Vi ses! :)

Det e med vedmodig hjerte og bittersøte følelsa at vi nu avslutta vårres eventyrseilas til Middelhavet. For et år det har vært! Eller rettere sagt, for nån 15 måneda det har vært, men det klinga berre ikke like bra...

Vi kjør litt statistikk først, før dokker bi lei av å les;) Vi har altså lagt bak oss ganske nøyaktig 5571 nautiske mil fra vi forlot Fauske og til vi ankom traktorn som løfta Kaspara opp. Ja, traktor ja...Vi har vært innom 11 ulike nasjona, 13 hvis du tell med Korsika og Sardinia som har selvstyre og selvfølgelig eget flagg. Vi har fått bryna oss på ulike fortøyningsmetoda i 133 havna rundt om i Europa, og har logge for anker i utallige koselige bukte. Vi har kjørt endel motor, selvfølgelig i kanalan, men også i Middelhavet, der været vis sæ å ofte vær litt for snill mot en stakkars seiler som ikke krev meir enn bris til seilet sitt.

Men for ett vær vi har fått seilt i! Liten storm på dag 3: Matrosen va så redd for å ødelegg seilan at ho bei forbanna på de når de ikke ville rull inn, som teorien i boka skreiv at de sku. Og at kaptein kjefta høyere enn vinden ult, hjalp jo ikke i situasjonen. Men vi har lært, og vi har bidd trygg på oss sjøl. Stiv kuling i den engelske kanal med 5 knops motstrøm. Joda, vi va vel trygg på oss sjøl, men når vi har planlagt en seilas på 9 tima hadde vi nødvendigvis ikke med oss mat til 24 tima, som jo seilasen faktisk bei på. Det va den gangen matrosen trudd Kaspara sku knuses i bølgan, og det va den gangen både matrosen og kaptein lært kor mye juling båten vårres faktisk tål! Vi har også fått vårres tordenstorma, som nesten e obligatorisk når man seila i Middelhavet utenfor sesong. Den første møtt vi  nord for Agropoli i Italia i desember ifjor, og vi søkte nødhavn der. Den siste hilsa på sørøst for Crotone, også Italia, i mai i år. Den sto vi av, og vi kosa oss på havet når det va over! Selv om pannekaken kaptein hadde laga til frokost en time før stormen overraska oss, holdt på å kom opp igjen.

Og vi har møtt så mange folk! Så mange herlige menneska som bor i båta rundt omkring eller på andre måta lev livet sitt på havet. Vi har ikke oversikt over kor mange fiskera vi spurte til råds i Norge når vi sku over de berykta havstrekken Folla, Hustavika og Sletta. Og vi har møtt glade danska, svenska med gode råd, skravlete franskmenn som vi ikke heilt forsto, ivrige utlendinga sånn som oss sjøl, behjelpelige belgera, avslappa grekera, romantiske og plagsomme italienera (bra med folk som passa stereotypen sin) og koselige albanera (også bra med folk som ikke passa stereotypen sin).
Vi har fått nyerverva språkkunnskapa, og e faktisk ganske flink til å forklar med hender og dyrelyda ka vi vil spis til middag, eller enda viktigere, ka vi ikke har løst på til middag. Kaptein e en kløpper på å forklar båtterminologi med bare hendern og "brum-brum" lyda, og som regel får vi både det vi vil spis og riktig hjelp til båten.

