Bosnia Hercegovina!

Roadtrip t Bosnia Hercegovina sir du?Jah, vi kjør på!😃

Altså Bosnia Hercegovina (fra nu av bare Bosnia,de har da så langt et navn) har ei lita kyststripe så i teorien kunne vi jo bare seilt dit. Vi har jo seila rett forbi kysten demmers. D e bare det at d ikke e egna for lystbåta der. I hvertfall utfra info vi finn i bøker og på nett. Vi har altså ikke sjekka dette ut på egen hånd. Men d va jo og for galt å ikke sjekk ut dette spennanes landet når vi nu va så nært. Løysninga bei derfor leiebil fra Split. Ca 800 kr for fem døgn. Gitt for pengan😃

Planen va å kjør motorveien fra Split og rett til Mostar,Bosnia.Men den planen gikk fort i dass. Kapteinen hadd vest glemt navigerings-skillsa på havet. Og matrosen fulgte rett og slett ikke med. Derfor endte vi m å kjør den nåkka lengre kystveien til grensa. Nelly va ikke imponert,og vi syngte for full hals inni bilen for å hold humøret oppe. Dessverre e ikke repertoaret på barnesanga d beste og d bei mye repetisjon. Til glede for mini-matrosen,men vi voksne bei litt lei. Men selv om d tok lengre tid,og Nelly bei utålmodig,så va d en veldig fin vei å kjør. Vi prøvde å sett pris på den.

Vel fremme i Mostar sjekka vi inn på et koselig pensjonat rett ved gamlebyen. En veldig fin by,men også mye turisme. Den har ei nydelig bru som går over ei vakker elv. Og brua e spesiell på to måta. Den bei opprinnelig bygd på 1500-tallet og da kunne de egentlig ikke bygg den typen bru.Altså va den ingeniørmessig imponeranes. Dessverre blei den bomba sønder og sammen under krigen på 90-tallet. Men de bygde den opp igjen,til punkt og prikke som den va orginal. Jippi sir vi til det!

Etter ei natt i Mostar kjørte vi til Sarajevo.En tur på litt over to tima. Der hadde vi reservert hotell for tre netter via ei nettside. Dessverre va vi bidd "lurt." Altså,vi tapte ingen penga,for vi hadde ikke forhåndsbetalt. Men den reservasjonen fantes ikke. Selskapet vi reserverte med hadde ikke kontrakt m hotellet. Og d va jo selvfølgelig fullt! Så der sto vi midt i Sarajevo med ei gråtende Nelly på armen og ingen plass og bo. D hjalp ikke på humøret at d va lenge sia vi hadde spist. Men d som hjalp va den snille frøkna i skranken på det hotellet vi trudde vi sku ligg på. Ho ringte rundt og ordna oss et koselig rom på et kjempekoselig B&B bærre nån meter unna. Og vi va særdeles fornøyd m resultatet!

Et familiedrevet foretak m en koselig kafé som frokostsal. Her samla de lokale,gamle fruene sæ for et deilig kakestykke, og de gamle herrene nøyt en kopp kaffe med avisa. Stinn brakke kvær dag. Vi fikk servert en deilig frokost kvær mårran. Alt blei servert ved bordet og de søte jordbæran va prikken over i'en. 

Veldig mange,kanskje de aller fleste,forbind Sarajevo med krig. Og d e jo ikke så rart,for beleiringa av byen varte t godt inn på 90-tallet. Alle som ikke va d rette slaget menneske sku fjernes fra jordskorpa, som resulterte i den verste massakren i Europa siden 2.verdenskrig. Vi besøkte d historiske museum,som ikke va så veldig innholdsrikt,men som likevel åpna tårekanalan t matrosen. Vi besøkte ei utstilling laga på bakgrunn av beleiringa der vi fikk se to dokumentara. Innholdet i dem va så sterkt at æ knapt klar å gjenfortell d, og tåran lot ikke vent på sæ. Men så va d ikke et tørt øye inne i rommet når filmsnuttan va over. Vi besøkte også tunnelen de laga for å frakt mat og alt anna de trengte inn til byen. Under beleiringa va d nemlig ikke mulig få tak i nåkka av d man treng for å overlev.

Heldigvis e krigen over, beleiringa tok slutt og byen har reist sæ igjen. Og for en by! Ikke nok med at den e proppfull av historie, men den e flott,vital,smaksfull,underholdanes og absolutt verd et besøk!

Vi storkosa oss med den gode maten demmers,vi spiste kake og makrona på de utallige kaféan der. Matrosen digga bosnisk kaffe servert m turkish delight, og Nelly satt stor pris på d svale klimaet vi hadde.

På turen tilbake t Kroatia stoppa kapteinen fleire ganga for å ta bilda, for naturen va spektakulær. Veian va rimelig bra og en del av veistrekken hadde motorvei. Vi stoppa i en liten by vi ikke huska navnet på og spiste lunsj. Den lå idyllisk til ved elva og hadde en stor sofa som mini-matrosen kun bolter sæ i mens vi spiste. Perfekt. Servitøren vårres kun fortell at han hadde norsk svigerinne fra Gjøvik og at kvær gang broren hannes kom heim t Bosnia tok han med sæ fleire boksa Bremykt. Ja, den gule margarinboksen med litt smør i. Litt overraska over at d va d beste han kun ta m sæ.

D bei en lang kjøretur heim, for mini-matrosen e plutselig ikke så glad i å kjør bil lengre. Æ sang mæ hes på "Papegøyen fra Amerika" og "Det satt to katter på et bord." Og kaptein bei nok svett i øran av å hør på ei blanding av gråten t Nelly og matrosens såre sangstemme. Men vi kom oss da hjem t slutt,og deilig va d. Borte bra men "hjemme" best😉

Øyhopping i Kroatia

Se for dæ frodige øye, rullestein-strender overalt, intime landsbya, turkis hav, lett havbris, seilbåta i stim, garn med fersk fisk, fjell, borga og steinhus. Legg til en dunge med trivelige folk og du har kommet til Kroatia. Og her e det jammen ideelt for øyhopping. Om du ønska å gjør det på organisert tur, med sykkeln din, lei dæ en charterbåt eller, som oss, seil dit sjøl, så e det hvertfall verd turen.

Vi møt seilera som har seila de kroatiske farvann i mange år, og de sir at de stadig finn nye, flotte plassa og gå inn i havn eller kast ankeret sitt. Og vi tar dem på ordet. For det vanskelige med de siste uken på båten har jo vært å bestem sæ for kor man ska fer. Kordan plass ska man velg blandt all idyllen? Vi valgte å hør på en erfaren kroat-seiler og seila til et par av hannes favorittområda. Så lot vi spontanitet samt vær og vind bestem de andre fortøyningsplassan.

Dette endte med at vi for til øya Korcula etter vi kasta fortøyningen fra den fantastiske restauranten fra forrige innlegg. Vi seilte til en liten landsby som heite Lumparda, og bestemte oss for å ligg der så vi fikk feira 17.mai. Vi tok taxi til gamlebyen Korcula, som for øvrig ikke e barnevognvennlig, og hadde ei finfin feiring der med god lunsj, masse kake og is, og selvfølgelig det norske flagg fint plassert på vogna til Nelly. Og vi traff nån nordmenn på vår tur som vi fikk gratulert med dagen. Blandt anna va det to norske seilera på vårres alder som hadde lånt en båt de sku kos sæ med ei ukes tid i området. 

Og med nasjonaldagen vel overstått seila vi videre langs øya og fortøyde i en fiskelandsby nån få mil lengre vest på øya. På formiddagen dagen etter ankomst, kom det en svær turistbåt inn i samme fiskelandsby. Og det va ingen der til å hjelp de med fortøyningen. Men vær ikke redd, matrosen e da erfaren og sprang til for å assister. De smila nu godt de fem mannfolkan ombord, når de kasta de svære tautampan til mæ, som æ slepte med mæ og fortøyde på kaia. Kapteinen min sto å så på med mini-matrosen i bæresele på magen. Så slo vi et slag for likestillinga i fiskelandsbyen den dagen.

Samme dagen la vi i vei mot Vela Luka. Fremdeles samme øy, men denne gangen en liten by. Det va fullt ved bybrygga når vi kom, så vi måtte fortøy til bøye i bukta. Og vi va ikke aleina. Det vrimla av seilbåta rundt oss og ganske snart va det ikke fleire bøye ledig heller. Så når den eine charterbåten på 50 fot kom og fortøyde i den samme bøya som en anna 50 fots båt, va vi veldig glad vaktan kom og tok tak i det. For de lå nemlig rett ved oss, og det så ikke nå særlig trygt ut.

Det blei fort kveld og mini-matrosen va klar for senga før vi hadde fått ordna oss med nå middag. Planen va egentlig å fer ut på restaurant. Da plei Nelly og legg sæ i vogna og ho søv godt i den. Ho merka ikke at ho seinere på kvelden blir bært inn i båten for å sov videre på lugaren. Men med tanke på at vi nu måtte bruk lettbåten vårres, Arne, for å kom oss til og fra en restaurant, slo vi den tanken fra oss. Mini-matrosen har godt sovehjerte, men mon tro om ho ikke hadde våkna når vi plassert ho i en lettbåt og susa med påhengsmotoren mot Kaspara. Reserveplanen va at begge matrosan blei igjen i Kaspara mens kapteinen tok Arne med sæ på tur og henta middag til oss. Ekstra stas va det dagen etterpå når han henta ferskt brød hos bakern med lettbåten. Deilig med ordentlig frokost!

Nelly vekk stor oppmerksomhet overalt kor vi kommer, som den lille seilern ho e. Og ho blei jo ikke mindre populær når vi kom susanes i han Arne over bukta, inn mot byen. Ho lyste opp i sin gule redningsvest, og folk strømma til for å hjelp oss i land. Mange e nysgjerrig på kordan det går å ha en liten baby ilag med sæ i båten, og spørr mange spørsmål. Men vi e litt usikker på om de hør på svaran vårres, de e litt for opptatt med å dull med mini-matrosen. Og Nelly storkosa sæ med oppmerksomheta!

Vi blei ligganes i Vela Luka i tre netter pga litt dårlig vær. Etter første natta fikk vi reservert plass ved bybrygga for de neste to nettern. Derfra gikk seilasen over til ei ny øy. Planen va å legg oss på øya Hvar i Hvar by, men når vi kom dit fikk vi beskjed om at de venta dårlig vær og ingen fikk lov å ligg til bykaia. Vi stussa nu litt på det, været så jo lovende ut, men vi måtte jo bare vend baugen mot andre horisonta. Vi bestemt oss derfor for å seil til øya Brac, der vi kun ligg godt beskytta. Og vi va glad for det. Været slo til med striregn, lyn og torden, og vi lå trygt og tørr i båten.

Dagen etter seila vi over til Rogac på øya Solta. Dette va siste stoppested før Split. Været va litt skyat med småregn i luften, men vi fikk oss nu en liten gåtur på øya, og trøsta oss med en pinneis. Vi møtte nån nordmenn som va på sykkelferie og ønska dem god ferie før vi tusla tilbake til båten vårres og gjor klar for overfarten til Kastella marina utfor Split. Og det bei en fin overfart. Kapteinen heisa seil i god vind, og Nelly slokna i lugaren og sov godt heile veien frem.

Nu e vi vel fremme i marinaen der vi ska ligg i ro til kapteinen e tilbake fra jobb. Vi har leid oss bil igjen for å få litt variasjon, og denne gangen har vi lagt ruta til Bosnia Hercegovina. Og den turen, den får dokk les om neste gang.

Baby ombord!

Så har det gått litt tid siden forrige innlegg. Det skyldes ei blanding av et ukes langt besøk i båten, bloggern e småbarnsmor (ei solid unnskyldning), og litt salmonellasmitte her på slutten av uka. Men nu, nu ska det skrives!

For det første, tusen hjertelig takk til alle som har bidratt til ofran for jordskjelvet i Nepal! Fleire nære og fjerne venna har bidratt direkte til BAS og det sett vi utrulig pris på. Og Rita (oppstarteren av BAS) e veldig glad for å få hjelp. Det trengs. De fleste har nok fått med sæ at Nepal blei ramma av et nytt, stort jordskjelv for nån daga sia og fleire omkom. Det blei ikke ytterlige skada på huset til BAS, og de håpa og kan flytt inn der etter litt arbeid på huset. Myndighetan har ordna ei gruppe som ska kontroller alle bygg for om de e trygg å flytt inn i. Rita venta på en avgjørelse på dette, men de e også redd for å flytt inn i bygninga pga redsel for flere skjelv. Vi har fått kontoinformasjon fra Rita og ska overfør pengan ikveld. Det e ikke mulig å overfør penga til utlandet via mobilbank så vi e avhengig av nettbrett eller PC, og solid nettilgang for å få det til. Men det har vi nu. Vi har fått 7200 kr på kontoen vårres, og i tillegg til det vi gir sjøl blir dette til veldig stor hjelp! Vi har alle de berørte nepaleseran i tankan vårres, og håpa alle får den hjelpa de treng. Igjen, tusen takk til kvær enkelt av dokk for dokkers bidrag! Dokk utgjør en forskjell for menneska som har det veldig vanskelig akkurat nu.

Så vend vi blikket tilbake til båtlivet vårres. Og mye har jo skjedd siden forrige "båt-blogg." Blant anna har vi kommet oss til Kroatia! Men det e nu å hopp litt fort fram;)

Kapteinen forlot jo sine matrosa i Budva for vel 3 uke sia, så der sto matrosen med mini-matrosen på armen og vinka. Vi gjor klar for selvstendighet ombord. For kordan e egentlig livet på en seilbåt (trygt fortøyd i ei havn) aleina med en 3 mnd gammel baby? Ei venninne av mæ kommentert at det va for lite skriving om matrosen Nelly i innleggan, og her e det jo en glimrende mulighet for å gi den søteste matrosen litt spalteplass.

Nelly vil egentlig stå opp kl 04 om mårran, men det synes nu matrosen e litt vel tidlig, og bruka derfor mye energi på å fortell mini-matrosen at det fremdeles e natta. Dette møt lite forståelse, men rundt kl 05 bruk ho nu å sovn igjen. Men kl 06 e det ikke lengre håp om fleire minutta søvn. Nelly e våken og veldig blid, og det e umulig å ikke la sæ sjarmer til å stå opp. Men ho hold bærre ut en time, akkurat tid t mårrastell, mat og lek, så må ho søv igjen. Og da ignorer matrosen alle gjøremål å legg sæ t å søv ilag med ho. Resten av dagen består jo hovedsakelig av å hold mini-matrosen fornøyd, det vær sæ tørr bleie, ny blund, en sup av puppen eller litt lek og morro. Ganske enkelt egentlig, og likevel ganske slitsomt. Men så vil jo gjerne matrosen ut og se litt av Budva da. Og da må det strategisk tenking til. Det e smart å planlegg dette når man veit at mini-matrosen e fornøyd, så ho kan ligg å lek med baby-gymmen mens mora bær ut alt som kommer med en baby. Det bi mange tura over planken fra båten til brygga. Først e det ut med trilla. Så ny tur med bilstolen (som vi bruka som vogn i båten, og bare festa på trilla), så e det stellebag og bæresele. Når alt dette e slått opp og montert, og ting har funne sin plass på vogna, e det Nelly sin tur til å få kom av båten. Og hvis matrosen i tillegg huska å gi mini-matrosen mat før vi forlat kan vi nesten garanter en trivelig dag med sightseeing og avslapping. Og sånn har egentlig dagan, bare oss to, vært. Vi har sett oss rundt, slappa av i parken, vært på kafé og kosa oss.

Så fikk vi besøk av ei venninne, Marte og hennes baby på 6 mnd, Cato Johan. De holdt oss med selskap i ni daga, og det va ni late, deilige daga. Vi stilte jo ganske likt, med tanke på at det viktigste for oss va at babyan vårres kosa sæ. Så sålenge de hadde det bra, hadde vi det bra. Vi va på stranda, vi gikk lange gåtura, vi tok en busstur til Cetinje og tilbake, og vi spiste mange, gode kaker! Og ungan hadde litt glede av kværandre. Men Nelly e nok enda litt for lita til å skjønn at den andre babyen e en ho kan lek med. Vi satt utrulig pris på besøket, og dokk e hjertelig velkommen tilbake en anna gang!

Så va endelig dagen der at pappaen, selveste kapteinen, sku kom tilbake. Vi sto og venta på han i parken, og gjensynsgleden va stor for både voksne og liten. Matrosen klarte å snik sæ t en klem og et kyss, men så tok mini-matrosen over showet. Ho angreip pappaen med ivrige hender i ansiktet, tok av han brillan og smila stort mens ho reiv tak i håret hannes. Og fra da av....It's all about Nelly! Joda, matrosen kan fortsatt be om et kompliment og få det, og æ får et og anna kyss ut av det blå. Men Nelly e heilt klart stjerna i familien, og det e sånn vi lika det.

Forrige fredag va vi da klar til å kast loss igjen etter tre uke i Budva. Vi satt kurs mot Kotor, og kosa oss der. Ei imponeranes innseiling, og idylliske landsbya ligg spredt i heile området. Dagen etter seila vi den korte avstanden til Herceg Novi, i utkanten av Kotor-fjorden. Så gikk veien videre til Kroatia. Vi måtte først sjekk ut av Montenegro og hadde lest at dette kunne ta litt tid, men vi va tydeligvis heldig, for det tok bare nån få minutta. Dette blei gjort i Zelenika. Så va det videre til Cavtat i Kroatia for å sjekk inn. Men der sku det ikke gå like greit. Og vi e så lei av at det ikke kan gå på skinner når vi ska sjekk inn og ut av land. Cavtat så utrulig fint ut, og vi hadde veldig løst å vær der ei natt. Så vi la til innsjekkingsbrygga demmers og kapteinen la i vei for å ordne papiran. Matrosen og Nelly gikk ut og lufta sæ litt imens. Etter ca 20 min kommer kaptein irritert tilbake og sir at vi bærre må fer videre. Høvelig oppgitt mått vi bare kast fortøyningen og kom oss avgårde "øyeblikkelig," som de sa. Det viste sæ at havnemestern ikke va kommet på jobb idag og da kun vi ikke sjekk inn. Og det va heilt umulig å gi oss tillatelse til å ligg ei natt der mens vi venta på han. Politiet va irritert på havnemestern som ikke va kommet på jobb. Vi va meir irritert på at systemet demmers e avhengig av en mann, og at det e umulig for dem å vis skjønn. Jaja, det va bærre å fer videre.

Vi fikk sjekka inn, uten problemer, i Dubrovnik. Vi la oss i marina Dubrovnik, og bestemt oss for to netter. Vi brukte en heil dag i Dubrovnik gamleby og byen rundt. Men vi bei litt skuffa. Altså, gamlebyen e imponeranes i sitt byggverk, og ligg utrulig fint til. Området e vakkert, og det kunne vært idyll. Problemet e heller ikke at det e så utrulig mange turista der, for det va det! Men det e at heile gamlebyen e bygd rundt turismen. Det virka ikke som nåkka va ekte der inne. Det va bombardert med restauranta og isbara, innkastera og souvernirbutikka. Og vi bei smågærn. Vi prøvde å se etter den gamle sjarmen med byen men vi fant den ikke og gikk derfor etter et par tima. Resten av dagen blei brukt i området rundt, før vi dro tilbake til båten.

Så flykta vi fra Dubrovnik til den lille øya Sipan. Ei kjempekoselig, lita øy rett utfor Dubrovnik. Det valfarta turista hit og, men plassen hadde absolutt klart å hold på sjarmen sin. På dette tidspunktet hadde dessverre matrosen pådratt sæ salmonella, og va ikke i mye form til å fer på nå sightseeing. Men små tura klart æ å værme på. Vi blei her i to daga og tok livet med ro. Mini-matrosen kosa sæ med å ligg å sprell i varmen og se på fiskeran som ordna garnan sine. Herfra la vi turen til øya Mljet og landsbyen Polaĉe. Og det e her vi e nu.

De har et artig konsept med havnen her. Når vi kom seilanes inn så vi ved første øyekast tre restauranta med kvær si brygge fremfor sæ. Og på kvær brygge sto det en mann klar med fortøyning. Altså måtte vi velg kordan restaurant vi ønska å spis middag på de dagan vi sku vær her før vi kun fortøy. Det va også mulig å bare anker i bukta og så spis kor som helst etterpå. Men vi valgte oss nu den første brygga vi kom til, og det e vi veldig glad for. For vi hadde en fantastisk matopplevelse her igår. Matrosen trudde ho va bidd frisk, så vi bestilte en kroatisk spesialitet "lamb under the bell" til middag. Den tok to tima å forbered så vi stilte til middag kl 19.30. Da hadde vi fått lagt mini-matrosen for natta, og tok med oss baby callen. Siden restauranten lå under ti meter fra båten, og vi kunne se båten heile tida, syntes matrosen d va trygt nok å gå ut å spis. Kaptein synes for øvrig at matrosen e ei lita hønemor. Han, derimot, driv å smør ungen vårres med bleiekrem i ansiktet istedet for solfaktor 50! Dette skjedde på matrosens værste sykedag og kapteinen hadde ansvaret for mini-matrosen. Vi skulle ut ilag på ettermiddagen og æ spurte om han kun hent solkremen så vi fikk smurt ho igjen. Han sprang inn og kom ut med bleiekremen hennes. Æ smila til han og sa at han hadde henta feil tube. Han ser på mæ og utbryt: jammen, det e jo den æ har smurt ho med i heile dag!
Æ holdt på å kvæles i latter og tåran trilla! Heldigvis va ho nu ikke bidd solbrent;)

Vel, tilbake til den fantastiske matopplevelsen. Vi hadde som sagt bestilt oss nå deilig lam tidligere, som nu sto å godgjor sæ inne i en vedfyrt ovn i ei spesiallaga potte. Til forrett ba vi om litt lokal ost. Etter ei lita stund kommer den trivelige servitrisa med en stor bolle ferske blåskjell til oss. På huset! Dette bynj jo veldig bra. Så kom osten vårres, og den va kjempegod. Så va det klart for hovedretten. Fantastisk, mørt kjøtt med grønnsakern baka ilag med. Riktignok nåkka salt, men likevel nydelig mat. Og her satt vi rett utfor båten vårres og så utover den fine bukta. Det kunne ikke bi bedre. Men værre kunne det selvsagt bi. Det tok ikke lang tid før matrosen bærre mått kapituler å spring på do. Igjen.

Idag har været blåst hardt rundt oss, men vi ligg godt beskytta i bukta med fleire andre seilera. Siden matrosen fremdeles ikke e heilt fresk, har vi ikke fått gjort så mye. Men vi håpa på en bedre dag imårra.

Også avslutta æ med å si at denne matrosen aldri kommer til å bli en veldig god seiler, og hvertfall ingen regatta-deltaker. Men æ utfordra alle og enhver å skift en bæsjebleie på en fire mnd gammel baby, mens kapteinen står å kosa sæ i deilig seilvind og små bølga. Og det uten å få bæsj på værken sæ sjøl, vegga eller VHF'en!

P.S. Nelly har rukke å bidd en mnd eldre siden vi starta turen, og e nu fire måneda gammel. Ho ligg heilt i tråd med utviklinga, men vi venta enda på at ho ska kom med en rungende latter. Smilan spara ho ikke på :)

Flytta fokus fra båt til Nepal

Dette blogginnlegget hadde æ tenkt sku handle om livet i havna med mæ og lille Nelly. Æ sku fortell om et avslappa liv med Nelly som øva på å ak sæ frem på skipsgolvet, om trilletura langs stranda, om diaré-bleia som blei skifta på kartbordet, med fare for å infiser alt elektronisk utstyr med babybæsj. Og om alle andre utfordringe som kommer med å bo aleina med en baby ombord. Men så kom 25.april og jordskjelvet i Nepal va et faktum.

Som nån lesere veit,står Nepal vårres hjerta nær. Det va der vi bodde et år, mens matrosen jobba frivillig på universitetssykehuset i Kathmandu, og det va der kapteinen bestemt sæ for å fri. Midt i Himalaya-fjellan gikk han på kne, og høydesyk som æ va sa æ ja.

Nu har fleire tusen mista livet sitt,og åtte milliona menneska e berørt. Vi har fått kontakt med de fleste vi kjenn,og fått vit at de e trygg og familien e trygg. Men en venn e fra en landsby som e nesten vaska bort, og en kamerat har vi fremdeles ikke fått tak i. Vi håpa han bare ikke har nett tilgjengelig. 

Vi donerte en del penga når vi gifta oss,sammen med alle gjestan i bryllupet vårres,til en organisasjon i Kathmandu. Vi har fått tak i ho som driv den,og det va ei hjerteskjærende historie ho hadde til oss. Heldigvis kom alle sæ ut av huset de va i, inkludert åtte små unga med cerebral parese, som ho har tatt til sæ.

De har nu flytta sæ til en liten gårdsflekk de har tilgjengelig, og hold sæ i livet med melk fra kua demmers og kokt ris. De frykta den kommende tida med masse epidemia, som gjerne følg en sånn katastrofe. Ho e spesielt bekymra for alle ungan ho har ilag med sæ som e syk fra før av.   

Nu har det kommet hjelp til Nepal fra alle kanta i verden,heldigvis. Selv om håpet svinn for å finn overlevende e d veldig viktig at de som e skada får den pleia de treng, at mat og reint vann e tilstede og at folk har tak over hodet. Det regna mye nu og det e kaldt om natta.

Så selv om livet går videre der man e, også i båten i Middelhavet, e tankan vårres hos d nepalske folk. De treng hjelp nu, og de kommer til å treng hjelp lenge. Vi oppfordra derfor alle sammen til å bidra økonomisk til for eksempel røde kors, redd barna eller en anna organisasjon man føl tilknytning til. De e på bakken nu og hjelpa til der de ser behovet e sterkest.

Vi har kontakta Rita Kharel, som driv BAS ("vårres organisasjon") for å hør kordan vi kan få hjelp frem til ho og alle de syke menneskan ho har tatt ansvar for. Vi venta nu på svar. Hvis nån ønska å bidra direkte til Rita&co ilag med oss har vi oppretta en egen konto til det formålet. De pengan blir utelukkende å gå til BAS og gjenoppbygging av det. Æ legg med litt kort info om BAS i slutten av blogginnlegget.

Så håpa vi alle sett litt ekstra pris på reint vann i springen, varme senger og et trygt tak over hodet. Kos dokker masse i helga med alt dokk har kjært, og gi en slant dokk har ekstra til hjelpearbeidet i Nepal.

Hvis dokker ønska å bidra til BAS sammen med oss e kontonummeret vi har oppretta som følger:1207.89.05628.

Vi blir å overfør pengan når vi har fått kontakt med Rita igjen,og de nepalske bankan har kommet tilbake i drift.

Kort om BAS:

BAS=Brahmasthani awareness society.
Det blei starta av Rita Kharel, som e fra ei landsbygd i Nepal. Ho ønska å hjelp syke menneska som treng en plass og bo og pleie når de kommer til Kathmandu for legehjelp. Dette e for eksempel menneska som har kreft og får behandling på sykehuset,men ikke kan bo der, kronisk syke som ikke har råd til pleiehjem og unga der foreldran ikke har mulighet til å ta sæ av dem når de e syk. Under denne krisa va det blant anna ei jente som va hofteoperert og gipsa fra midja og ned. Ho fikk de evakuert på en madrass. Det bor per nu åtte små unga med alvorlig cerebral parese. Disse bor fast hos Rita,siden de ikke har foreldra som kan ta sæ av dem. Nån heltemodige ungdomma fikk redda disse ungan ut fra 3. etasje under selve jordskjelvet.

Huset de bor i e eid av organisasjonen, og vårres bryllupspenga gikk blant anna til vindu til dette huset. Vi kjøpte også mange senger som pasientan kunne ligg i. Huset står,men den ene veggen har store skada,bygget har sprekke overalt, kloakksystemet e ødelagt,og det samme gjeld vannforsyninga. Solcellepanelet e ødelagt og huset e ikke lengre trygt å bo i.    

Rita e ei av de mest imponeranes menneskan vi har møtt, og vi beundra det ho får til med de midlan ho har til rådighet. Ho e varm og omsorgsfull og har bein i nesa!

Bildet e av Rita😊

Budva,her har vi det godt!

Da va ei uke i Budva gått, og hjælpesmæ den har gått fort!
Til og med kapteinen måtte innrøm at det hadde vært lite dødtid, og han kan fort bi rastlaus når vi ligg i ro lenge. Men så hadde vi nån småting som måtte ordnes med Kaspara før han for på jobb, mini-matrosen gjør sitt til at dagen flyr avgårde, også tok vi en dag i bil for å få sett litt meir av landet.

Og for et land! Æ trur nesten vi må bynj på slutten. Søndag blei leiebil-dag. Kapteinen hadde lest sæ litt opp om serverdigheta i området og fant ut at Tara bru (eller bridge om du vil) va et must å få med sæ. Den går vestnok over verdens nest dypeste juv, bare overvunnet av "The great canyons" i det litt større landet USA. Så vi kjørte jo dit da.

Starten av turen va opp ei fjellside, med fin veibane og godt autovern. Og det autovernet satt æ virkelig pris på! For her va det rett ned enkelte plassa, og med nån gærne montenegriske sjåføra på veian, va hvertfall autovernet en liten, men kanskje ikke så hjelpsom trøst. Utsikta va spektakulær heilt til vi kom innenlands, og da brifa naturen med ei nydelig, grønnfarga elv som rant gjennom fantastiske steinformasjona. Vi blei omringa av fjell, og de høyeste toppan hadde snø på sæ. Vi syntes mye minna om det vakre heimlandet. Og vi klarta opp, opp, opp mot de snøkledde fjellan, og havna plutselig i vinterland. Det va nysnø i skogen, og området fikk et litt eventyrlig utseende.

Omsider va vi ute av vinteren, og fremme ved Tara bru. Og den va imponeranes!  Vi gikk en tur på den, tok masse bilda, inkludert de viktige selfian, og spiste en mindre god lunsj i et røykfylt lokale. Med andre ord va det ikke vits å heng der lengre enn nødvendig, etter vi hadde sett det vi kom for. Så vi kjørte videre, og nok en gang havna vi i vinterland. Det kom en rødrev springanes over veien, så vi følt oss virkelig som hjemme. Men så så vi bebyggelsen og kom på at vi va i vakre, men annerledes Montenegro. På dette tidspunktet begynte tålmodigheta til mini-matrosen å ta slutt, og det va heilt forståelig, for vi begynte også å bi lei av bilen. Derfor stoppa vi i poshe Tivat, og spiste middag og is, mens vi dansa på promenaden. Nu fikk æ kanskje dette til å høres særdeles romantisk og idyllisk ut, men for andre forbipasserende så det muligens bare rart ut. Men trekløveret va fornøyd med dagen! Så bar det hjem til Budva, ca 2 mil i rett retning.

Så tilbake til begynnelsen av uka. Vi har bare sosa rundt. Vi har gått tur med Nelly i gamlebyen. Vi har trilla langs promenaden. Vi har spist god mat og drukke litt rødvin. Vi har spist dessert til lunsj, og vi har testa kaffeutvalget i heile byen. Ja, vi har sosa rundt. Men for å vær rettferdig mot kapteinen, så har vi også fiksa nå småtterier. Når Nelly sov har matrosen ordna inni båten, fått det ryddig, reint og koselig. Altså helt basic oppgava. Kapteinen har derimot fløtta VHF-kabeln over til AIS-antenna. Han har fiksa webastoen. Han har bytta ventil i doen så vi unngår at kloakken slår tilbake i do. Han har skifta ut den ødelagte gassalarmen med en som funka, og han har fiksa en irriteranes knirk vi hadde i døra vårres. Hørtes ikke dette ganske imponeranes ut? Vi har jo tross alt sosa så mye rundt. Vel, med seks daga til rådighet for å få ordna i disse tingan, så e det ikke rart vi fikk tid til å gå på sightseeing i gamlebyen og slikk sol på fortauskafean. For hvis vi ser bort fra den VHF/AIS-greia så va alt det andre lett match. Webastoen va fiksa på to minutt, men det tok litt tid å rydd sæ frem til problemområdet. Ventilen i do va bytta på fem minutta, inkludert litt sukking fra kaptein fordi han synes det e en drittjobb, bokstavelig talt. Den gamle gassalarmen va bærre å ta ut av kontakten og kast, og den nye va bærre å sett i støpselet så va den klar. Og den knirken i døra, vel den e nu egentlig der enda.

Men som vi har kosa oss! Budva vis sæ å vær heilt nydelig. Med en fin, liten gamleby innafor en bymur. Der kan man finn litt skygge. Store, åpne plassa med kafea og restauranta rundt. Parka med mulighet for piknik og avslapping i både skygge og sol, og fleire små strender for solslikking. Her hadde vi det bra ilag!

Men igår va friperioden til kapteinen over for denne gangen, og han måtte forlat Kaspara (trygt fortøyd) med begge matrosan ombord. Før han for forsikra han sæ om at vi hadde det så godt og trygt som det gikk an å ha det mens han va borte. Han va nok litt ekstra påpasselig denne gangen siden vi hadde en liten matros ombord, og det har vi ikke trengt å ta hensyn til før.

Vi, som e igjen i Budva, ser frem til besøk på tirsdagen!

Bilde 1:Montenegrisk fjellbygd

Bilde 2:Innlandet 

Farvel Albania, heisann Montenegro

Folkens, pakk kofferten! Fer til Albania og opplev Berat, Llogara nasjonalpark, Sarande, Gjirokastra, Butrint og det albanske folk! Men hopp gjerne over Tirana. For et land! Jo, her e det mye søppel som flyt, fattigdom overalt, skittent enkelte steda, MEN! Her har vi møtt de mest vennligsinna folkan, de mest hjelpsomme agentan og offisielle i havnen vi har vært i, vi har fått gratis klemma og kaffe, Nelly har fått kos hos kelnera. Litt utfor allfarvei har de fantastisk natur, med fjellandskap, innsjøa, riviera og strender med krystallklart vann. De har restauranta i skogen med fyr i peisen, og god mat. Og hvis ingenting av dette lokka, jo så e det jo veldig billig. Og det må vel kun lokk en nordmann ut på tur ;)

Vi forlot altså Berat, glad og fornøyd med oppholdet, på torsdag. Etter et par tima va vi tilbake i havna. Vi hadde en avslappanes kveld i båten før vi, neste dag, tok oss turen i Llogara nasjonalpark. Et nydelig landskap i nåletrærskog, ned en slags "Trollstigen" og ned mot havet. Der finn man nån av de fineste strendern til Albania, og det bygges mye i riviera-området for at det ska bi enda meir turistvennlig. Men Albania har absolutt langt igjen før de når ut til den gjengse turist.
Etter en kaffestopp i skogen, tok vi turen tilbake til Vlore for å lever tilbake leiebilen. Vi brukte et par tima i Vlore, som va en heilt ok plass, og tok taxi (med bilbelte til Nelly) tilbake til havna. Og når vi kom frem dit fikk vi oss en hyggelig overraskelse. For mens vi hadde vært på farten den fredagen, va det kommet to nye båta i havna. Kjempestas det! Enda hyggeligere va det at den eine båten va norsk, og den andre svensk. Og enda bedre va det at den svenske båten va et par på vårres alder med en liten 1-åring ombord!
Vi blei invitert ombord for øl og vin og hadde nån hyggelige tima ilag før kvelden tok oss, og alle krøyp ned i sine respektive lugara.

