Vel, vi har vel heller aldri før vært så glad for å overhør sånne "råd!"
Vi la i vei mot Sarande, heilt sør i Albania. Det e godt opplyst at man må ha en agent for å kom inn i denne havna, og i almanakken vårres va Agim Zholi nevnt. Vi tok kontakt med han og spurte han om diverse ting vi lura på, og han lova å møt oss i havna i Sarande på ett gitt tidspunkt. Spent va vi jo selvfølgelig! Etter 3 timers seilas fra Korfu gjor vi klar fortøyningstauan vårres, og æ sto klar med VHF'en til å anrop havna. Men æ bei litt for sein, for plutselig knatra det fra "Port Security"...De ville gjerne vit kordan uidentifisert båt som nærma sæ land. Æ skyndta mæ og forklar at vi hadde en avtale med Agim, og fikk til svar at det va greit. Og 3 sekund seinere hør vi på VHF'en: Jeanette, Jeanette. This is Agim. Are you ok? Kor koselig e ikke det?? Å bi anropt med navn og han lura på om vi har det bra :) Vi svara ivrig at vi va klar for å kom i land vest det va greit, og vi fikk klarsignal.
Nede på ei betongbrygge sto en mann i 50-åran og vinka på oss. Han smila bredt og tok imot fortøyningstauan vårres, og ønska oss hjertelig velkommen til Albania:) Videre kun han fortell at vi va årets første seilbåt i landet, og at vi va de yngste seileran han nån gang hadde tatt imot! :) Vi stola blindt på denne mannen og ga han passet og nasjonalitetsbeviset til båten og fikk beskjed om å vent i 10 minutta. Og ei kort stund seinere va han tilbake med stempel i passan vårres og kart over byen.
Det va tidlig ettermiddag så vi ramla inn på nærmeste bar ved havet og bynt å test ut det lokale øllet. Herlig! Det bei en god middag til en latterlig billig pris og vi gikk på kveldssightseeing. Dagen etter heiv vi oss på en buss til Butrint, som e en nasjonalpark 17 km unna. Klemt inn i en sliten minibuss ilag med bestemødre og unge gutta, og med sola steikanes mot ruta, snirkla vi oss sørover mot 3000 år gamle ruina. Og her blei vi tatt av Albansk magi! Ei lita kabelferge dro bussen vårres videre på sin ferd, og vi tusla inn i skogen der Julius Cæsar engang regjert! Blandt idylliske grønne trær og lilla buske sto store og små ruina igjen fra fleire tidligere rika, datert tilbake mange hundre år før han Jesus glei ut i høyet. Der va teater, kirke, vakttårn og andre bygninge man treng i ett samfunn. Mye va godt bevart, og vi lot oss selvfølgelig fasiner over ka man kun få tell før i tida. I en liten dam va det yrende dyreliv med utallige skilpadde som strekt sæ i sola, og kjøla sæ ned i vannet. En liten slange snirkla sakte forbi foten min, og fuglekvitter hørt man overalt.
Etter en herlig dag i naturen, va det på tide å kom sæ tilbake til Saranda for en lunsj. Men vi mista bussen, som går en gang i timen og la oss derfor i sola for å vent. Men så hørt vi motoren start på en privat bil og æ sendte kaptein bort på forespørsel om ledig sete tilbake. Og vi va heldig. Vi fikk haik med ei kjempekoselig dame fra Tyskland/Hellas, som jobba med turisme og va i Albania for å planlegg guida tur. Vel tilbake i byen blei det mat, øl og litt avslapping, før vi gikk ut på kvelden. Og da fikk vi ett lite bevis for turistmangelen. Vi va på en folketom restaurant, med stor meny. Men de mangla litt av hvert på menyen. Det gikk greit det, men vi hadde så løst på dessert etterpå. Med skuffet blikk mått den unge servitøren si at de ikke hadde kjøpt inn desserta, men kanskje vi hadde løst på ett eple? Det har vi aldri fått som dessert så vi takka gladelig ja. Og ut fra kjøkkenet kom gutten med ett stolt smil med ett stykk oppskjært eple med ett dryss honning over. Og det va kjempegodt! :)
Og imårrest sku vi ha kommet oss med en buss kl 07.00, men det va nu litt optimistisk til oss å vær. Etter en god bursdagsfrokost fra matrosen til kapteinen tusla vi ut i gaten. Vi fant busstoppen og fikk vit at neste buss va 30 min unna..så vi tok oss en shoppingtur. Og mens æ prøvde en sommerkjole ga æ mine fine solbrilla fra Italia til Dan Håkon, som han la igjen på ei hylle..og der bei de ligganes. Vi kom ikke på det før vi va på bussen. Også i Albania da..Som ska vær full av banditta :(
Bussen idag tok oss til Gjirokaster, ei anbefaling fra både Lonely Planet og Agim. Etter 90 minutta hadde vi kjørt over ett lite fjell med flotte veia, i en moderne buss med aircondition. Vi måtte gå ett lite stykke fra hovedveien og opp mot fjellandsbyen. Her hadde alle hustakan gammeldags takstein, veggan va fargerik, kafean mange, folkan nysgjerrig og hyggelig, og på toppen lå ett 1500 år gammelt slott! Vi traska rundt i gaten, og konkludert med at lokalbefolkninga i denne byen måtte vær i god form, for uansett kor man gikk måtte man beseir en bakke eller to. Vi spist innbakt paprika og kremet sopp til lunsj, selvfølgelig med ei Tirana øl ved siden av, før vi la på vei opp bakken mot slottet. Dette slottet e ett av Balkans største og va utrusta med artefakta fra krigstida. Ett fengsel med skarpt steingulv fantes engang her for at de albanske fangan sku lid mest mulig, og omsider gå over fra kristendommen til islam. Men det kan se ut som religionskampan tapte alle slag til slutt i dette landet. Under kommunismen va religion forbudt i Albania, men etter fallet har religionan samla sæ og lev i en slags enighet. Fleire ganga om dagen hør vi bønnekallet til musliman, men de katolske samles under samme tak for å be til sin gud. Det kan se ut som Albania har funne den gyldne middelvei for alle som ønska å tru på ei overmakt:)
Men så va det da på tide å rekk bussen tilbake til Saranda igjen. Det bynt å regn idet vi sku gå ned fra Gjirokaster, og vi innså at vi hadde litt dårlig tid så vi småjogga ned heile fjellveien og kom omsider ned på motorveien, ganske så våt. Vi vest ikke kor bussen stoppa siden det ikke e nån busstoppa her, så kaptein tusla over til en bilvasker og spurt. Han foklarte litt på nån engelske glosa, og vi bei begge invitert til å stå under det lille taket hannes å vent, så vi kun tørk litt mens vi venta. En anna som jobba i vaskehallen (som består av nån teltstenger og en presenning) gikk å kjøpte espresso til oss. Og en tredje sto vakt ute i regnet, ved veien så vi ikke sku mist bussen vårres. Ekte gjestfrihet! Vi prøvde å betal for kaffen vårres, men det va uaktuelt. Og sannelig hadde ikke da "bandittan" fra Albania, Europas fattigste land, akkurat spandert på oss "hederlige" fra Europas rikeste land, en kopp kaffe :)
Og vel tilbake i Saranda tusla vi inn på butikken kor vi hadd glemt solbrillan mine, og der sto det ei ny ekspeditrise som aldri hadde sett mæ før. Men ho skjønte kem æ va, for æ behøvd ikke å si nå en gang. Æ bare fikk solbrillan mine tilbake med ett smil! Og gjett om ho fikk mitt største smil tilbake :D
Så konklusjon e:
Besøk Albania! Ja, de slit med imaget sitt...men de prøv å gjør nå med det! Sjelden har vi møtt så hyggelige og gjestfrie folk. De e ærlig. Vi har glemt ting og fått tilbake, vi har ikke prøvd å bidd svindla på prisa for ting, de masa ikke på dæ om ting og tang, vi har fremdeles alle eiendelan vårres på båten, det e svinbillig (type 8 kr for ei øl og 30 kr for en middag), og det e ikke nå problem med papira for å seil hit, og vi føl oss 100 % trygg på kveldstid! Vi har nok engang falt pladask for ett land, og vi ska så absolutt tilbake hit :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar