Vi ses! :)

Det e med vedmodig hjerte og bittersøte følelsa at vi nu avslutta vårres eventyrseilas til Middelhavet. For et år det har vært! Eller rettere sagt, for nån 15 måneda det har vært, men det klinga berre ikke like bra...

Vi kjør litt statistikk først, før dokker bi lei av å les;) Vi har altså lagt bak oss ganske nøyaktig 5571 nautiske mil fra vi forlot Fauske og til vi ankom traktorn som løfta Kaspara opp. Ja, traktor ja...Vi har vært innom 11 ulike nasjona, 13 hvis du tell med Korsika og Sardinia som har selvstyre og selvfølgelig eget flagg. Vi har fått bryna oss på ulike fortøyningsmetoda i 133 havna rundt om i Europa, og har logge for anker i utallige koselige bukte. Vi har kjørt endel motor, selvfølgelig i kanalan, men også i Middelhavet, der været vis sæ å ofte vær litt for snill mot en stakkars seiler som ikke krev meir enn bris til seilet sitt.

Men for ett vær vi har fått seilt i! Liten storm på dag 3: Matrosen va så redd for å ødelegg seilan at ho bei forbanna på de når de ikke ville rull inn, som teorien i boka skreiv at de sku. Og at kaptein kjefta høyere enn vinden ult, hjalp jo ikke i situasjonen. Men vi har lært, og vi har bidd trygg på oss sjøl. Stiv kuling i den engelske kanal med 5 knops motstrøm. Joda, vi va vel trygg på oss sjøl, men når vi har planlagt en seilas på 9 tima hadde vi nødvendigvis ikke med oss mat til 24 tima, som jo seilasen faktisk bei på. Det va den gangen matrosen trudd Kaspara sku knuses i bølgan, og det va den gangen både matrosen og kaptein lært kor mye juling båten vårres faktisk tål! Vi har også fått vårres tordenstorma, som nesten e obligatorisk når man seila i Middelhavet utenfor sesong. Den første møtt vi  nord for Agropoli i Italia i desember ifjor, og vi søkte nødhavn der. Den siste hilsa på sørøst for Crotone, også Italia, i mai i år. Den sto vi av, og vi kosa oss på havet når det va over! Selv om pannekaken kaptein hadde laga til frokost en time før stormen overraska oss, holdt på å kom opp igjen.

Og vi har møtt så mange folk! Så mange herlige menneska som bor i båta rundt omkring eller på andre måta lev livet sitt på havet. Vi har ikke oversikt over kor mange fiskera vi spurte til råds i Norge når vi sku over de berykta havstrekken Folla, Hustavika og Sletta. Og vi har møtt glade danska, svenska med gode råd, skravlete franskmenn som vi ikke heilt forsto, ivrige utlendinga sånn som oss sjøl, behjelpelige belgera, avslappa grekera, romantiske og plagsomme italienera (bra med folk som passa stereotypen sin) og koselige albanera (også bra med folk som ikke passa stereotypen sin).
Vi har fått nyerverva språkkunnskapa, og e faktisk ganske flink til å forklar med hender og dyrelyda ka vi vil spis til middag, eller enda viktigere, ka vi ikke har løst på til middag. Kaptein e en kløpper på å forklar båtterminologi med bare hendern og "brum-brum" lyda, og som regel får vi både det vi vil spis og riktig hjelp til båten.

Det e jo ikke til å legg skjul på at vi va nån skikkelige landkrabbe, som kanskje ikke heilt vest ka vi hadde gitt oss ut på når vi hadd kjøpt ho Kaspara. Matrosen for sin del va 100 % blank, og den eineste fordelen hennes va at ho va uredd og ikke lett bei sjøsyk. Kaptein hadd en liten fordel med at han kun skru litt motor, og hadd fått et 3-timers seilkurs i Bodøfjorden før vi for, men der stoppa også hannes fordela. Så da va det jo berre å sett sæ ned med bøkern vi hadde kjøpt, og bynj å les om sjakla, bidevind, tampa, genoa, slør, aktenfor tvers, salingshorn, vanta, fokk, akterstag, spring, kryssholdt, jibb, pullpit osv osv. Det va mildt sagt mange uttrykk å lær sæ, og enda værre..forstå ka de ulike uttrykkan betydde og korti vi sku bruk de. Ka meinte kaptein når han ba matrosen om å fortøy en baugspring. Va det for å hold baugen inn mot kaia, eller va det for å hinder båten i å gå frem, eller va det ingen av delan. Og viste kaptein ka han ba om når han ga beskjed til matrosen om å fortøy en baugspring. Vi har hatt nån av disse probleman på turen! Men vi kan med stolthet si at vi forstår hvertfall 50 % av ordan som nu blir brukt ombord en båt;) Og at matrosen tvihold på soverom istede for lugar, stue istede for salong, kjøkken istede for bysse og gulv istede for dørk, det e bare for å få det meir hjemmekoselig:) For det e jo akkurat det Kaspara har vært. Hjemmet vårres.

