Men ett spørsmål æ stadig får e: "Ka gjør du egentlig når du e aleina på båten?" Og med oppfølgingsspørsmål: " Bi du ikke ensom?" "Føl du dæ ikke aleina?" "Bi det ikke kjedelig?" Og, "E det ikke skummelt å vær aleina i havne rundt omkring?"
Og heilt ærlig, æ kan svar ja på alle disse spørsmålan. Æ føl mæ både ensom og aleina, æ kjeda mæ og en gang har æ vært oppriktig redd. Men heldigvis hør dette til den uhyrlige sjeldenheta!
Æ har til nu vært ca 2,5 uke aleina i henholdsvis Kristiansund, Kiel, Le Havre, Port St. Louis, Roma, Malta, Korfu og nu ei uke i Catania. Dette e tilsammen ca 4 mnd, og ka i all verden har æ egentlig gjort all denne tida?
For det første: Herregud som æ har kosa mæ! :D Kaptein har meir enn en gang vært misunnelig på mine daga aleina på båten, der æ berre kan gjør som æ vil. Drikk hvitvin til lunsjen min mens æ prøva å les ei fransk avis, gå på oppdagelsesferd og bruk så lang tid æ berre vil, bruk en heil dag på å ta bilda med det fancye speilreflekskameraet for å prøv å bi flinkere, les ei bok på stranda, del røverhistoria med andre seilara, bi sjekka opp av sjarmerende italienera (bra for selvtilliten å vær blond i denne delen av verden), fått besøk av venninne og storkosa mæ med dem osv osv osv! :)
Men før jul studert æ også, og det tok en del av tida mi. Og siden vi ska gift oss i november har æ hatt god tid på å planlegg bryllup, og lagt min flid i hjemmelaga invitasjona.
Men tilbake til disse spørsmålan da...Ovenfor ser dokker en liten bit av hverdagslivet. Dette med å kjed sæ. Det gjør æ selvfølgelig nån daga. Det e spesielt når kaptein har vært borte ei uke. For da har æ hatt tid til å gjør alle de nevnte tingan ovenfor, og ka ska æ da finn på resten av aleina-perioden min? Forhåpentligvis har æ truffe nån æ har bidd kjent med og kan spis middag med dem, nån ganga har æ laga norsk middag og invitert seilera til båten min, og nån ganga har æ ikke prata med folk på ei uke. Da bi det sett en film hver eineste kveld, æ saumfar internettet og spesielt youtube, og øret til kaptein bi både rødt og svett etter telefonsamtala med mæ, der æ må kvitt mæ med skravlebehovet som har bygd sæ opp gjennom en heil dag! :) Og når det gjeld å kjed sæ..Gjør ikke dokker der hjemme det nån daga? Æ kjeda mæ hvertfall på en ny plass, med masse god vin som ska smaktestes og nye matretta som ska prøves, og æ syns ikke synd på mæ sjøl, og det gjør sikkert ikke leseran heller ;)
Ensom eller berre aleina? Vi kan vel vær enig i at det en en forskjell på de to ordan. For æ e jo aleina i litt over 2 uke hver gang kaptein fer på jobb, men æ kan tell på amputerte fingra kor mange ganga æ har følt mæ ensom. Det va engang i Port St. Louis i Sør-Frankrike. En by med 8000 innbyggera og med mindre liv en ei knøttlita bygd i Nord-Norge. Æ møtt kun 2 andre menneska å kommuniser med i denne perioden, doen i båten va tett, og det va langt å gå til doen på land, det va varmt og det tok 40 min å sykkel til stranda, og det va kun internett tilgjengelig nån tima om dagen. Æ følt mæ veldig aleina, og ensom! Æ klaga til kaptein, og ga han ufortjent dårlig samvittighet, for æ va jo tross alt en av de heldigste jenten i verden! Og den følelsen av ensomhet vara i ca 1 heil dag...Så va det over, og æ skreiv en lang glad-mail til min kjære på jobb om kor herlig æ hadde det, og gjentok gang på gang at æ faktisk va og E verdens heldigste jente ;) Han bei glad av at æ va glad:)
Den andre og siste gangen æ følt mæ ensom va igår....Og det va nok fordi det bei ett kjempeantiklimaks å kom ned til båten der æ ikke kjent nån, når æ nettopp hadd vært heime å vært suuuupersosial for å nå å besøk alle sammen!Æ fikk ett kjempemigreneanfall (sikkert pga av varmen), og syns skikkelig synd i mæ sjøl. Æ fikk klaga mæ litt til kaptein som prøvd å kom m forslag til ka æ kun gjør, men æ vilt ikke hør. Æ va ensom og vilt ikke vær aleina på båten. Etter æ hadd lagt på telefon gikk det ca en halvtime så va æ blid igjen. Migrena bynt å forsvinn og og æ syns ikke like synd i mæ sjøl...Så æ skreiv ei meldig til kaptein at han sku berre ring på nytt, så fikk han prata med den glade dama si, myye koseligere det ;) Så joda, ensom har æ vært disse to gangan. Altså ingen krise ;)
Så det siste spørsmålet, og for ivrige lesera så veit dokk nok om den eine gangen æ har vært redd. Og det va i Roma, der en havnevakt ikke vilt la mæ vær ifred etter han skjønt at æ va aleina ombord. Det va nok ikke nå ondt i han, han va berre ekstremt innpåslitanes, men han gjor at æ følt mæ utrygg. Ei natt va æ sikker på at han va ombord for å se gjennom vinduan, så æ sto med hjerte i halsen i ett mørkt hjørne der æ vest det va umulig å se mæ, med telefon i handa, allerede tasta inn 113 (politi i Italia), det va berre å trøkk på grønn telefon så svara de, og tenkt over kor det va smartast å lås sæ inne vest han klart å bryt sæ inn i båten, samtidig som æ lurt på kordan æ kun forklar politiet kor æ va på italiensk, ifall de ikke snakka engelsk. Men æ slapp heldigvis å ring, og etter ca 5 min (føltes som en time) va lydan borte, og æ så ikke meir til denne vakta. Før og etter denne hendelsen har æ følt mæ like trygg som hjemme i huset i Norge en soldag i mai :)
Og nu nyt æ dagan i Catania, aleina. Ikke ensom, ikke redd og æ kjeda mæ ikke. Det bi en film til kvelds, men dagan brukes til sightseeing i denne interessante byen, og det bi nok ett par tura til stranda. Her kan man velg mellom sandstrand og rullesteinstrand, så for variasjon bi nok begge testa ut ;) Og æ les bøker, masse bøker! Sakte, så de vara lengre ;)
Konklusjon til alle familiemedlemma og venna som bekymra sæ for mæ: Folkens! Æ bor i en fantastisk båt i Middelhavet, aldri på samme plass, nye opplevelsa hver eineste dag, fint vær, god mat, herlige folk, æ lev livet mange drøm om! Så "Don't worry!"
Æ e VERDENS heldigste jente ;)
P.S: Meir om Catania i neste post :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar