Baby ombord!

Så har det gått litt tid siden forrige innlegg. Det skyldes ei blanding av et ukes langt besøk i båten, bloggern e småbarnsmor (ei solid unnskyldning), og litt salmonellasmitte her på slutten av uka. Men nu, nu ska det skrives!

For det første, tusen hjertelig takk til alle som har bidratt til ofran for jordskjelvet i Nepal! Fleire nære og fjerne venna har bidratt direkte til BAS og det sett vi utrulig pris på. Og Rita (oppstarteren av BAS) e veldig glad for å få hjelp. Det trengs. De fleste har nok fått med sæ at Nepal blei ramma av et nytt, stort jordskjelv for nån daga sia og fleire omkom. Det blei ikke ytterlige skada på huset til BAS, og de håpa og kan flytt inn der etter litt arbeid på huset. Myndighetan har ordna ei gruppe som ska kontroller alle bygg for om de e trygg å flytt inn i. Rita venta på en avgjørelse på dette, men de e også redd for å flytt inn i bygninga pga redsel for flere skjelv. Vi har fått kontoinformasjon fra Rita og ska overfør pengan ikveld. Det e ikke mulig å overfør penga til utlandet via mobilbank så vi e avhengig av nettbrett eller PC, og solid nettilgang for å få det til. Men det har vi nu. Vi har fått 7200 kr på kontoen vårres, og i tillegg til det vi gir sjøl blir dette til veldig stor hjelp! Vi har alle de berørte nepaleseran i tankan vårres, og håpa alle får den hjelpa de treng. Igjen, tusen takk til kvær enkelt av dokk for dokkers bidrag! Dokk utgjør en forskjell for menneska som har det veldig vanskelig akkurat nu.

Så vend vi blikket tilbake til båtlivet vårres. Og mye har jo skjedd siden forrige "båt-blogg." Blant anna har vi kommet oss til Kroatia! Men det e nu å hopp litt fort fram;)

Kapteinen forlot jo sine matrosa i Budva for vel 3 uke sia, så der sto matrosen med mini-matrosen på armen og vinka. Vi gjor klar for selvstendighet ombord. For kordan e egentlig livet på en seilbåt (trygt fortøyd i ei havn) aleina med en 3 mnd gammel baby? Ei venninne av mæ kommentert at det va for lite skriving om matrosen Nelly i innleggan, og her e det jo en glimrende mulighet for å gi den søteste matrosen litt spalteplass.

Nelly vil egentlig stå opp kl 04 om mårran, men det synes nu matrosen e litt vel tidlig, og bruka derfor mye energi på å fortell mini-matrosen at det fremdeles e natta. Dette møt lite forståelse, men rundt kl 05 bruk ho nu å sovn igjen. Men kl 06 e det ikke lengre håp om fleire minutta søvn. Nelly e våken og veldig blid, og det e umulig å ikke la sæ sjarmer til å stå opp. Men ho hold bærre ut en time, akkurat tid t mårrastell, mat og lek, så må ho søv igjen. Og da ignorer matrosen alle gjøremål å legg sæ t å søv ilag med ho. Resten av dagen består jo hovedsakelig av å hold mini-matrosen fornøyd, det vær sæ tørr bleie, ny blund, en sup av puppen eller litt lek og morro. Ganske enkelt egentlig, og likevel ganske slitsomt. Men så vil jo gjerne matrosen ut og se litt av Budva da. Og da må det strategisk tenking til. Det e smart å planlegg dette når man veit at mini-matrosen e fornøyd, så ho kan ligg å lek med baby-gymmen mens mora bær ut alt som kommer med en baby. Det bi mange tura over planken fra båten til brygga. Først e det ut med trilla. Så ny tur med bilstolen (som vi bruka som vogn i båten, og bare festa på trilla), så e det stellebag og bæresele. Når alt dette e slått opp og montert, og ting har funne sin plass på vogna, e det Nelly sin tur til å få kom av båten. Og hvis matrosen i tillegg huska å gi mini-matrosen mat før vi forlat kan vi nesten garanter en trivelig dag med sightseeing og avslapping. Og sånn har egentlig dagan, bare oss to, vært. Vi har sett oss rundt, slappa av i parken, vært på kafé og kosa oss.

Så fikk vi besøk av ei venninne, Marte og hennes baby på 6 mnd, Cato Johan. De holdt oss med selskap i ni daga, og det va ni late, deilige daga. Vi stilte jo ganske likt, med tanke på at det viktigste for oss va at babyan vårres kosa sæ. Så sålenge de hadde det bra, hadde vi det bra. Vi va på stranda, vi gikk lange gåtura, vi tok en busstur til Cetinje og tilbake, og vi spiste mange, gode kaker! Og ungan hadde litt glede av kværandre. Men Nelly e nok enda litt for lita til å skjønn at den andre babyen e en ho kan lek med. Vi satt utrulig pris på besøket, og dokk e hjertelig velkommen tilbake en anna gang!

Så va endelig dagen der at pappaen, selveste kapteinen, sku kom tilbake. Vi sto og venta på han i parken, og gjensynsgleden va stor for både voksne og liten. Matrosen klarte å snik sæ t en klem og et kyss, men så tok mini-matrosen over showet. Ho angreip pappaen med ivrige hender i ansiktet, tok av han brillan og smila stort mens ho reiv tak i håret hannes. Og fra da av....It's all about Nelly! Joda, matrosen kan fortsatt be om et kompliment og få det, og æ får et og anna kyss ut av det blå. Men Nelly e heilt klart stjerna i familien, og det e sånn vi lika det.

Forrige fredag va vi da klar til å kast loss igjen etter tre uke i Budva. Vi satt kurs mot Kotor, og kosa oss der. Ei imponeranes innseiling, og idylliske landsbya ligg spredt i heile området. Dagen etter seila vi den korte avstanden til Herceg Novi, i utkanten av Kotor-fjorden. Så gikk veien videre til Kroatia. Vi måtte først sjekk ut av Montenegro og hadde lest at dette kunne ta litt tid, men vi va tydeligvis heldig, for det tok bare nån få minutta. Dette blei gjort i Zelenika. Så va det videre til Cavtat i Kroatia for å sjekk inn. Men der sku det ikke gå like greit. Og vi e så lei av at det ikke kan gå på skinner når vi ska sjekk inn og ut av land. Cavtat så utrulig fint ut, og vi hadde veldig løst å vær der ei natt. Så vi la til innsjekkingsbrygga demmers og kapteinen la i vei for å ordne papiran. Matrosen og Nelly gikk ut og lufta sæ litt imens. Etter ca 20 min kommer kaptein irritert tilbake og sir at vi bærre må fer videre. Høvelig oppgitt mått vi bare kast fortøyningen og kom oss avgårde "øyeblikkelig," som de sa. Det viste sæ at havnemestern ikke va kommet på jobb idag og da kun vi ikke sjekk inn. Og det va heilt umulig å gi oss tillatelse til å ligg ei natt der mens vi venta på han. Politiet va irritert på havnemestern som ikke va kommet på jobb. Vi va meir irritert på at systemet demmers e avhengig av en mann, og at det e umulig for dem å vis skjønn. Jaja, det va bærre å fer videre.

Vi fikk sjekka inn, uten problemer, i Dubrovnik. Vi la oss i marina Dubrovnik, og bestemt oss for to netter. Vi brukte en heil dag i Dubrovnik gamleby og byen rundt. Men vi bei litt skuffa. Altså, gamlebyen e imponeranes i sitt byggverk, og ligg utrulig fint til. Området e vakkert, og det kunne vært idyll. Problemet e heller ikke at det e så utrulig mange turista der, for det va det! Men det e at heile gamlebyen e bygd rundt turismen. Det virka ikke som nåkka va ekte der inne. Det va bombardert med restauranta og isbara, innkastera og souvernirbutikka. Og vi bei smågærn. Vi prøvde å se etter den gamle sjarmen med byen men vi fant den ikke og gikk derfor etter et par tima. Resten av dagen blei brukt i området rundt, før vi dro tilbake til båten.