Og nu står ho parkert, på land, ilag med ca 950 andre båta. Her, i Port Saint Louis dû Rhone, skal ho stå til vintern e over og våren kommer frem. Da tar kaptein med sæ en kompis eller to og sakte, men sikkert, frakta hjemmet vårres heim. Og matrosen gleda sæ!

Før vi for på turen va det mange som heia oss frem, og skrøyt av at vi va modig. Vi så det ikke på samme måte, for oss va det bare ett eventyr som venta, med mange utfordringe, men ingen problema. I ettertid e det nån av vårres nærmeste som har kommet frem og sagt at de ikke heilt hadde trua på at vi kom til å klar denne turen, og vi skjønna jo godt det. Vi vist jo knapt styrbord fra babord. Men disse personan har også sagt at de e imponert, og kanskje litt misunnelig, på opplevelsan vi har fått. Og som seg hør og bør i en avsluttende blogg, har vi laga vårres 10-på-topp-liste for året. Den e ikke rangert i en spesiell rekkefølge, og kaptein og matrosen e veldig enig om punktan.

• Innseilinga til Paris
• Kanalan i Nederland
• Delfinan i baugen fra Sicilia til Sardinia
• Snorkling ved Lipariøyene
• Den italienske øya Ponza
• Seiling rundt greske øyer
• Sicilias mange bya og landsbya
• Sardinske strender og bukte
• Overraskelsen Albania
• Første havseilasen, Skagerak

Og vi kan nevn 100 punkta til, men det gjør vi ikke. Istede takka vi alle som ønska oss lykke til når vi for, som sa hadet i Fauske havn, alle leseran på bloggen som har kommentert og lest med iver. Det hadd ikke vært like artig å skriv uten dokker! Og en spesiell takk til alle som tok sæ tida til å kom på besøk til oss i båten, og gjor seilasen ekstra koselig. Dokk va et krydder i hverdagen vårres:)

Nu ser vi frem mot høsten hjemme på Fauske, vi har jo et bryllup å planlegg, og ikke minst gjennomfør;) Det ska bi godt å slipp å tenk på fendera, fortøyningstau og sjekk været kvær gang vi har løst å ta oss en tur ut. Det bi kanskje rart at huset ikke svaia når vinden blås som værst, men det ska vi nok venn oss til. Det ska bi godt å kun gå på do uten å mått se på ka vi har lagt i fra oss i doskåla mens vi skylla ned, og det ska bi godt å slepp å våkn midt på natta fordi man innbild sæ at ankeret har løsna.

Takk for at akkurat du har tatt dæ tid til å følg med på "På eventyr med S/Y Kaspara." Husk at turen ikke e heilt over. Til våren fer kaptein, dessverre uten matrosen, å henta båten.
Og som vi lært av en medseiler: Man sir aldri farvel til en seiler. Det betyr ulykke. Såe...

Vi ses! :)

 

Fra Korsika til fastlandet

Utsikt fra skyteskottet på fortet.

Det blei en heftig og kjip start på turen til de to gjestematrosan vårres, Christian og Lars Jøran. Vi hadd fortøyd Kaspara i enden av ei flytebrygge i Ajaccio for å fyll vann på tanken da en 65 fots Princess lystbåt mista kontrollen i vinden å kjørt rett i oss! Og en så stor båt e det ikke berre å dytt vekk heller. Flaksen va at vi hadde en fender i nærheten av der han traff oss og tok vekk litt av trykket. Men vi hørt knaking og kaptein så at skutesida bula innover. Men det bei ingen synlige skada utenpå, UTRULIG nok! Vi utveksla navn og forsikringsopplysninge, så bynt kaptein og Christian å skru ned inventaret innvendig for å se kordan det sto til der. Men det va vaskelig å se nåkka. Det kan se ut som glassfibern har fått sæ en smell, og nåkka av inventaret har flytta sæ litt og fått nån sprekke, men vi må få nån profesjonelle til å se på det. Uansett en veldig kjip opplevelse.

Vel, vi forlot Ajaccio dagen etter uhellet, og la i vei mot Girolata, ei typisk milliardærbukt. Vi bada og snorkla, og guttan for i land for å se på et fort, men til sin store skuffelse va det privat. Men de fant hvertfall godt brød hos bakern så frokosten va redda:) Videre dro ferden til Calvi, en utrulig koselig by inne i et gammelt fort. Vi testa ut vinen fra distriket, møtte en finske som bodde i Calvi og snakka flytanes norsk, og spiste god mat på kvelden. Calvi e også en by på Korsika som vi gjerne anbefal andre å besøk. Det e masse plass der for de har laga til et ordentlig bøyesystem, som vi også mått bruk.

Tidlig onsdag ettermiddag la vi kursen mot fastlandet Frankrike. Det blei litt motorkjøring de første timan, men når matrosen tok første nattevakt og de tre andre gikk å la sæ, kom vinden. Da bei seilan heist og vi holdt 5,5 til 6 knops fart. Det roa sæ litt til kaptein kom på vakt, men seilan holdt fremgang. Christian fikk også prøvd sæ på ei aleinavakt i soloppgangen, og det gikk kjempefint :) Vi la oss i havn i bukta innafor St.Tropez, og der møtte vi fire unge seilera fra Norge. De hadde leid båt i ei uke og kosa sæ langs rivieraen. Det bei en tur inn til St. Tropez, som viste sæ å ha meir å tilby en jetsetliv. Mange koselige gate med hyggelige folk og kafèa.

Igår kom vi oss litt seint opp av senga, så etter frokosten va konsumert va klokka allerede 13.00, og vi la ruta mot Porqerolles. Vi har jo ikke sett fastland sida vi va i Hellas, så en dag på fastlandet va nok. Øyen sør for rivieraen frista meir, og vi ankra opp i ei bukt utfor Porqerolles. Dagen idag starta med ett mårrabad for matrosen, mens guttan va litt feig og holdt sæ tørr. Matrosen kan meld om deilig, varmt badevann fremdeles:)

Nu har vi vært på fort-vandring, og har satt oss på en koselig restaurant i landsbyen. Her fikk Christian og matrosen sæ en ordentlig matoverraskelse. Vi spurte ka nåkka på menyen betydde, og kelnern svara reke. Men han svara tydeligvis bare ka det eine ordet som bei peika på betydde. For det kom sannelig en liten overraskelse på lunsjfatet. Fint dantert i et martiniglass hengte reken fast, aioli lå i ei lita skål og så va det ei stor skål med kokte snegle! Matrosen har jo prøvd snegle en gang på Malta og konkludert med at dette ikke trengtes å prøves igjen, mens Christian aldri har smakt det før. Det ska sies at sneglen va bedre her, men de va STOR! Vi klart likevel og spis over halve skåla kvær, og sa oss fornøyd med det:)

Ikveld e det tilbake til fastlandet igjen, og håpa vi får plass i Toulon. På mandag sir vi farvel til vårres siste båtbesøk dette året.

Snorkling, bading og seiling :)

Bonifacio

Huden e skrukkat, nesa fylt med saltvann og leppen e solbrendt. Vi har bada, snorkla og seila ei uke i strekk!

Det heile starta da kaptein kom ombord igjen, og gjestematros Eirik og Lill mønstra på i Arbatax. Vi kasta loss fra havna utpå neste ettermiddag, og ankra opp atme ei lita øy "Del Ogliastra." Der va det frem med snorkel og badetøy og vi plaska rundt i timesvis og studert artige fiska. Dagen etter tøffa vi inn igjen til Arbatax for å få skrapa Kaspara av en dykker. Ho hadde nemlig grodd veldig de uken vi hadd logge i ro. Det la vi først merke til når vi begynt å kjør. Dette va likevel gjort på ett par tima, så vi seila videre etterpå. Vi stoppa ved Cala Goloritze, som hadde ett ubeskrivelig badevann. Kaptein hadde kanskje den beste forklaringa. "Det e som å snorkel i ett akvarium!" Dagen endte i Cala Gonone, i den lille havna demmers. Det va litt knoting å få fortøyd der, for det va egentlig ikke plass til oss, men etter litt fenderknuffing og bytting av fortøyningstau og fortøyningspunkt klart vi å klem oss inn på plassen vi hadd fått tildelt. Vi spiste middag ute, og jentan dansa en runde på dansegulvet, men fikk ikke guttan til å vrikk hoften til salsamusikk.

Dagen etter spist vi frokost ute og gjor storinnhandel på en matbutikk. Når vi kom tilbake til båten hadde vi fått nån stygge merka i skroget etter en påhengsmotor til en gummibåt som lå på sida av oss. Det va jo selvfølgelig veldig irriteranes, men det va ikke så mye vi fikk gjort med det. Men vi sa nu fra til havnevakta og fikk pengan tilbake og en oppriktig beklagelse. Så får vi heller fix det når vi får båten heim.
Vi seila videre til ei ny strand og bada og snorkla heile dagen. Så fortøyd vi båten i ei luxushavn som heit Ottiona. Båtan her va større enn ei familieleilighet i Oslo, og vi tusla litt rundt omkring og fantasert om rikdom. Men vi bei ikke heilt enig med oss sjøl om vi faktisk ønska oss ett sånt liv...:P Plassen va hyggelig nok, men tilsynelatende kun bygd opp av rik turisme.

Seilasen for videre til Smaragdkysten der vi ankra opp rett atme verdens 9. største luksusyacht. Den heite Serene, e eid av en russisk vodkakonge, e 134 meter lang og har ett mannskap på 52 menneska. Vi følte oss littegrann liten atme den, men konkludert med at vi hadde det mye koseligere i cockpiten vårres med ei vinflaske til svimlende 5 Euro, i motsetning til Serenes eiera som sikkert bada i champagnebassenget demmers ;) Det bei selvfølgelig bading også her, og dagen etter våkna vi til sterk vind og søkte ly i ei anna bukt der vi kun snorkel videre. Vi overnatta så i en koselig havneby La Maddalena, og påfølgende natt i ei koselig bukt. Bading og snorkling, og svømming og bading og snorkling dagen lang.

Så kom mårran vi sku over til Korsika. Vi hadde tenkt å ta en lang seilas, men det blåste liten til stiv kuling over stredet og vi va sliten og småsulten etter å ha fløge i bølgan i nån tima. Vi bestemt oss derfor for å gå inn i Bonifacio, som e den første marinaen man kommer til på vestsia av øya. Og glad e vi for det! Ei magisk perle av en plass!
Innseilinga i sæ sjøl e veldig spesiell, med kalkstein som e vaska ut av havet og har danna de mest fantastiske formasjona, og på toppen av stupet står det en gammel landsby som ser ut til å havn på havets dyp i nærmeste framtid. Den klamra sæ til fjellveggen, mens bølgan slikka sæ opp og prøv å riv den ned.

Denne byen vist sæ å vær veldig populær og det va derfor litt kaos i den idylliske innseilinga. Vi va omringa av seilbåta, motorbåta, gummibåta og luksusyachta. Og oppi alt dette kom det ei ferge i full fart. Ho tuta vilt for at de andre båtan sku fløtt sæ unna, men det va jo ikke berre lett når alle va i veien for alle. Og la oss minn dokk på at det blåste liten kuling. Og toppen av kransekaka va at det ikke va plass inne i havna til oss, så vi mått snu og fortøy i en fjellvegg i nærheten der de hadde lagt til rette med anker og fortøyningsringa. Men siden det va så mye folk som kom inn på samme tid fikk vi ikke hjelp med det første og vi skjønt ikke systemet for fortøyning i det heile tatt. Men en gamme franskmann forbarma sæ over oss, og vi fikk fortøyd inntil hannes båt til vi hadde klart og ordna med fjellveggen. Så kom en havne vakt og hjalp oss med ett anker som vi fikk i baugen. Men vi kun ikke vær fortøyd til franskmannen, så når ankeret va festa va det matrosen som va nødt å ta tautampen i handa og hopp i havet og svøm i land. Det va nemlig for grundt til at man nådd inn til fjellveggen der fortøyningsringan va, så matrosen svømte inn 3 lengda tau. Og når vi nu endelig va fortøyd tok vi han Arne og kjørt inn til byen med den. Folk flira nu av oss der vi kom, fire støkka, i den lille båten med festklærn på. Og denne byen e vel verd ett besøk, med sin unike beliggenhet og koselige gate.

Igår seilt vi opp til Ajaccio, der gjestan sku flyg fra. Vi fikk ikke plass i havna men fikk beskjed om å kontakt dem litt seinere på ettermiddagen for det kun hend det bei nå ledig da, så vi tøffa til nærmeste strand og bada en time for å få tida til å gå. Men det bei ikke ledig i havna, men det va laga til ett område utfor havna med mange blåse og vi va heldig og fikk ei sånn som vi fortøyd i.

Nu har gjestematros Eirik og Lill dratt, og vi takka så mye for ett kjempekoselig besøk! Og gleda oss til andre tura ilag :) Og mens to matrosa mønstra av kommer to nye på. Vi venta Christian og Lars Jøran (bror til kaptein) på besøk ikveld. De ska værme oss til fastlandet :)