På lørdags morgen ca kl 06.00 kasta vi fortøyningen i Orikum. Vel, vi og vi....kaptein kasta fortøyningen, matrosen og mini-matrosen hadde mat-stund under dyna i lugaren. En fin måte og start dagen på det! Men gjett om det bei fergetur. Vi hadde nu storseilet oppe for å hold båten stabil, men stort meir hjelp va det ikke fra det seilet. Nelly sov litt dårlig i den konstante motorduren, og va derfor litt sliten når vi endelig kom frem til Dürres. Vi blei møtt av en agent der, som Agim hadde ordna for oss, og han kom ombord i båten for å fix papirarbeidet.
Dürres har ingen marina, men man ligg i ei industrihavn, og relativt godt beskytta når det e greit vær. Man har ikke tilgang på strøm, men kan vistnok få vann fra en tankbil hvis det trengs. Det kryr av rotte her, så det kan vær et greit tips å unngå mat i cockpiten og vurder å bruk flasketrikset på fortøyningen. Havna e veldig sentral, så man får enkelt sett byen. Vi hadde hørt mye negativt om Dürres, men bei positivt overraska. Joda, dette e ingen badeby eller en veldig spennanes plass. Men de har nu en grei promenade som det e fint og vandre langs, og man får tak i det man treng der. Men på grunn av kommende motvind blei vi kun ei natt her.

Det betydde nok en 12-timer på havet påfølgende dag. Vi va ikke så motivert til det, men samtidig betydde det at vi kom tidlig frem til endestasjon for denne friperioden til kapteinen. Og denne gangen va det litt seilvind. Det betydde at mini-matrosen sov god i lugaren, og foreldran satt også pris på en pause fra motorduren. Etter ca 12 tima va vi fremme i Budva, Montenegro. Vi hadde fått mail fra havna om at vi kunne sjekk inn i landet der. Så når vakta i havna spurte etter vignetten vårres, og vi sa vi sku sjekk inn her i Budva, blei det mye styr. Enda på visa va at vi mått bærre kast fortøyningen i Budva og seil tilbake 15 mil til Bar for innsjekking. Ikke populært for nån av oss! Men vakta hadde prata med politiet og fått beskjed om at hvis vi ikke for kom vi til å få ei klekkelig bot. Det va bærre å legg ho Nelly for kvelden, ta frem litt motivasjonssjokolade og legg i vei sørover.

I Bar va vi fremme ca kl 23.00, og vi fikk ikke gjort nåkka papirarbeid den dagen. Vi fikk tillatelse til å gå direkte til marinaen og legg oss for natta. Dagen etterpå fikk vi sjekka inn. Det tok litt tid før vi fant frem til de rette kontoran, men når vi først fant havnemestern og fikk laga crew-liste så gikk alt hånd i hanske hos politi og tollmyndighetan. Og det hør jo til historien at det ikke gjøres forskjell på lille Kaspara og store oljetankera når det kommer til papirmølla. Verken i Albania eller Montenegro. På crew-lista står Nelly oppført som mannskap og d e x antall kopia av vårres dokumenta, som diverse myndigheta skal ha. Det må signeres her og betales der, og alle tar dette veldig seriøst.

Vi blei i Bar ei ekstra natt og kosa oss der med trilletur i sola, iskrem, kaffe, god mat og full avslapping. Så la vi i vei tilbake til Budva på tirsdags formiddag og denne gangen fikk vi lov å fortøy. Vi blei tatt imot av to menn som hjalp med fortøyninge og en concerier, som kjørte kapteinen til de rette myndighetan for innsjekking i havna.

Budva by ser ut til å vær en finfin plass å ska tilbring nån uke mens kaptein e på jobb. Her får også matrosen besøk av ei venninne og en baby, men det kan vi ta i neste kapittel.
Mens Budva marina, eller Dukley marina, som den heite, kanskje har fremstilt sæ litt finere enn den egentlig e. Joda, servicen e bra med tanke på ho Svetlana, som e concerier. Ho kan hjelp med det meste. Men Dukley marina har kanskje den fineste katalogen av alle havne i Adriaterhavet, og tilsvar ikke forventningen. Man ligg nu til ei betongbrygge, de har kun 4 toalett/dusja, det e ikke vaskeri her (bortsett fra et veldig fancy ett der man kan betal fleire euro pr plagg), og det e veldig dyrt å ligg her. Altså, det e heilt greit her, og matrosen og Nelly ska nok kos sæ masse. Og havna e bra den, man ligg trygt, det e vakte 24/7 og fasilitetan e rein og fin. Men man må ta brosjyren man får på mail, med ei klype salt, og ignorer at prisen for å ligg her ikke tilsvara standarden på havna. Når det e sagt, så anbefal vi alle seilera å ta turen innom Budva.

Roadtrip i Albania

Så har vi hatt vårres første 12 timers seilas med baby ombord, og sannelig har vi ikke også overlevd roadtrip på Albanias mindre gode vei-nettverk.

Vi starta seilasen fra Sarande kl 06.50. Det vis sæ å ikke vær nå problem å kom sæ avgårde på mårraseilas, nu når vi har en mini-matros som bestem korti dagen starta. Tidligere har vi vært litt vanskelig å få ut av senga om mårran. Kanskje spesielt matrosen. Nåkka av det beste som finnes ombord e faktisk å ligg med dyna godt under haka og hør på at kaptein fyll vanntanken og kanskje labba avgårde for å kjøp et brød til frokosten.

Som seg hør og bør, når vi ska på lengre strekke, e at det ikke blås nå særlig. Men vi e ikke de seileran som ligg å venta på vinden, så da må vi ofte ta til takke med motorseilas. Som vi altså måtte denne gangen. Det va mye svell på havet etter ei urolig natt med mye vind, så storseilet bei heist for å få litt ro i båten. Det va ganske kaldt utpå havet, med litt skydekke, så det frista ikke å ta Nelly med ut. Det gjor at vi mått bytt på å vær nede i båten for lek og kos med mini-matrosen, og førte for øvrig til at de to eldste ombord bei sjøsyk! Men vi beholdt maten innabords.

Vi kom oss trygt frem til Orikum, rett sør for byen Vlore. Nelly satt i cockpiten i bilstolen sin og fulgte nysgjerrig med mamma og pappa som fiksa fendera og navigerte i havna. En hyggelig albaner tok imot oss i havna, hjalp oss med fortøyningen, og så oppdaga han Nelly. Og gjett om han bei sjarmert! Han babla i vei på italiensk, som va det eineste fremmedspråket han kunne, og vi oppfatta ting som bitteliten, søt baby. Kjempestas for mor og far!

Vi fikk god hjelp i havna med papirarbeid og diverse, og Agim (agenten i Sarande) hadde ordna de dokumentan vi trengte til ankomst. Vi mått ut med 50 euro for innsjekk i ny marina, og 22 euro per natt. Det blei et forferdelig regnvær dagen derpå og vi hadde en rimelig kjedelig innedag i båten. Kapteinen drista sæ ut til landsbyen for å sank inn mat til familien, og kom tilbake i båten våt inntil beinet. Men han hadde fått tak i sjokolade så da va jo innedagen redda! Vi hadde planlagt en roadtrip herfra i nån daga, og det passa perfekt. Det va nemlig meldt storm på kysten, så vi lå rimelig værfast uansett. Typisk det forresten...enten vindstille og svell, eller storm og kvitt hav!

Vi tok taxi til Vlore. Den hadde ikke bilbelta, og vi satt derfor med en litt uggen følelse heile veien, med tanke på Nelly, som satt i bilstolen sin. Men uten feste i bilen. Heldigvis va taxisjåføren en veldig hensynsfull mann og kjørte i sinkefart heile veien frem, så det sku bi så trygt som mulig. For tru mæ, sinkefart e ikke standarden på disse veian! Vel fremme i Vlore, fikk vi oss en gammel, sleten Kia leiebil, og etter litt diskusjon bei vi nesten enig. Vi tok imot bilen, men va misfornøyd fordi vi hadde bidd forespeila en nyere bil.

Vi la i vei mot Tirana, en meget humpete  vei, og plutselig va vi litt glad for at leiebilen ikke va så ny. Med gammel, utslitt bil gikk det litt raskere over hullan i veien, og flekkete asfaltering. Hovedveien til Tirana e ikke som hovedveia flest. Vi møtte mang en gjeter med saueflokken sin, som de geleida over veibanen, og hønsen tralta rundt i grøften. Så kom det nu ei ku i veien, og så ei ku på lasteplan. Kapteinen losa sæ gjennom dette kaoset med tilsynelatende god kontroll, og vi kom oss trygt fram til hovedstaden. Igår ringte Agim oss og lurte på kor vi va. Han hadde nemlig prata med sin kontakt i Dürres og hørt at vi ikke va ankommet havna, og blei bekymra for oss. For vi hadde nevnt at vi sku til Dürres etter Orikum, men vi hadde ikke sagt at vi sku på en liten road trip først. Og da lurte han på om vi hadde vært på havet i det dårlige været, og med lille Nelly ombord. Vi satt veldig pris på omtanken og sa vi sku kontakt han før vi la i vei mot nord. Veldig koselig å vit at agenten passa på at vi kommer oss trygt frem.

Tirana viste sæ å vær en by verd å se, men ikke en by man må innom hvis det e utenfor planlagt reisevei. Den e sliten, men med nån fine oppjusteringe her og der, og folk flest e veldig hyggelig. Vi vil nok ikke anbefal denne byen til "barnevognmafiaen," da det vist sæ å vær veldig greit å vær to om vogna opp og ned fra fortauskanta og diverse blokkeringe på bakken.

Idag la vi veien videre til Berat, som sies å vær en av Albanias vakreste bya. Foreløpig har vi knapt gått nån meter i byen, og vi kan si oss enig, så får vi heller se om vi endra oppfatning imårra etter litt sightseeing. Men kjøreturen til Berat va fantastisk. Her va det også mye gjetera, geiter, sau, kyr og anna firbeinte skapninga, og landskapet va nydelig. Blomsterenge, grønne dala, sjarmerende og slitne landsbya, snykledde fjell i bakgrunn og hyggelige folk som hjalp oss å finn frem når GPS'en slukte strømmen på telefon. Vi kjørte over vårres kvote med humpa, og vi brukte litt lang tid på å kom oss frem. Nelly blei naturlig nok litt utålmodig, men et par runda med "papegøye fra Amerika" så va humøret på topp igjen.

Vi kom frem til Berat, og hotel Mangalemi, kl 19.00 ikveld. Vi hadde bestilt B&B utfra anbefaling fra Lonely Planet, og det e vi veldig fornøyd med! Et veldig sjarmeranes Ottomansk hus, men den mest hjelpsomme betjeninga. De rigga seng til Nelly på 1-2-3, så vi fikk lagt ho. Ho va trøtt! Så forklart vi at vi ikke kunne gå ut å spis siden ho sov, og om de kanskje hadde nå room service. Det hadde de ikke. Men de sku undersøk litt med restauranten og sjekk om det ikke gikk an å kom t ei ordning. Det endte med at kelnern fra restauranten kom med både duk, serviettholder, vin og mat og dekka opp til helaften inne på rommet. Og han lista sæ rundt og kviskra så han ikke sku vekk Nelly. Vel fortjent tips på han!

Nu ser vi frem til en heil dag i Berat imårra før vi legg i vei mot Kaspara, som har vært aleina nån daga nu. Og hvis været hold sæ som det e meldt nu, legg vi i vei mot Dürres på lørdag. Det ska bi godt å kjenn sjøsprøyten i ansiktet igjen!