de viktige selfian, og spiste en mindre god lunsj i et røykfylt lokale. Med andre ord va det ikke vits å heng der lengre enn nødvendig, etter vi hadde sett det vi kom for. Så vi kjørte videre, og nok en gang havna vi i vinterland. Det kom en rødrev springanes over veien, så vi følt oss virkelig som hjemme. Men så så vi bebyggelsen og kom på at vi va i vakre, men annerledes Montenegro. På dette tidspunktet begynte tålmodigheta til mini-matrosen å ta slutt, og det va heilt forståelig, for vi begynte også å bi lei av bilen. Derfor stoppa vi i poshe Tivat, og spiste middag og is, mens vi dansa på promenaden. Nu fikk æ kanskje dette til å høres særdeles romantisk og idyllisk ut, men for andre forbipasserende så det muligens bare rart ut. Men trekløveret va fornøyd med dagen! Så bar det hjem til Budva, ca 2 mil i rett retning.
Så tilbake til begynnelsen av uka. Vi har bare sosa rundt. Vi har gått tur med Nelly i gamlebyen. Vi har trilla langs promenaden. Vi har spist god mat og drukke litt rødvin. Vi har spist dessert til lunsj, og vi har testa kaffeutvalget i heile byen. Ja, vi har sosa rundt. Men for å vær rettferdig mot kapteinen, så har vi også fiksa nå småtterier. Når Nelly sov har matrosen ordna inni båten, fått det ryddig, reint og koselig. Altså helt basic oppgava. Kapteinen har derimot fløtta VHF-kabeln over til AIS-antenna. Han har fiksa webastoen. Han har bytta ventil i doen så vi unngår at kloakken slår tilbake i do. Han har skifta ut den ødelagte gassalarmen med en som funka, og han har fiksa en irriteranes knirk vi hadde i døra vårres. Hørtes ikke dette ganske imponeranes ut? Vi har jo tross alt sosa så mye rundt. Vel, med seks daga til rådighet for å få ordna i disse tingan, så e det ikke rart vi fikk tid til å gå på sightseeing i gamlebyen og slikk sol på fortauskafean. For hvis vi ser bort fra den VHF/AIS-greia så va alt det andre lett match. Webastoen va fiksa på to minutt, men det tok litt tid å rydd sæ frem til problemområdet. Ventilen i do va bytta på fem minutta, inkludert litt sukking fra kaptein fordi han synes det e en drittjobb, bokstavelig talt. Den gamle gassalarmen va bærre å ta ut av kontakten og kast, og den nye va bærre å sett i støpselet så va den klar. Og den knirken i døra, vel den e nu egentlig der enda.
Men som vi har kosa oss! Budva vis sæ å vær heilt nydelig. Med en fin, liten gamleby innafor en bymur. Der kan man finn litt skygge. Store, åpne plassa med kafea og restauranta rundt. Parka med mulighet for piknik og avslapping i både skygge og sol, og fleire små strender for solslikking. Her hadde vi det bra ilag!
Men igår va friperioden til kapteinen over for denne gangen, og han måtte forlat Kaspara (trygt fortøyd) med begge matrosan ombord. Før han for forsikra han sæ om at vi hadde det så godt og trygt som det gikk an å ha det mens han va borte. Han va nok litt ekstra påpasselig denne gangen siden vi hadde en liten matros ombord, og det har vi ikke trengt å ta hensyn til før.
Vi, som e igjen i Budva, ser frem til besøk på tirsdagen!
Bilde 1:Montenegrisk fjellbygd
Bilde 2:Innlandet
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar