Med hjertet i halsen...

Så kom dagen æ har frykta....
Æ har jo etterkvært skjønt mæ på den her seilinga, og så lenge vi ikke seila heilt opp mot vinden går det veldig bra. Æ har også kontroll på å få båten rett frem i kanalsystem, og har øva litt på å legg til kai sidelengs. Men der stoppa øvinga. Æ har aldri bakka båten inn i en bås, eller kjørt rett frem forsåvidt. Vi har vel alltid hadd ei unnskyldning på koffør Dan Håkon gjor det. Vi va sleten, og det va enklast at han gjor det, eller det va mye vind og da va det vanskelig å øv, eller det va trangt og ikke optimalt første gang æ sku prøv. Så derfor har æ aldri lært mæ akkurat denne delen.

Imorges våkna æ av at nån dunka i båten min. Æ tusla ut med håret alle veia og så på to manna i havneuniform som satt i gummibåten sin. De sa æ mått fer på kontoret å prat med dem, helst med det samme. Det første som slo mæ va: åh de har funne åra vårres! :D (dn har vi nemlig mista i havna i stormen som va her), men så innså æ at da ville jo disse mennern berre gitt den til mæ. Sakte men sikkert sank det inn at æ sikkert va nødt å fløtt båten. Nervøs satt æ mæ på sykkeln å trødd mot kontoret. Joda, eiern av båsen sku kom heim imårra, og det va ikke forventa. De beklaga veldig at vi mått fløtt igjen. Æ sa at det va greit nok det, bortsett fra at æ va aleina og ikke hadde gjort dette før. At det blåst litt ute gjort ikke saken bedre. Ho kontakta derfor havnemannskapet, som sku kom å møt mæ.

Med maxpuls sykla æ tilbake til båten. Og æ irritert mæ over både mæ sjøl og kaptein som alltid hadd ei unnskyldning for at æ ikke sku lær det her. Æ kobla av strømmen mellom kaia og båten, slå på strømmen til motoren og tok imot hjelpemannskapet mitt på to menn. Æ hadd håpa på ti. Han eine hoppa ombord mens han andre holdt sæ i gummibåten og veileda oss t plassen ( som va få meter unna). Med hjerte i halsen kasta æ fortøyningen og bynt sakte å kjør fremover. Så dreia båten litt og æ sku sving unna. Så innser æ det...Rattet! Det e ikke der det ska vær, for det har vi jo selvfølgelig tatt bort for å få bedre plass...Æ fikk panikk, og ropa til mannen at han mått hold oss igjen, og han gjor så uten å skjønn koffør æ plutselig sprang frem på dekk. Så ser han at æ fortvilt prøva å løsn rattet som ligg betta fast på gummibåten. Og da knekk han sammen i latter. Så der står han å hold båten fast i en anna båt, mens han heng over ripa og prøv å få pust mellom latterkulen. Calma calma (slapp av slapp av) ropa han til mæ der æ panisk løsna rattet. Og når æ innser at vi ikke har kommet oss ut av båsen enda og det ikke e nå fare, så knekk jo også æ sammen i latterkrampe. Kor mange ganga har ikke æ og kaptein flira av folk som glem å fest rattet før de legg av gårde! Men faktum va at æ va så nervøs, og det eineste æ tenkt på va å få fortøyd på den andre plassen uten å ødelegg båtan rundt mæ. Men det viktigste hjelpemiddelet da e jo faktisk rattet;)

Æ fikk bakka inn uten større problema, men hadde ikke gått like greit uten mannen på dekk som passa på at æ ikke kjørt i nån andre sin båt. Og sannelig fikk hjelpemannskapet sæ ei historie å fortell over espressoen, om den lyshåra jenta fra utlandet som glemt å fest rattet før ho la avgårde mot ny fortøyningsplass. Men så har æ da lært...håpa æ;) Og håpa dokker flira godt for dokker sjøl når dokker ser dette innlegget.
Med ett ønske om ei god helg!:)