Det e jo ikke til å legg skjul på at vi va nån skikkelige landkrabbe, som kanskje ikke heilt vest ka vi hadde gitt oss ut på når vi hadd kjøpt ho Kaspara. Matrosen for sin del va 100 % blank, og den eineste fordelen hennes va at ho va uredd og ikke lett bei sjøsyk. Kaptein hadd en liten fordel med at han kun skru litt motor, og hadd fått et 3-timers seilkurs i Bodøfjorden før vi for, men der stoppa også hannes fordela. Så da va det jo berre å sett sæ ned med bøkern vi hadde kjøpt, og bynj å les om sjakla, bidevind, tampa, genoa, slør, aktenfor tvers, salingshorn, vanta, fokk, akterstag, spring, kryssholdt, jibb, pullpit osv osv. Det va mildt sagt mange uttrykk å lær sæ, og enda værre..forstå ka de ulike uttrykkan betydde og korti vi sku bruk de. Ka meinte kaptein når han ba matrosen om å fortøy en baugspring. Va det for å hold baugen inn mot kaia, eller va det for å hinder båten i å gå frem, eller va det ingen av delan. Og viste kaptein ka han ba om når han ga beskjed til matrosen om å fortøy en baugspring. Vi har hatt nån av disse probleman på turen! Men vi kan med stolthet si at vi forstår hvertfall 50 % av ordan som nu blir brukt ombord en båt;) Og at matrosen tvihold på soverom istede for lugar, stue istede for salong, kjøkken istede for bysse og gulv istede for dørk, det e bare for å få det meir hjemmekoselig:) For det e jo akkurat det Kaspara har vært. Hjemmet vårres.

Og nu står ho parkert, på land, ilag med ca 950 andre båta. Her, i Port Saint Louis dû Rhone, skal ho stå til vintern e over og våren kommer frem. Da tar kaptein med sæ en kompis eller to og sakte, men sikkert, frakta hjemmet vårres heim. Og matrosen gleda sæ!

Før vi for på turen va det mange som heia oss frem, og skrøyt av at vi va modig. Vi så det ikke på samme måte, for oss va det bare ett eventyr som venta, med mange utfordringe, men ingen problema. I ettertid e det nån av vårres nærmeste som har kommet frem og sagt at de ikke heilt hadde trua på at vi kom til å klar denne turen, og vi skjønna jo godt det. Vi vist jo knapt styrbord fra babord. Men disse personan har også sagt at de e imponert, og kanskje litt misunnelig, på opplevelsan vi har fått. Og som seg hør og bør i en avsluttende blogg, har vi laga vårres 10-på-topp-liste for året. Den e ikke rangert i en spesiell rekkefølge, og kaptein og matrosen e veldig enig om punktan.

• Innseilinga til Paris
• Kanalan i Nederland
• Delfinan i baugen fra Sicilia til Sardinia
• Snorkling ved Lipariøyene
• Den italienske øya Ponza
• Seiling rundt greske øyer
• Sicilias mange bya og landsbya
• Sardinske strender og bukte
• Overraskelsen Albania
• Første havseilasen, Skagerak

Og vi kan nevn 100 punkta til, men det gjør vi ikke. Istede takka vi alle som ønska oss lykke til når vi for, som sa hadet i Fauske havn, alle leseran på bloggen som har kommentert og lest med iver. Det hadd ikke vært like artig å skriv uten dokker! Og en spesiell takk til alle som tok sæ tida til å kom på besøk til oss i båten, og gjor seilasen ekstra koselig. Dokk va et krydder i hverdagen vårres:)

Nu ser vi frem mot høsten hjemme på Fauske, vi har jo et bryllup å planlegg, og ikke minst gjennomfør;) Det ska bi godt å slipp å tenk på fendera, fortøyningstau og sjekk været kvær gang vi har løst å ta oss en tur ut. Det bi kanskje rart at huset ikke svaia når vinden blås som værst, men det ska vi nok venn oss til. Det ska bi godt å kun gå på do uten å mått se på ka vi har lagt i fra oss i doskåla mens vi skylla ned, og det ska bi godt å slepp å våkn midt på natta fordi man innbild sæ at ankeret har løsna.

Takk for at akkurat du har tatt dæ tid til å følg med på "På eventyr med S/Y Kaspara." Husk at turen ikke e heilt over. Til våren fer kaptein, dessverre uten matrosen, å henta båten.
Og som vi lært av en medseiler: Man sir aldri farvel til en seiler. Det betyr ulykke. Såe...

Vi ses! :)