Så flykta vi fra Dubrovnik til den lille øya Sipan. Ei kjempekoselig, lita øy rett utfor Dubrovnik. Det valfarta turista hit og, men plassen hadde absolutt klart å hold på sjarmen sin. På dette tidspunktet hadde dessverre matrosen pådratt sæ salmonella, og va ikke i mye form til å fer på nå sightseeing. Men små tura klart æ å værme på. Vi blei her i to daga og tok livet med ro. Mini-matrosen kosa sæ med å ligg å sprell i varmen og se på fiskeran som ordna garnan sine. Herfra la vi turen til øya Mljet og landsbyen Polaĉe. Og det e her vi e nu.

De har et artig konsept med havnen her. Når vi kom seilanes inn så vi ved første øyekast tre restauranta med kvær si brygge fremfor sæ. Og på kvær brygge sto det en mann klar med fortøyning. Altså måtte vi velg kordan restaurant vi ønska å spis middag på de dagan vi sku vær her før vi kun fortøy. Det va også mulig å bare anker i bukta og så spis kor som helst etterpå. Men vi valgte oss nu den første brygga vi kom til, og det e vi veldig glad for. For vi hadde en fantastisk matopplevelse her igår. Matrosen trudde ho va bidd frisk, så vi bestilte en kroatisk spesialitet "lamb under the bell" til middag. Den tok to tima å forbered så vi stilte til middag kl 19.30. Da hadde vi fått lagt mini-matrosen for natta, og tok med oss baby callen. Siden restauranten lå under ti meter fra båten, og vi kunne se båten heile tida, syntes matrosen d va trygt nok å gå ut å spis. Kaptein synes for øvrig at matrosen e ei lita hønemor. Han, derimot, driv å smør ungen vårres med bleiekrem i ansiktet istedet for solfaktor 50! Dette skjedde på matrosens værste sykedag og kapteinen hadde ansvaret for mini-matrosen. Vi skulle ut ilag på ettermiddagen og æ spurte om han kun hent solkremen så vi fikk smurt ho igjen. Han sprang inn og kom ut med bleiekremen hennes. Æ smila til han og sa at han hadde henta feil tube. Han ser på mæ og utbryt: jammen, det e jo den æ har smurt ho med i heile dag!
Æ holdt på å kvæles i latter og tåran trilla! Heldigvis va ho nu ikke bidd solbrent;)

Vel, tilbake til den fantastiske matopplevelsen. Vi hadde som sagt bestilt oss nå deilig lam tidligere, som nu sto å godgjor sæ inne i en vedfyrt ovn i ei spesiallaga potte. Til forrett ba vi om litt lokal ost. Etter ei lita stund kommer den trivelige servitrisa med en stor bolle ferske blåskjell til oss. På huset! Dette bynj jo veldig bra. Så kom osten vårres, og den va kjempegod. Så va det klart for hovedretten. Fantastisk, mørt kjøtt med grønnsakern baka ilag med. Riktignok nåkka salt, men likevel nydelig mat. Og her satt vi rett utfor båten vårres og så utover den fine bukta. Det kunne ikke bi bedre. Men værre kunne det selvsagt bi. Det tok ikke lang tid før matrosen bærre mått kapituler å spring på do. Igjen.

Idag har været blåst hardt rundt oss, men vi ligg godt beskytta i bukta med fleire andre seilera. Siden matrosen fremdeles ikke e heilt fresk, har vi ikke fått gjort så mye. Men vi håpa på en bedre dag imårra.

Også avslutta æ med å si at denne matrosen aldri kommer til å bli en veldig god seiler, og hvertfall ingen regatta-deltaker. Men æ utfordra alle og enhver å skift en bæsjebleie på en fire mnd gammel baby, mens kapteinen står å kosa sæ i deilig seilvind og små bølga. Og det uten å få bæsj på værken sæ sjøl, vegga eller VHF'en!

P.S. Nelly har rukke å bidd en mnd eldre siden vi starta turen, og e nu fire måneda gammel. Ho ligg heilt i tråd med utviklinga, men vi venta enda på at ho ska kom med en rungende latter. Smilan spara ho ikke på :)